Komikeren Volodymyr Zelenskyj vant det ukrainske presidentvalget på søndag med over 73 prosent av stemmene, i en massiv avvisning av den sittende presidenten Petro Porosjenko og det imperialistorkestrerte 2014-kuppet som brakte ham til makten.
«Sjokolade-oligarken» Porosjenko ble president i kjølvannet av operasjonen i februar 2014 som veltet den pro-russiske regjeringen til Viktor Janukovitsj. Bak kuppet sto de imperialistiske stormaktene, fremfor alt USA og Tyskland. De baserte seg på deler av det ukrainske oligarkiet og den øvre middelklassen og mobiliserte fascistiske krefter for å installere et marionettregime som umiddelbart skulle være underlagt deres økonomiske interesser og krigsforberedelser mot Russland.
De borgerlige mediene hyllet dette fascist-ledede kuppet som en «demokratisk revolusjon». De fikk tilslutning fra middelklasse-venstre, inkludert organisasjoner som den nå-oppløste Internasjonale sosialistorganisasjonen (ISO), som jobbet systematisk for å nedtone rollen spilt av det ekstreme høyre og det amerikanske utenriksdepartementet i etableringen av denne «revolusjonen».
Resultatene av 2014-kuppet for arbeiderklassen har vært ikke mindre enn katastrofale. I løpet av de siste fem årene har Porosjenko-regimet stått i front for den imperialistiske militæroppbyggingen mot Russland. Ukrainske militærutgifter har økt til svimlende 6 prosent av BNP. Kiev-regimets systematiske opptrapping av spenninger med Russland, senest med den hensynsløse provokasjonen i Azovhavet, har økt faren for en fullskala krig i Europa dramatisk, som raskt kunne eskalere til nok en verdenskrig. Den pågående borgerkrigen i Øst-Ukraina har kostet over 13 000 menneskeliv.
Samtidig har det ukrainske oligarkiet gjennomført de mest vidtrekkende angrepene på den ukrainske arbeiderklassens allerede lave levestandarder siden restaureringen av kapitalismen. Nesten en million ukrainere lever nå på randen av hungersnød; titusener blir etterlatt til å fryse om vinteren.
For implementeringen av disse politiske retningslinjene mobiliserte Porosjenko-regimet fascistkrefter som den beryktede Azov-bataljonen. Forherligelsen av nazi-kollaboratørene UPA og OUN-B, som massakrerte tusenvis av jøder, polakker og ukrainere under Andre verdenskrig, har blitt offisiell statspolitikk. Referanser til kommunisme og symboler fra den sovjetiske Røde Armé, som beseiret nazistene i krigen, har blitt kriminalisert. Russiske kunstnere og kunstverk har blitt utestengt fra å komme inn i landet.
Det er disse betingelsene som drev det store flertallet av den ukrainske befolkningen til enten ikke å delta i valgene – valgoppslutningen var bare på 62
prosent – eller til å stemme på Zelenskyj. Porosjenko var ute av stand til å mønstre noen betydelig støtte, bortsett fra i en liten provins i Vest-Ukraina og i distriktet i Kiev hvor landets superrike har bosted.
Likevel, til tross for hans appeller under valgkampanjen til antikrigsentimenter og det enorme raseriet over sosiale innstramminger, vil Zelenskyj forsvare det ukrainske oligarkiets interesser mot arbeiderklassen og operere i allianse med imperialismen.
Gjennom hele valgkampanjen skjulte Zelenskyj bevisst sin egentlige politiske og økonomiske agenda. Han baserte seg isteden utelukkende på demagogiske appeller til det utbredte hatet mot Porosjenko. Under kampanjen kom Zelenskyj med løfter om å inngå direkte forhandlinger med den russiske presidenten Vladimir Putin om en fredelig løsning på krigen i Øst-Ukraina. Men i et intervju som ble offentliggjort dager før valget kalte han Putin en «fiende» og uttalte at det var «helt fint og bra» at folk betraktet nazi-kollaboratøren Bandera som en «helt».
Den 12. april møtte Zelenskyj den franske presidenten Emmanuel Macron. Teamet hans har hyret et PR-firma i Washington for å arrangere møter med representanter for Trump-administrasjonen og innflytelsesrike tankesmie-figurer. Zelenskyj opprettholder også nær tilknytning til oligarken Ihor Kolkomoiskij, og søker nå samarbeid med Mikheil Saakasjvili, den tidligere presidenten i Georgia som ble installert gjennom en USA-støttet «fargevolusjon».
Den enorme opposisjonen innen arbeiderklassen mot imperialisme og oligarkiets politikk med innstramminger og krig har bare funnet et initielt, svært forvrengt uttrykk i valget av Zelenskyj. Under betingelsene av et internasjonalt oppsving av arbeiderklassen vil imidlertid denne opposisjonen før eller senere ta form av åpen klassekamp.
I Frankrike har hundretusener av «gule vester» protestert mot sosial ulikhet og Macron-regeringen i flere måneder. Tidligere i år lanserte bildelarbeidere i Matamoros, Mexico det som har vært den største streiken på det nordamerikanske kontinentet på to tiår. I USA, verdensimperialismens sentrum, har det siste året sett en 20-ganger-økning av antallet arbeidere i streik. På Ukrainas nordvestlige grense er mer enn 300 000 polske lærere i streik mot den høyreorienterte PiS-regjering – Partiet for Lov og Rettferdighet.
Gjenkomsten av klassekampen reiser grunnleggende spørsmål om historisk perspektiv og lederskap. I Ukrainas utfoldende politiske og militære krise står arbeiderne overfor resultatet av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.
For å kunne bekjempe de farene de konfronterer må arbeidere ta opp et sosialistisk program. Men det er bare mulig ved å assimilere lærdommene fra Oktoberrevolusjonen og kampen trotskist-bevegelsen har ført mot stalinismen.
Venstre-opposisjonen, dannet av Leo Trotskij i 1923, erkjente i stalinismen og dens program for «sosialisme i ett land» en nasjonalistisk reaksjon mot det internasjonalistiske revolusjonære programet for permanent revolusjon som hadde dannet grunnlaget for Oktoberrevolusjonen. I de påfølgende tiårene førte stalinismens nasjonal-opportunistiske politikk til utallige svik og nederlag for arbeiderklassens revolusjonære kamper i Europa og Asia. Stalinistbyråkratiets forbrytelser kulminerte i Den store terroren – som fysisk utryddet lederne av Den russiske revolusjonen og hele generasjoner av sosialistiske revolusjonære – og til attentatet på Leo Trotskij selv i 1940.
Den fjerde internasjonale, grunnlagt av Trotskij i 1938, advarte for at det stalinistiske byråkratiet til slutt ville ødelegge Sovjetunionen, gjenopprette kapitalismen og omdanne seg til en ny styringsklasse, med mindre det ble omveltet av arbeiderklassen i en politisk revolusjon. Det var nettopp det som skjedde i årene fra 1989 til 1991.
Opposisjon innen arbeiderklassen mot byråkratiet eksploderte ut i det åpne på slutten av 1980-tallet da det utviklet seg en mektig massebevegelse av arbeidere i Polen. Kampene i Polen bidro til å oppmuntre til en vesentlig streik av kullgruvearbeidere i Sovjetunionen, sentrert i Sibir og Øst-Ukraina.
Tiårene
med stalinisme hadde imidlertid i vesentlig grad undergravd arbeiderklassens politiske og historiske bevissthet. Likestillingen av stalinistdiktaturet med sosialisme og marxisme trakk programmet for sosialistisk revolusjon gjennom gjørma. Samtidig tilbød pabloistene, en revisjonistisk tendens som hadde oppstått innen Den fjerde internasjonale, et «venstre»-fikenblad for stalinismens kontra-revolusjonære politikk. Pabloistene intervenerete i arbeidernes streik, hyllet byråkratiet som en progressiv historisk kraft og dets program for kapitalistisk restaurering som «selv-reformering».
Dette gjorde det mulig for det stalinistiske byråkratiet å likvidere Sovjetunionen, der de massivt beriket seg ved å privatisere sosiale ressurser gjennom restaureringen av kapitalisme. Den sosiale og politiske katastrofen som fulgte av gjenopprettelsen av kapitalismen fikk et spesielt skarpt uttrykk i Ukraina, som siden har vært styrt av et særdeles korrupt og ultranasjonalistisk oligarki, som kontinuerlig manøvrerer mellom de forskjellige imperialistmaktene.
I dag, når arbeidere igjen trer inn i kamp, må de basere seg på lærdommene fra disse kritiske historiske erfaringene. Veien fremover ligger i kampen for å bygge et trotskist-parti, det vil si en ukrainsk seksjon av ICFI [Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale], for å lede arbeiderklassens kommende kamper.