The State, Business and Education, Gita Steiner-Khamsi (red.), Alexandra Draxler (red.). Publisert av Edward Elgar, 2018. 194 sider

The State, Business and Education [Staten, Næringslivet og Utdanning] dokumenterer den globalt raske veksten av privatskoler på bekostning av offentlig utdanning.

Milliardærer, vesentlige organisasjoner som Verdensbanken (WB), globale teknologiforetak, tankesmier og nasjonale myndigheter handler i fellesskap for å demontere den grunnleggende sosiale rettigheten til en universell, gratis, offentlig utdanning og for å pålegge et bruker-betaler-system.

Studiene samlet i denne boka skisserer de ulike formene for privatisering som foregår. Disse inkluderer ‘Public Private Partnerships’ (PPP) [Offentlig-private partnerskap], kupongordninger, for-profitt avgiftsbasert grunnutdanning, og andre former for statsstøtte til den private sektor.

Boka legger særlig vekt på den «betydelige» rollen som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken (WB), USAID, Storbritannias departement for internasjonal utvikling (DFID) og andre internasjonale og bilaterale agenturer spiller i formidlingen og finansieringen av privatiseringspolitikken.

Boka dokumenterer en oversikt over hvordan statens rolle i økende grad er redusert til standarddefinering og ‘benchmark’-overvåking [etterprøving mot definerte normer]. Forfatterne forklarer at standardiseringen var en nødvendig forutsetning for at næringslivet kunne tre lønnsomt inn i utdanningsmarkedet. Deretter videreutviklet større foretak modulariseringen av utdanning for å senke produksjons- og leveransekostnadene for sine produkter og tjenester, og for å øke antallet kunder.

Forfatterne bemerker de kyniske salgsargumentene som anvendes for å selge destruktiv utdanningspolitikk, der formuleringer som «forpliktelsen for inkludering, dyrkingen av mangfold, og flere veier for individuelle reiser». Realiteten er masseproduksjon for profitt. Skriptet undervisning, internasjonal standardisering av prosesser og ønskede resultater, og et fokus på målbar ytelse, er referanser [‘benchmarks’] for produksjonsmetoden.

Målet med boka, som består av kapitler forfattet av akademikere og utdanningsskribenter, er å motvirke «svekkede internasjonale og nasjonale forpliktelser for rettigheten til gratis og relevant utdanning».

Socialist Equality Party (Australia) beskrev denne prosessen mer direkte, da da kunngjorde etableringen av Komitéen for offentlig utdanning, og erklærte: «I over 30 år har styringselitene internasjonalt forsøkt å eliminere alle tidligere oppnåelser tilkjempet av arbeiderklassen. Angrepet på offentlig utdanning er en sentral del av denne sosiale kontrarevolusjonen. Det globale utdannings-«markedet» – nå estimert til over $ 4 billioner [NOK 34,5 billioner] – blir stykket opp for å gi nye profittmuligheter for gigantiske transnasjonale foretak. Offentlige utlegg til skoler og universiteter regnes som en uakseptabel omdirigering av ressurser vekk fra de store finansinstitusjonene, ‘big business’ og de ultrarikes lommer.»

The State, Business and Education gir verdifulle detaljer og innsikter inn i hvordan dette angrepet på den offentlige utdanningen foregår, hovedsakelig bak befolkningens rygg.

Ett kapittel, skrevet av Carole Anne Spreen, ‘Associate Professor’ ved New York University, og Sangeeta Kamat, professor ved University of Massachusetts, Amherst, dokumenterer utviklingen i Hyderabad i India der forfatterne søker å forklare en «de facto demontering av offentlig utdanning».

‘The Low Fee Private Schools’-strategien [Lav-avgift-privatskoler]

India, med en av verdens største ungdomsdemografier, har samtidig et helt utilstrekkelig utdanningsbudsjett. Finansieringskutt for det offentlige skolesystemet har tvunget foreldre som er desperate etter en kvalitetsutdanning for sine barn over på såkalte ‘Low Fee Private Schools’ (LFPS). Der anslagsvis 37 prosent av Indias befolkning lever under fattigdomsgrensa og ikke har råd til selv de billigste privatskolene, sikter pro-privatiseringsentreprenørene seg inn på familiene like over fattigdomsgrensa og krever skoleavgifter på et gjennomsnitt av 30 prosent av husholdningenes budsjett.

Ifølge forfatterne skiller to aktører seg ut som å ha lansert LFPS-«bevegelsen» i India. Den ene er James Tooley fra University of Newcastle i Storbritannia, som taler for å flytte staten ut av utdanningssektoren helt og holdent. Den andre er Pearson, verdens ledende leverandør av utdanningstjenester. Pearson opererer i India gjennom Pearson Affordable Learning Fund (PALF) [Fond for lavkostnadslæring], med adm. dir. Katelyn Donnelly som har sagt at India er deres «første marked før de utvider til andre land».

Hyderabad, kjent som Østens Silicon Valley, regnes som det perfekte testlaboratoriet. I flere tiår fungerte byen som et «back office» for ledende multinasjonale foretak som Google, Microsoft og Amazon. Etter den globale finanskrisen i 2007 og 2008 gjorde Hyderabads etablerte programvareøkonomi og overskudd av faglært arbeidskraft byen til et utvalgt sted for utviklingen og oppskaleringen av ‘edu-business’-markedet.

Den mobile utdannings-businessen er anslått å bli verdt $ 75 milliarder [NOK 647 millarder] globalt i 2020, med markedet for tekniske enheter som læringsnettbrett verdtsatt til $ 32 milliarder [NOK 276 milliarder]. «E-læring-selskaper er klare til å dra nytte av dette markedet, inkludert innhold og vurderingsforetak som Pearson, mobiltelefoniforetak og selskaper som tilbyr programvare og nettbrett,» skriver Spreen og Kamat.

Bridge International Academies (BIA)

En storaktør som profittjeger i utdanningsmarkedet i Asia og Afrika er Bridge International Academies (BIA), som fokuserer på å tilby stordriftsfordeler. Finansiert av Pearson, milliardærer som Bill Gates, Mark Zuckerberg og Pierre Omidyar [e-Bay] og bistand/utviklingsorganisasjoner som DFID-UK og Verdensbanken (WB), lover BIA-modellen aksjonærene «stor fortjeneste gjennom rask ekspansjon av en lav-ressurs, standardisert og skalerbar skolemodell som utnytter investorenes egne teknologiprodukterer. I sin årsrapport til aksjonærene for 2015 prosjekterte BIA inntekter på én milliard dollar [NOK 8,6 milliarder] av omsetningen over en tiårsperiode.»

BIA baserer sine utsikter på en vurdering av 800 millioner førskole- og grunnskoleelever i Liberia, Kenya og India, fra husholdninger som lever på mindre enn 2 dollar per person per dag [NOK 17], og der 70 prosent av foreldrene søker «et bedre alternativ» for skolegang. Rapporten hevder at det er plass til en «aggressiv, teknologi-drevet, data-drevet FoU, og skalert tilnærming».

Forfatterne advarer: «Multinasjonale teknologigiganter som Microsoft, Dell, eBay og Facebook gjør betydelige investeringer i denne sektoren for å utnytte dette markedet og levere et omfattende sett av produkter og tjenester, inkludert datahåndtering, evalueringssystemer, læringsplaner, lærerutdanning, online-kurs og virtuelle skoler, som til slutt tar sikte på å gjøre staten overflødig som en utdanningsleverandør.»

Spreen og Kamat hevder at de teknologibaserte reformene som blir introdusert mangler ethvert troverdig bevisgrunnlag. Enn videre, disse teknologigigantene «erstatter eller leverer de samme tjenestene som en nasjonal regjering ville» og «på mange måter har nye utdanningsteknologier redesignet leveringen av utdanning, og reduserer pedagogiske prosesser og elev-lærer-relasjonene til enkelt kvantifiserbare og registrerte formularer, og distanserer utdanningspersonell fra prosessen med pedagogisk involvering.»

Langt fra å tilby «kvalitetsopplæring» fant Spreen og Kamat at LFPS opererer med uutdannede og ukvalifiserte lærere som er betalt lønninger på eksistensminimum, i ekstremt overfylte klasserom.

«De fleste bygningene ble ikke bygget for å huse flere hundre (og ofte opp til 1 000 elever), slik at toalettene var utilstrekkelige, og medførte illeluktende, varme og overfylte klasserom, med uttilstrekkelig frisklufttilførsel,» skriver de. «For å holde innrulleringen på målratene ble alle rom anvendt til klasserom, og det er ingen plass til laboratorier, gymnastikksaler eller biblioteker. Åpne områder for lek og sport var nesten ikke-eksisterende ...»

«Stikk i strid med påstandene fra LFPS-talspersoner om at undervisningen er bedre, mer innovativ og interaktiv, og som likestiller bruken av teknologi med selvstendig arbeid og problemløsning, var det vi observerte på disse skolene pugging og didaktisk læring, lest fra et skript eller et nettbrett.»

Et annet kapittel følger BRAC, verdens største NGO [veldedighetsorganisasjon], og overgangen fra en modell som søkte å utdanne de fattigste barna i Bangladesh gratis på midler donert av internasjonale givere til en LFPS-modell, som helt og holdent fungerer på skoleavgifter betalt av foreldrene.

BRAC-skoler smykket seg med å gi «en ny anledning for utdanning av barn utelatt av det formelle utdanningssystemet på grunn av ekstrem fattigdom, vold, forflytninger eller diskriminering». BRAC-skolene fungerte som ett-roms-, ett-klassetrinn-, én-lærer-skoler. Sekstifem prosent av elevene var jenter og 100 prosent av lærerne var kvinner, som var ansatt lokalt og gitt to ukers opplæring.

I 2016 endret BRAC sin utdanningsmodell. Et pilotprosjekt med 20-skoler som lavavgifts «Shishu Niketon»-skoler ble raskt utvidet til 7 390 slike skoler. Shishu-Niketon-skoler opereres langs tilsvarende retningslinjer som BRAC-skoler, men krever skoleavgifter. Ifølge kapittel-forfatter Emily Richardson fra Colombia University ville det innen 2018 ikke eksistere flere BRAC-skoler, mens antallet Shishu-Niketon-skoler var forventet å øke til 15 000.

To kapitler bemerker den «spesielt sterke» tilstedeværelsen av pro-privatiseringsaktører i «lavinntektsland og land som er sårbare av humanitære årsaker». Verdensbanken (WB) har promotert LFPS for lavinntektsland. «I sin 2020-strategi for utdanningssektoren identifiserte Verdensbanken LFPS som en potensiell privat partner som utdanningsleverandør i sørlige land, og spesielt som et ønskelig skolealternativ for sosio-økonomisk sårbare elever.» Et eksempel er Verdensbankens bidrag på $ 10 millioner [NOK 86 millioner] til BIA, for å stimulere deres ekspansjon i Kenya.

I følge en Guardian-artikkel beordret en høyesterettsbeslutning i Kampala fra 2016 nedleggelsen av 63 BIA-skoler på tvers av Uganda, etter at de ble funnet å ha anvendt ukvalifiserte lærere, tilbød uhygieniske læringsforhold og ikke var behørig lisensierte.

Et annet kapittel ser på hvordan pro-privatiseringstalspersoner utnytter nødsituasjoner som testområder. Etter borgerkrigen i El Salvador fordret et «skolebasert ledelses»-program (SBM) [‘School Based Management’] at foreldrene skulle ansette og si opp lærere, med ettårskontrakter, samtidig som det baserte seg tungt på ubetalt foreldre-arbeid.

Verdensbanken sikret så utvidelsen av SBM-retningslinjene ved å inkorporere dem i sine betingelser for lån, hvilket resulterte i at mer enn halvparten av de rurale offentlige skolene i El Salvador ble drevet etter SBM-retningslinjene. Kapittelforfatterne Antoni Verger og Clara Fontdevila fra Barcelona Universitetet og Adrian Zabcajo fra Belgia, skriver: «Dette eksperimentet var et vesentlig skritt i promoteringen av SBM globalt, til tross for mangel på konkluderende belegg for effektiviteten av SBM-reformene.»

«Død av tusen kutt» i USA

Bokas nest-siste kapittel ser på USA, med kapitteltittelen «Død av tusen kutt». Joanne Barkan sier at president Barack Obama ble ‘Charter-Advocate-in-Chief’ [‘Øverstkommanderende-kupong-talsmann’] med sitt ‘Race to the Top’-program [‘Kappløpet mot toppen’], et konkurransebasert stipendprogram som ga charterskoleforetak en betydelig økning [o. anm.: foreldres rett til å velge privatskole, med tilhørende overføring av de offentlige midlene; ‘kupong-skoler’].

Barkan hevder at antallet charterskoler, selv om de er få sammenlignet med det helhetlige skolesystemet, «er sterkt konsentrert geografisk, og har betydelig politisk tyngde». Hun refererer statistikk som viser at 92 prosent av K-12-elevene [grunn- og ungdomskoler opp til 12. skoleår] i New Orleans går på charter-skoler, 53 prosent i Detroit og 45 prosent i District of Columbia [Washington DC].

Forfatteren registrerer de «middelmådige» akademiske resultatene fra charterskoler, og skriver: «Både charterskoleadministrasjonene og kupongprogrammene er fulle av svindel og bedrageri. Det kommer med terrenget når stater overfører millioner av dollar uten tilstrekkelig forhåndsvurdering eller fortløpende tilsyn.» Barkan noterer seg en annen effekt av kuponger og charterskoler: de øker den sosio-økonomisk ulikheten og rasesegregasjonen.

I innledningskapittelet reiser redaktørene Gita Steiner-Khamsi og Alexandra Draxler spørsmålet: «Uregelmessigheter har plaget offentlig-private-partnerskap fra starten av, og over flere tiår var de utestengt fra skolene. Gitt det faktum, hvorfor har utdanningsbransjen kommet tilbake med full tyngde?»

The State, Business and Education tilbyr imidlertid ikke svar på dét spørsmålet. Bokas anbefalinger om «bedre, strammere regulering» er følgelig impotente. Boka i seg selv dokumenterer at reguleringene florerer, men at de ignoreres straffefritt av profitt-jegerne.

Som de fordømmende avsløringene i boka antyder er de demokratiske og egalitære prinsippene som er ment å legemliggjøres av en offentlig utdanning uforenlige med den dypere krisen i det kapitalistiske profittsystemet, som har akselerert siden 2008-krasjet. Det umettelige kravet om foretaksprofitt er drivkraften for angrepet på det offentlige utdanningssystemet. Den eneste løsningen ligger i den globale kampen ført av lærere, elever, foreldre, og arbeiderklassen som helhet, for et sosialistisk perspektiv og program.

Spesielt tilbyr bokas forfattere ingen kritikk av den rollen lærernes fagforeninger og -forbund spiller i demonteringen av offentlig utdanning. Med henvisninger i en rekke kapitler til ansettelsen av «uorganiserte lærere» i privatskoler antyder de at fagforeninger og -forbund forsvarer lærernes interesser. I virkeligheten har disse organisasjonene ingen prinsippfast opposisjon mot privatiseringen, og de har samarbeidet med nasjonalmyndigheter i ødeleggelsen av lærernes arbeidsbetingelser. Den nylige annonseringen om at fagforeningen ‘United Teachers Los Angeles’ hadde droppet sitt krav om å stoppe ekspansjonen av charterskoler i Los Angeles, var bare det foreløpig siste eksempelet.