Dette foredraget ble holdt den 25. juli 2019 av Bill Van Auken, seniorskribent for World Socialist Web Site, på Sommerskolen arrangert av Socialist Equality Party (US).

Det er nå nesten tre-tiår-siden det stalinistiske byråkratiet i Moskvas bevisste likvidering av Sovjetunionen og lanseringen av den første Persiagulfkrigen, som begynte i januar 1991. Denne krigen, som innebar utplasseringen av over en-halv-million amerikanske tropper – mer enn det dobbelte av antallet satt inn for invasjonen av Irak i 2003 – markerte helt tydelig et vendepunkt i utviklingen av den amerikanske og av verdensimperialismen.

Det markerte også samtidig et vendepunkt for Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Objektive utviklinger, og spesielt stalinismen forvitring, krysset sammen med ICFIs langvarige kamp mot den pabloistiske revisjonismen, som kulminerte i 1985-splittelsen og de ortodokse trotskistenes konsolidering av deres kontroll, for første gang siden grunnleggingen av Den internasjonale komitéen [IC] i 1953. Dette signaliserte en fundamental endring i relasjonen mellom Den fjerde internasjonale og arbeiderklassen.

Da ICFI grep fatt i denne endringen søkte organisasjonen å bære det enorme politiske ansvaret å lede den internasjonale arbeiderklassen, som fant konkret uttrykk i innkallingen til den ekstraordinært viktige «Arbeidernes verdenskonferanse mot krig og kolonialisme» som ble avholdt i Berlin i november 1991, og som vi kommer tilbake til.

Amerikansk imperialismes skarpe dreining mot unilateralisme og militarisme, kronet med Golfkrigen i 1991, var bundet opp med amerikansk kapitalismes langvarige krise og den relative nedgangen i dens dominans over den globale økonomien. Med bortfallet av Sovjetunionen konkluderte amerikansk imperialisme med at den nå kunne oppveie utfordringen amerikanske foretak møtte fra sine rivaler i Europa og Japan, som hadde vokst siden 1970-tallet, med den relativt uhemmede anvendelsen av amerikanske væpnede styrker.

I Persiabukta kunne det amerikanske militæret anvendes til å sikre uimotsagt amerikansk overherredømme i verdens viktigste oljeproduserende region, som ville sette Washington i stand til å utpresse sine oljeimportavhengige europeiske og asiatiske imperialistrivaler, med trusselen om å kutte deres energiforsyninger. Som president George H.W. Bush skulle erklære, under opptakten til Gulfkrigen, ville et angrep på Irak gi USA «en overtalelsesevne som vil føre til mer harmoniske handelsrelasjoner».

Dette var ikke en utvikling som overrasket oss. ICFI advarte i sin Perspektiv-resolusjon fra 1988:

Til tross for tapet av sitt økonomiske hegemoni forblir USA militært det mektigste imperialistlandet, og forbeholder seg rollen som global politimann. Men betingelsene som rådet i 1945, ved begynnelsen av det såkalte Amerikanske århundret, har blitt drastisk endret. Tapet av økonomisk dominans, som en gang gjorde landets ord til «lov» blant de store kapitalistnasjonene, tvinger nå USA til å basere seg i stadig større grad på den rå makten av landets militære styrke. [1]

Resolusjonen fortsatte med å erklære at en profeti fra Trotskij var i ferd med å berettiges, der den siterte fra hans Krig og den fjerde internasjonale fra 1934. «Er verden er oppsplittet? Den må oppdeles på ny. For Tyskland var det et spørsmål om ‘organiseringen av Europa’. USA må organisere hele verden. Historien bringer menneskeheten ansikt-til-ansikt med det vulkanske utbruddet av amerikansk imperialisme.» Dette ble bekreftet på knappe to år.

Det er en åpenbar kontinuitet mellom disse begivenhetene for snart 30 år siden og den nåværende globale politiske situasjonen. Kampen for å hevde amerikansk hegemoni over Persiabukta truer med å antenne en ny, og enda mer forferdelig krig, denne gang mot Iran, et land med tre ganger Iraks befolkning og fire ganger landmassen. Utbruddet av en militær konfrontasjon er bare et spørsmål om tid.

De tre-siste-tiårene har sett USA engasjere seg i kontinuerlig og stadig ekspanderende krigføring, både under demokratiske og republikanske administrasjoner. Pådrivet for å erobre og underlegge seg landområdene i Midtøsten og Sentral-Asia er en konsensuspolitikk for den amerikanske styringsklassen. Resultatene har betydd mer enn én million døde i Irak, og ytterligere hundretusener i Afghanistan, Libya, Syria og Jemen.

Mer og mer truer disse forskjellige konfliktene med å metastesere til en tredje verdenskrig. Forberedelsene for en nukleærkonfrontasjon med Russland og Kina ble nylig skremmede beskrevet av påtroppende styreleder for den amerikanske øverstekommandoen som militærets Prioritet nr. 1. Samtidig offetliggjorde Pentagon en tilsynelatende vanvittig «fellesdoktrine», som går langt forbi Dr. Strangelove. Den erklærer: «Atomvåpen kunne skape forutsetninger for avgjørende resultater og gjenopprettingen av strategisk stabilitet. Spesifikt vil bruken av atomvåpen fundamentalt endre omfanget av et slag, og utvikle situasjoner som fordrer at befalshavere skal vinne.»

Innen styrende kretser er det en bekymret fornemmelse av at tre tiår med krig bare har skapt en rekke fiaskoer, og at amerikansk imperialisme konfronterer det som i militære og utenrikspolitiske kretser betegnes som «strategisk konkurranse» fra Russland og Kina. Samtidig oppstår det stadig skarpere konflikter mellom Washington og deres tidligere NATO-partnere, særlig Tyskland, som USA sloss mot i to verdenskriger.

Motsetningen mellom den globale økonomiens gjensidig avhengige karakter og kapitalistsystemet nasjon-stat-system fører ubønnhørlig til en ny verdenskrig.

Under disse betingelsene har det fra amerikanske utenrikspolitiske analytikere kommet flere nylige kommentarer som beklaget slutten av det «Unipolare øyeblikk», som ble proklamert for snart 30 år siden, og som de ser tilbake på med en viss nostalgi.

Blant disse er en tekst publisert i Foreign Affairs av CNNs pseudo-intellektuelle multimillionær og sjarlatan Fareed Zakaria, med tittelen «Amerikansk makts selvødeleggelse» [‘The Self-Destruction of American Power’]. Han skriver:

Helt siden slutten av den første verdenskrigen har USA ønsket å omforme verden. På 1990-tallet virket det mer mulig enn noen gang før. Land på tvers av hele planeten forflyttet seg i retning den amerikanske måten. Gulfkrigen så ut til å markere en ny milepæl for verdensordenen, ved at den ble utført for å opprettholde en norm ... legitimert av folkeretten. [2]

Den amerikanske måten, verdensordenen, normer og folkeretten: sånn er det disse sjiktene minnes et masseslakt.

Zakaria avleverer en spesiell hyllest til det individet som populariserte konseptet om det «unipolare øyeblikk», den ekstremt høyreorienterte spaltisten Charles Krauthammer, som skrev en artikkel med nettopp den tittelen, også i Foreign Affairs, i 1991. Han fremmet et utilslørt perspektiv for ensidig anvendelse av amerikansk militæraggresjon, for å hevde amerikansk kapitalismes dominans over hele kloden. Han skrev:

Vårt beste håp om sikkerhet i slike tider ... er i amerikansk styrke og vilje til å lede en unipolar verden, der vi uten skamfølelse fastlegger reglene for verdensordenen, og er beredt til å håndheve dem.

Han gikk videre til å presentere påskuddet for den neste store amerikanske krigen: «Det er ikke noe alternativ til å konfrontere, avskrekke og om nødvendig avvæpne stater som brysker seg med, og anvender masseødeleggelsesvåpen. Og det er ingen som kan gjøre det, ande enn USA.»

Han insisterte videre på at dersom amerikansk imperialisme viste seg å være ut av stand til å opprettholde sitt unipolare øyeblikk, da ville det være «ikke av utenrikspolitiske, men av innenlandske grunner. ... stillestående produktivitet, svinnende arbeidstilbøyeligheter, økende krav på velferdsstatens rettigheter, og ny smak for økologisk luksus.» Han hevdet at mens «forsvarsutgiftene gikk ned, ble de innenlandske rettighetene nesten fordoblet». Og fremfor alt beskyldte han «Amerikas umettelige begjær etter enda høyere levestandarder, uten å betale noen av kostnadene.» [3]

Dette etter et tiår med uopphørlige angrep på arbeiderklassenes levestandarder, i kjølvannet av knusingen av PATCO-streiken i 1981. Meldingen var klar: imperialistisk krig i utlandet måtte ledsages av en intensivering av sosial kontrarevolusjon og klassekrig innen USA selv.

Bush selv forkynte under oppkjøringen til Gulfkrigen at løsslippet av amerikanske militærmakt, mot et relativt forsvarsløst og undertrykt land, ville innvie en «ny verdensorden».

Innholdet av denne «nye verdensorden» ble aldri forklart. Det eneste som var klart var at den gamle verdensorden hadde brutt sammen, og det som i første omgang skulle erstatte den var et utbrudd av amerikansk militærvold.

Det katastrofale sammenbruddet av de stalinistiske regimene i Øst-Europa og i Sovjetunionen – feiret av enkle borgerlige intellektuelle som «historiens ende» og «kapitalismens triumf» – hadde fjernet en hovedstøtte for den gamle etterkrigstidens orden. Forøvrig, nettopp de samme kreftene av globalisering av kapitalistproduksjon og teknologisk utvikling, som fatalt hadde undergravd de autarkiske stalinistøkonomiene, drev nå hele den kapitalistiske verdensorden inn i en dyp krise.

Vår bevegelsen forsto dette helt klart. Dens holdning til stalinismen sammenbrudd og til krigskrisen i Persiagulfen sto fullstendig i motsetning til de småborgerlige venstrekreftene som ble stående igjen fullstendig demoraliserte av stalinismens sammenbrudd. Dét var ikke på grunn av farene det utgjorde for arbeiderklassen, men fordi det byråkratiske apparatet de selv hadde lent seg til, og som fungerte som et redskap for å undertrykke klassekampen hadde forsvunnet. Der de proklamerte en ny «Midnatt i århundret» tok de avstand fra enhver forestilling om sosialisme, eller opposisjon mot imperialisme.

Den internasjonale komitéens [IC] holdning til den forestående Gulfkrigen ble beskrevet i rapporten holdt av David North, nasjonalsekretær for Workers League, til en spesialkongress for partiet den 30. august 1990.

Krigen som USA nå truer med mot Irak er en banditts imperialistkrig mot et fattig og historisk undertrykt land ... en plyndringskrig med sikte på å sikre seg kontroll over Midtøstens viktige oljereserver, og på det grunnlaget styrke sin posisjon for verdensimperialismens anliggender.

Dette var mindre enn én måned etter at irakiske tropper hadde invadert Kuwait, og under betingelser der USA pøste tropper inn i Saudi-Arabia og krigsskip inn i Persiabukta. Samtidig presset landet gjennom resolusjoner i FN for sanksjoneringen av krig, med full støtte fra andre store og mindre imperialistmakter – som ville ha sin del i plyndringen – og, mest kritisk, med kollaborering fra det stalinistiske byråkratiet i Moskva, anført av Gorbatsjov.

Rapporten fortsatte med å erklære at krigskrisen i Gulfen markerte begynnelsen for en ny imperialistisk oppstykking av verden. Den erklærte:

Slutten av etterkrigstidens æra betyr også slutten på postkoloniepoken. Det imperialistiske borgerskapet forkynner ‘sosialismens fiasko’, samtidig som det proklamerer, om enn enda ikke i ord så i gjerning, også selvstendighetens ‘fiasko’.

Rapporten motsa Bush-administrasjonens påstander om at dens massive oppbygging for krig i Persiagulfen var en nødvendig respons på Iraks invasjonen av «lille» Kuwait. Den hevdet tvert imot at invasjonen «bare ga et etterlengtet påskudd for gjennomføringen av strategiske planer som de tre siste amerikanske regjeringene har arbeidet med, i mer enn et tiår».

Den demokratiske presidenten Jimmy Carter hadde faktisk i januar 1980 proklamert den såkalte «Carter-doktrinen». Den erklærte:

Forsøk fra en utenforstående makt på å få kontroll over Persiagulfregionen vil bli ansett som et angrep på USAs vitale interesser, og et slikt angrep vil bli avvist med alle nødvendige midler, inkludert med militærmakt.

Den berettiget denne trusselen på grunnlag av «de vestlige nasjoners overveldende avhengighet av av livsnødvendige oljeforsyninger fra Midtøsten». Carters etterfølger Ronald Reagan introduserte «Reagan konsekvensen» [‘Reagan corollary’], og sverget at USA ville forsvare disse livsviktige oljeinteressene også mot interne trusler mot stabiliteten.

Den amerikanske regjeringen diktet bevisst opp påskuddet for sin militærintervensjon i Persiagulfen. Spenninger mellom Irak og Kuwait hadde økt siden slutten av Iran-Irak-krigen, der Washington hadde besørget vesentlig bistand til Saddam Husseins Irak-regime. Kuwaits senking av oljeprisene og deres krav om gjeldsbetalinger hadde ytterligere undergravd en irakisk økonomi som var mørbanket av krigen, mens Bagdad hevdet at Kuwait utførte skråboringer inn i Iraks oljefelt Rumaila, beliggende på grensa mellom de to landene.

April Glaspie, USAs ambassadør til Irak, brukte et møte den 25. juli 1990 – bare uker før Bush skulle kunngjøre sin «linje i sanda» og med det iverksette oppkjøringen til krig – til å forsikre Saddam Hussein om amerikansk vennskap og sympati, samtidig som hun fortalte ham at Washington ikke hadde «noen formening om de arabisk-arabiske konfliktene, som dine grenseuoverensstemmelser med Kuwait».

Fella var satt og Saddam Hussein, drevet av desperasjon over Iraks voksende økonomiske og sosiale krise, satte raskt foten i den.

Som med alle amerikansk imperialistkriger ført i frigjøringens og demokratiets navn var også Gulfkrigen basert på løgn og bedrag.

Det ble gjort forsøk på å sidestille Saddam Hussein, som Washington bare like før hadde kurtisert som en alliert, med Adolf Hitler. Denne demoniseringen skulle bli et standardtrekk ved enhver påfølgende amerikansk krig. Samme trekket hadde faktisk blitt anvendt, mindre enn to år tidligere, i det som utgjorde en kostymeprøve for Gulfkrigen. Under forberedelsene til invasjonen av Panama sammenlignet det amerikanske utenriksdepartementet Manuel Noriegas involvering i narkotikahandelen – en figur som var en mangeårig CIA-operatør – med Hitlers invasjon av Polen.

Det ble iverksatt en massiv propagandakampanje for å dreie amerikansk opinion i retning av støtte for Gulfkrigen. Dette inkluderte famøst ei 15 år gammel jentes vitneforklaring, avgitt i Kongressen, der hun gråtende berettet at hun så væpnede irakiske tropper invadere et sykehus for å stjele inkubatormaskiner, der de kastet spebarn på gulvet for å dø. Først senere ble det avslørt at beretningen var en total oppdiktning. Jenta hadde hverken vært i Kuwait før, under eller etter den irakiske invasjonen. Hun var datter av Kuwaits ambassadør til Washington, og et medlem av kongefamilien, sendt for å fremføre et manuskript skrevet av et vesentlig amerikansk PR-firma.

Til slutt berettiget Bush militærintervensjonen ved å hevde den overhengende faren reist av Iraks masseansamling av 120 000 tropper langs grensa mot Saudi-Arabia. Satellittbilder avslørte deretter at det ikke var noe som helst ved grensa mellom Kuwait og Saudi-Arabia, bare ørkensand.

En kritisk viktig del av rapporten til Workers Leagues spesialkongress i 1990 var klargjøringen av vår holdning til Saddam Husseins invasjon av Kuwait. Initelle responser innen Den internasjonale komitéen [IC] hadde inkludert den britiske seksjonens fordømmelse av invasjonen som en «aggresjonshandling», i en initiell artikkel publisert i deres avis. Samtidig var det et motstridende fremlegg fra innen den australske seksjonen, om at vi skulle støtte annekteringen av Kuwait som et «lite skritt» i fremskyndingen av «den arabiske revolusjonens uoppfylte nasjonale og demokratiske oppgaver».

Rapporten gjorde det klart at vi ikke hadde noen grunn til å fordømme irakisk aggresjon. Gitt den økonomiske krigføringen som Kuwait og Saudi-Arabia førte mot Irak under oppkjøringen til invasjonen var det ikke vårt anliggende hvem som hadde avfyrt det første skuddet. Dessuten ville det å innta en slik posisjon være å støtte Kuwaits territoriale integritet, et sjeikdømme skapt av britisk imperialisme skjært ut av den sørlige irakiske Basra-provinsen, som et middel til bedre å kunne dominere Den arabiske halvøya. Det samme er tilfelle med praktisk talt alle grensene som ble trukket opp av imperialistmaktene i Midtøsten.

Som svar på fremlegget fra et medlem av den australske seksjonen om at vi skulle støtte annekteringen av Kuwait, fastslo rapporten samtidig:

Det å tilskrive Husseins invasjons noen som helst progressiv rolle ville føre ICFI i feil retning, og undergrave de teoretiske og politiske vinningene som er oppnådd siden 1985, i vår kollektive kamp mot WRPs bedrageri av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon.

Dette refererer selvfølgelig til kampen ført mot Workers Revolutionary Partys avvisning av Teorien om permanent revolusjon, spesielt relatert til WRPs opportunistiske relasjon til forskjellige arabiske regimer, der de systematisk underordnet arbeiderklassens uavhengige kamp til en angivelig antiimperialistiske holdning fra den ene eller den andre borgerlige nasjonalistlederens side.

Rapporten insisterer på at man ikke kan tilskrive Iraks invasjon av Kuwait noen progressiv rolle uten en klar granskning av klassekarakter og interesser for det regimet som utførte den. Hva angår Saddam Hussein i Irak ble invasjonen gjennomført av et borgerlig regime som ikke handlet for å «oppfylle den arabiske revolusjonens nasjonale og demokratiske oppgaver», men snarere for å oppnå en mer gunstig relasjon mellom det irakiske borgerskapet og imperialismen.

Følgelig forsvarte ICFI Irak mot imperialismen, som det undertrykte tidligere koloniland det er, til tross for ICFIs motstand mot Saddam Husseins regime og politikk, og på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk perspektiv. ICFI insisterte på at kampen mot imperialisme bare kan føres gjennom den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen, både i USA og i andre fremskredne kapitalistland, så vel som i Midtøsten selv.

Som rapporten erklærer:

De arabiske massenes økonomiske og kulturelle utvikling krever ikke bare elimineringen av «imperialist-enklaver», men av hele det kapitalistiske nasjon-stat-systemet, på tvers av hele Midtøsten. Vi søker ikke en nydefinering av grenser, men en eliminering av dem. Det kan bare oppnås av det revolusjonære proletariatet, på grunnlag av et sosialistisk program.

USA lanserte Gulfkrigen den 16. januar 1991. Operasjon Desert Storm, som den ble kalt, besto hovedsakelig av et av militærhistoriens mest intensive luftbombardement. I løpet av bare 42 dager ble åttiåtte-tusen-tonn ammunisjon sluppet over Irak. Det tilsvarer omtrent en-fjerdedel av den totale bombetonnasjen som falt over Tyskland under hele den andre verdenskrig. Totalen for irakiske dødofre ble estimert til 135 000. Mye av Iraks vernepliktshær ble utslettet, der soldater ble forbrent fra lufta eller levende gravlagt i skyttergravene. Selvfølgelig døde ytterligere hundretusener irakere som resultat av den systematiske ødeleggelsen av landets infrastruktur.

På den såkalte «Highway of Death» iverksatte USA bølge etter bølge av bombeangrep mot en forsvarsløs, milelang kolonne av kjøretøy som fraktet irakiske tropper så vel som sivile, da de trakk seg ut fra Kuwait på ordre fra Hussein-regjeringen, som kunngjorde at den fulgte opp en FN-resolusjon som krevde tilbaketrekning.

Som vi uttalte, i respons på denne krigsforbrytelsen:

USenerasjoner vil se tilbake på med skam. Det viste at styringsklassen i det såkalte demokratiske Amerika er like kapabel til massemord som nazistene var. [4]As krig mot Irak er blant det tjuende århundres forferdeligste forbrytelser, et slakt som fremtidige g

Wall Street Journal responderte på Gulfkrigen med en redaksjonell lederartikkel som hevdet:

For USAs styrende elite, lenge i strupen på hverandre, burde kursen nå være tydeligere for å reformere en fungerende arbeidsenighet om USAs verdensrolle. Noen av beslutningsprosessene for politiske retningslinjer for verdens mest splittende saksanliggender ser nå ut til å være avklarte. Makt er et legitimt redskap for politikk; det fungerer. For elitene selv er budskapet at Amerika kan lede, slutt sutringen, tenk dristigere. Fra nå av. [5]

Vi forsto denne lederartikkelen, som kom fra den amerikanske finanskapitalens talerør, som en nøyaktig gjenspeiling av den patologiske triumfalismen som rådet innen det amerikanske borgerskapet.

Den internasjonale komitéens 11. plenum ble avholdt den 5. mars 1991, mindre enn ei uke etter slutten av Gulfkrigen. Åpningsrapporten erklærte:

Det amerikanske borgerskapet gir beskjed om at amerikansk imperialisme gjennom maktanvendelse vil søke å overvinne problemer som oppstår som følge av USAs langvarige økonomiske nedgang. For alle den amerikanske kapitalismens problemer – forfallet av den industrielle basen, tapet av oversjøiske markeder, de massive handels- og budsjettunderskuddene, kollapsen av banksystemet, den tærende veksten av sosiale plager – mener borgerskapet at den har funnet et svar: Makt

Rapporten siterer den ekstremt relevante passasjen fra AntiDühring, skrevet 113 år tidligere, der Engels leverte en marxistisk respons på Dührings påstand om at makt var det avgjørende element i historien:

... det borgerlige samfunnets egne produktive krefter har vokst ut over borgerskapets kontroll, og som tvunget av en naturlovs nødvendighet, driver de hele det borgerlige samfunnet mot ruin eller revolusjon. Og dersom borgerskapet nå gjør deres appell til makt for å redde den kollapsende «økonomiske situasjonen» fra det endelige krasjet, da viser det bare at de sliter under samme villfarelse som herr Dühring: villfarelsen om at «politiske betingelser er de avgjørende årsakene for den økonomiske situasjonen»; dette viser bare at de forestiller seg, akkurat som herr Dühring gjør, at de ved bruk av «det primære», «direkte politisk makt», kan remodellere disse «den andre ordens fakta», den økonomiske situasjonen og dens uunngåelige utvikling; og at derfor de økonomiske konsekvensene av dampmaskina og det moderne maskineriet drevet av den, og av dagens verdenshandel og bank- og kredittutvikling, kan blåses ut eksistensen med Krupps kanoner og Mauser-rifler. [6]

Erstatt datatekonologi for dampmaskina, og smarte bomber og cruisemissiler for Krupps kanoner og Mauser-rifler, og denne uttalelsen står som en høvelig tilbakevisning av den amerikanske styringsklassens triumfalistiske raljeringer i kjølvannet av Gulfkrigen.

Som respons på Washingtons åpne forberedelser for en vesentlig krig mot Irak fremmet Workers League kravet om en folkeavstemming om krig. Ved partiets fremming av dette demokratiske kravet tok det et viktig taktisk initiativ. Hensikten var å snu perspektivet innen arbeiderklassen av revolusjonær nederlagsstemning til en konkret praksis, under betingelser der den utbredte motstanden mot krig ikke fant noe uttrykk innen det eksisterende politiske oppsettet. Begge kamre av Den amerikanske kongressen gjennomførte et nært enstemmige votum til fordel for krig. [Det amerikanske fagforbundet] AFL-CIO støttet for sin del den amerikanske regjeringen, og nektet å ytre ett ord om den forestående nedslaktingen.

Beslutningen om å fremme dette kravet trakk veksel på en viktig historisk presedens i den amerikanske trotskistbevegelsen: debatten fra 1937 og 1938 innen Socialist Workers Party (SWP) om det såkalte Ludlow Amendment. Dette var et lovforslag introdusert i Representantenes hus av demokratenes kongressrepresentant Louis Ludlow, der han oppfordret til en tilleggsendring til den amerikanske konstitusjonen, som krevde at enhver av den amerikanske regjeringens krigserklæringer først skulle stemmes over av den amerikansk befolkningen i et referendum. Oppfordringen til en folkeavstemming hadde fått økende folkelig tilslutning – meningsmålinger fra den gangen viste at omtrent 70 prosent av den amerikanske befolkningen støttet forslaget – selv om det ble heftig motarbeidet av det stalinistiske Kommunistpartiet i USA, som slavisk støttet Roosevelt-administrasjonen.

SWP stemte initielt imot å gi noen som helst støtte til forslaget, med den begrunnelse at det bare ville oppmuntre til illusjoner i arbeiderklassen, om demokrati og pasifisme. Trotskij kritiserte denne holdningen og argumenterte for at en kampanje fra partiets side til støtte for et referendum ville tilby ei vippestang for uavhengig mobilisering av arbeiderklassen, mot den kommende imperialistkrigen.

I en diskusjon med SWP-ledelsen i mars 1938 forklarte Trotskij sin tilnærming til kravet om et referendum. Der han svarte på SWPs argumentering for at en folkeavstemming ikke kunne stoppe krig, erkjente Trotskij at det selvfølgelig var riktig at bare en sosialistisk revolusjon kunne få en slutt på krig, men han insisterte på at mens partiet kontinuerlig måtte kjempe mot illusjoner om det kapitalistiske demokratiet, måtte det ikke avvise demokratiske krav, i den grad slike krav tjente til politisk å vekke masser av arbeidere, og til å trekke dem inn i kamp. Folkelig støtte til kravet om et referendum hadde et progressivt innhold, i og med at det reflekterte brede massers fiendtlighet til imperialistkrig, så vel som deres aktive mistillit til regjeringen og deres angivelige representanter i Kongressen.

SWP endret sin posisjon og oppfordret til at partiet skulle intervenere aggressivt i arbeiderklassen til støtte for et referendum om krig, mens de samtidig sloss mot de pasifistiske og demokratiske illusjonene fremmet av lovfremleggets borgerlige reformistiske sponsorer. Samtidig skulle partiet slåss for å utvide kampen, ut over kravet om folkeavstemming og til organiserte massekamper i arbeiderklassen, og fremme partiets eget revolusjonære sosialistiske program mot krig.

Referendumkravet ble inkludert i Overgangsprogrammet, som forspeilte at:

Jo mer utbredt bevegelsen for et referendum blir, desto raskere vil de borgerlige pasifistene forflytte seg fra det; desto mer fullstendig vil bedragerne i Komintern bli kompromitterte; og desto mer akutt vil mistroen til imperialistene bli. [7]

Referendumsinitiativet fra Workers League møtte høylytt motstand fra to kamerater i LA-avdelingen, på bakgrunn av et sekterisk syn som avfeide kravet som «utopisk» og «håpløst», og som i det vesentlige avviste nødvendigheten av å fremme noe som helst krav, eller utføre noen som helst praksis for å utvikle arbeiderklassens bevissthet og skape forutsetninger for dens inngripen som en uavhengig sosial kraft i kampen mot krig. I stedet insisterte de på at oppgaven var å «lære arbeiderklassen at kapitalisme uunngåelig fører til økonomisk kollaps, krig og barbari», og at arbeiderklassen må ta makten. De kom imidlertid ikke med noe forslag om hvordan masser av arbeidere skulle komme til en slik konklusjon, uten det revolusjonære partiets praktiske intervensjon i klassekampen.

Opponentene mot kravet argumenterte videre for at det var umulig å stoppe krig før fristen for den amerikanske invasjonen kunngjort av Bush, og at det dessuten ikke var noen bestemmelse i Den amerikanske konstitusjonen om å avholde et folkelig referendum.

Den politiske komitéen i Workers League bemerket, i et initelt svar på disse argumentene, at «småborgerlig radikalisme lett kombinerer demagogisk bordbanking med demokratisk filistinisme». Som respons på deres påkalling av Bush’ frist og Konstitusjonen, la den til: «Det som skjer i januar og deretter, hva som er, eller ikke er ‘konstitusjonelt’ vil i ikke liten grad avhenge av relasjonen mellom klassekrefter. Som Trotskij ville ha sagt: ‘kamp vil avgjøre.’» [8]

Begrepet «sekterisk» er best kjent for vår bevegelses medlemmer som en etikett anvendt mot partiet av pabloistene og andre opportunister, for vårt forsvar av prinsipper og vår ufravikelige fiendtlighet mot politikk som underordner arbeiderklassen til stalinisme, arbeiderbyråkratier og borgerlig nasjonalisme.

Kampen mot sekterisme har imidlertid spilt en ikke ubetydelig rolle i trotskistbevegelsens historie, som ble tvunget til å konfrontere tendenser som bittert motarbeidet bevegelsens forsøk på å finne en vei til massene, og for å overvinne den isolasjonen som bevegelsen ble pålagt av de stalinistiske og sosialdemokratiske lederskapene i arbeiderklassen. Dette var særlig tilfellet i 1934, med Den franske vendingen og dens anvendelse i USA med inntreden i Sosialistpartiet. Denne taktikken, foreslått av Trotskij, var rettet inn på å intervenere i Sosialistpartier, som vokste som resultat av en radikalisering av arbeiderklassen og av stalinismens diskreditering. Den var designet for å vinne de beste elementene, og spesielt ungdommen, ved å avsløre den høyreorienterte karakteren av disse partienes lederskap og for å involvere trotskistpartiene i massekamper. For de amerikanske trotskistenes tilfelle var de i stand til å vinne over Sosialistpartiets ungdom og viktige deler av arbeiderne, og det skapte forutsetningene for opprettelsen av Socialist Workers Party.

Til tross for at den sekteriske opposisjonen mot referendumskampanjen ikke fikk noen støtte i partiet, undervurderte vi ikke dens politiske betydning. Som David North fortalte et nasjonalt aggregat fra Workers League den 31. desember 1990:

Jeg skal ikke legge noe bånd på hva jeg mener. Dersom partiet skulle gi den aller minste støtte, eller engang troverdighet til den politiske kritikken fra kameratene fra Los Angeles, ville det veldig raskt bety ødeleggelse av partiet. Og dersom deres kritikk skulle finne noen respons innen Den internasjonale komitéen ville det føre til ødeleggelsen av den internasjonale bevegelsen. [9]

Kravet om referendum ble også fordømt av restene fra begge fraksjonene av det britiske WRP – de som fulgte Healy, og de som gikk med Slaughter og Banda.

Deres argument var at ved å fremmet kravet om folkeavstemming tilpasset vi oss den amerikanske imperialismen og forlot perspektivet om «revolusjonær nederlagsstemning».

Dette gjentok den samme alliansen mot trotskisme som var sett i 1983. Den gangen, i forsøket på å undertrykke kritikken fremmet av Workers League mot WRPs tiltakende dreining tilbake til pabloisme, meldte Slaughter sin kyniske fordømmelse av en artikkel publisert i Bulletin (Workers Leagues avis den gang) om USAs invasjon av Grenada, angivelig fordi den ikke eksplisitt forlangte et militært nederlag for amerikansk imperialisme. Han koblet denne angivelige mangelen til det han kritiserte som en «tung vektlegging på arbeiderklassens ‘politiske uavhengighet’».

Et forlangende om militært nederlag var absurd etter at amerikanske tropper allerede hadde erobret øya, og ikke hadde møtt noen motstand annet enn fra ei lita gruppe kubanske bygningsarbeidere. Enda viktigere var den dypt reaksjonære separasjonen av revolusjonær nederlagsstemning fra arbeiderklassens uavhengighet.

I sin rapport til Det 11. plenum forklarte David North den politiske betydningen av revolusjonær nederlagsstemning og de essensielle lærdommene lært gjennom partiets tilnærming til Gulfkrigen, når det gjelder å klargjøre hva det vil si å mobilisere arbeiderklassen mot imperialisme.

Vi har avvist tanken om at vi er en slags politiske tilskuere som oppfordrer Saddam Hussein til å beseire amerikansk imperialisme. Vi slåss for arbeiderklassens politiske uavhengighet, for mobiliseringen av arbeiderklassen mot denne krigen. Når vi snakker om nederlag for imperialismen i krig, snakker vi om nederlag via instrumentet klassekamp ...

Som Trotskij sier, betyr formelen «styringsklassens nederlag på hjemmebane er det mindre ondet» det følgende: det er det mindre ondet dersom det blir oppnådd gjennom den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen

Han fortsatte med å presentere eksemplet den andre verdenskrig, der han påpekte at en abstrakt oppfordring til nederlag for amerikanske styrker påført av Hitler som det mindre ondet, det at nazistenes seier ville vært et foretrukket resultat, det ville vært et hån mot marxismen og totalt reaksjonært. I den grad den amerikanske imperialismens nederlag ble frembrakt av den amerikanske arbeiderklassens vellykkede revolusjon, ville det imidlertid representert et foretrukket resultat, og ville lagt grunnlaget for utviklingen av verdensrevolusjonen og den internasjonale arbeiderklassens oppgjør med fascismen.

Dessuten, i kontekst av Gulfkrigen var oppfordringen til revolusjonær nederlagsstemning fra standpunktet om å slåss mot det amerikanske militæret til den siste iraker, meningsløst og reaksjonært. Den militære styrkebalansen var slik at – uten den revolusjonære mobiliseringen av Midtøstens folkemasser og arbeiderklassen i USA, og utover – USAs militære seier var så godt som fastlagt. Mer grunnleggende avslørte det en fullstendig forakt for, og fiendtlighet til kampen mot krig basert på arbeiderklassens kamp. Det var helt knyttet opp til pabloistperspektivet om at den ene eller den andre formen for «væpnet kamp», ført av ikke-proletariske styrker, var erstatningen for den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen internasjonalt, og spesielt i de fremskredne kapitalistlandene.

ICFIs mest avgjørende respons på Gulfkrigen, den amerikanske imperialismens «unipolare øyeblikk» og marsjen mot gjenopprettelse av kapitalisme og oppløsingen av Sovjetuionen, var innkallingen til Berlin-konferansen mot imperialistkrig og kolonialisme.

Dette var absolutt et av de mest ambisiøse og vellykkede initiativene truffet av Den internasjonale komitéen i dens historie, der brosjyren, manifestet som sammenkalte til konferansen, ble utgitt på 18 språk.

Manifestet, utgitt den 1. mai 1991, er et ekstraordinært dokument, som plasserer Persiagulfkrigen definitivt i kontekst av den lange historien av kampen for å bygge den revolusjonære sosialistbevegelsen, i kampen mot krig.

Manifestet erklærer innledningsvis at formålet med konferansen er å «fornye de store tradisjonene for sosialistisk internasjonalisme, som er forrådt av sosialdemokrater, stalinister og de andre representantene for opportunisme».

Dets utgangspunkt er at Gulfkrigen tjente til å avsløre den fullstendige bankerott for alle arbeiderklassens tradisjonelle partier og fagforeningsorganisasjoner, som systematisk undertrykte motstanden mot krigen, og som ikke tjente som annet enn kapitaliststatens vedheng. Dette betydde at dersom det skulle være en kamp mot krig, måtte den ledes av vårt internasjonale parti.

Manifestet plasserer en nødvendig vektlegging på den uunnværlige rollen stalinismen har spilt til støtte for krigen. Det sa at dette hadde «endelig lagt i grus det lille som gjensto av den gamle myten om at sovjetbyråkratiet representerte en slags ‘antiimperialistisk’ makt i verdenspolitikken».

Manifestet fremmer kraftfullt at med det nye utbruddet av imperialistvold konfronterte arbeiderklassen alle de store historiske og politiske oppgavene som ble reist ved begynnelsen av 1900-tallet, med fremveksten av imperialisme.

De samme motsetningene, den mellom sosial produksjon og privat eierskap, og den mellom produksjonens verdenskarakter og nasjon-stat-systemet, som resulterte i både den første og den andre verdenskrigen, truet med å produsere en enda mer katastrofal global konflikt. Som i oppløpet til de forrige verdenskrigene banet kampen for markeder, ressurser og billig arbeidskraft – som førte til kriger og kolonislaveri i undertrykte og forsvarsløse land – veien for konfrontasjon mellom imperialistmaktene selv.

Dokumentet etablerer den uløselige koblingen mellom kampen mot imperialisme og utviklingen av den revolusjonære sosialistbevegelsen. Det sporer dette forholdet fra grunnleggingen av Den andre internasjonale i 1889, og 1912-vedtaket av Basel-manifestet, som oppfordret arbeidere til å forene seg over nasjonalgrensene i kamp mot imperialismen, og som advarte for at en krig ville gi opphav til revolusjonære kamper. Den uopphørlige veksten av opportunisme innen Den andre internasjonale førte imidlertid dens vesentligste seksjoner til å ta parti med deres egne «fedreland» da det i 1914 brøt ut krig, og de stemte for krigskreditter for sine respektive regjeringer.

Krigen innledet en periode med kapitalistisk ubalanse som skulle vare i tre tiår, dominert av kapitalistkrise og overskygget av den vellykkede Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, som stilte spørsmål ved selve overlevelsen av den kapitalistiske orden.

Fraværet av revolusjonære partier – særlig i Europa – på høyde med Bolsjevikpartiet i Russland, forårsaket imidlertid at borgerskapet kunne nedkjempe en serie revolusjonære kamper. Men de klarte ikke å skape noen ny likevekt, til erstatning av den som ble knust i 1914.

Fremveksten av Sovjetunionens byråkrati, ledet av Stalin, og den forferdelige degenereringen av Den kommunistiske internasjonale [Den tredje] da den var underordnet den stalinistiske teorien om «sosialisme i ett land» og Moskvas manøvrer med imperialismen, førte til en serie katastrofale nederlag, fremfor alt i Tyskland. Nazistenes makterobring i 1933, uten at det ble avfyrt et skudd, avslørte stalinismens kontrarevolusjonære karakter, og førte til at Trotskij grunnla Den fjerde internasjonale.

Dokumentet fastslår at borgerskapets evne til å oppnå en ny likevekt i kjølvannet av andre verdenskrig, som de ikke klarte å gjøre etter den første verdenskrigen, ikke bare var basert på fremveksten av amerikansk imperialisme som hegemonisk makt, men også på stalinismens uunnværlige rolle. Den motarbeidet og saboterte arbeiderklassens revolusjonære kamper etter krigen, spesielt i Italia, Frankrike og Hellas. I Øst-Europa tjente etableringen av såkalte bufferstater ikke bare til å undertrykke arbeiderklassen og enhver ekte kamp for sosialisme, men også til å pasifisere et skjørt område som hadde vært kilde til europeisk ustabilitet siden begynnelsen av 1900-tallet.

Likevekten etablert ved slutten av andre verdenskrig var imidlertid, som dokumentet gjør klart, minelagt av dens egne motsetninger. Dens gjenopplivning av verdenshandelen, og gjenoppbyggingen av kapitalismen i Europa og Japan, førte til den gradvise nedgangen av det amerikanske hegemoniet, som i sin tur førte til voksende amerikanske underskudd som innen 1985 hadde forvandlet Amerika til en gjeldsnasjon.

Der det snur seg mot krisen i USA skisserer manifestet et portrett som virker helt dagsaktuelt:

Ikke en eneste betydelig sosial lovgivning er passert i Kongressen på mer enn to tiår [nå kan vi si fem tiår]. Massive budsjettkutt har ødelagt det som er igjen av de gamle sosialprogrammene. Kriminalitetsstatistikkene er bare de mest åpenbare symptomene på den ondartede tilstanden av de sosiale relasjonene. Midt i den raskt voksende arbeidsledigheten, og for de som fortsatt har jobber da med synkende lønninger, er tilstanden for utdanningssektoren og for boliger og helsetjenester ikke mindre enn katastrofal.

En tredjedel av befolkningen er funksjonelle analfabeter. Ikke engang massemediene kan unngå på daglig basis å rapportere noen av de mer spektakulære ‘skrekkhistoriene’ om livene ødelagt av sosialkrisens innvirkninger: hjemløse som fryser i pappesker, kreftofre som blir nektet behandling fordi de ikke har noen helseforsikring, og arbeidsledige arbeidere og deres familier som begår selvmord. [10]

I forhold til sammenbruddet av stalinistregimene i Øst-Europa og den den gangen helt åpenbare veien mot kapitalistisk restaurering i Sovjetunionen – som skulle bli fullført innen uker etter Berlin-konferansen – slår manifestet fast at årsakene var de samme grunnleggende motsetningene som underminerer likevekten etter andre verdenskrig – den mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet. Disse regimene viste seg å være de mest sårbare, nettopp på grunn av deres autarkiske programmer for en nasjonal økonomisk utvikling. Deres krise og bortgang representerte en kraftfull bekreftelse på trotskistbevegelsens ubønnhørlige kamp mot det reaksjonære og antimarxistiske programmet med «sosialisme i ett land».

Dokumentet eksponerte også betingelsene arbeiderklassen står overfor i de undertrykte, og tidligere kolonilandene, i møte med gjenoppblomstringen av imperialistisk militarisme. Det avslørte fiksjonen om formell politisk uavhengighet, som ikke brakte massene noen varige sosiale gevinster og som bevarte imperialismens økonomiske dominans.

Mens noen av postkoloniregimene var i stand til å utnytte den kalde krigens konflikt mellom Moskva og Washington til å hente ut større innrømmelser fra imperialismen, opphevet det sovjetiske byråkratiet de begrensninger som hadde eksisterte for imperialistaggresjon, da det under Gorbatsjovs ledelse snudde ryggen til sine klienter i den såkalte tredje verden.

Som respons forflyttet alle de borgerlige nasjonalistene seg skarpt til høyre og søkte en innordning med imperialismen. Dette førte ulike regimer, deriblant Saddam Husseins Baathist-kollega Hafez al-Assad i Syria, til å bli med i koalisjonen som gikk til krig mot Irak.

Manifestet understreket at Berlin-konferansen var sammenkalt for å forberede et avgjørende skritt fremover, for løsningen på krisen med revolusjonært lederskap.

Dokumentet fastslo følgende avgjørende punkt:

Den fjerde internasjonales store historiske potensial er objektivt forankret i det faktum at programmet samsvarer med den verdensøkonomiske utviklingens indre logikk, og artikulerer det internasjonale proletariatets verdenshistoriske rolle. Programmets seier vil imidlertid ikke bli realisert automatisk, som resultat av noen spontan utvikling av objektive økonomiske prosesser eller av massenes instinktive avsky med deres gamle lederskap. Det revolusjonære programmet må det kjempes for. [11]

Kamerat Norths åpningsrapport forklarte, fra et historisk synspunkt, hvordan endringene i den objektive situasjonen, der de krysser med den lange kampen for å bygge trotskistbevegelsen i en bitter kamp mot stalinisme og pabloistisk revisjonisme, hadde ført til konferansen i Berlin. Rapporten gjennomgikk i store trekk de samme stadiene eller periodene som ble diskutert i det første foredraget på SEPs Sommerskole 2019.

Rapporten oppsummerte betydningen av konferansen med følgende erklæring:

Vi møtes i dag ikke som én fraksjon av en bred trotskistbevegelse. De som er tilstede her i salen i dag er de autoritative representantene for Den fjerde internasjonale og verdenstrotskismen. Det er nå mulig for Den internasjonale komitéen [IC] å gjøre opp regnskap med pabloistene. Vi har gjort det Cannon forsøkte å få gjort for 38 år siden, og som Socialist Labour League sa burde vært gjort for år siden, det vil si, vi har rensket Den fjerde internasjonale for pabloistisk opportunisme. [12]

Rapporten satte betingelsene som konferansen var blitt sammenkalt til Berlin under, opp mot de som rådet da Den fjerde internasjonale ble grunnlagt i 1938. I løpet av de den gangen foregående 12 månedene hadde ledende personer for innkallingen til grunnleggingskongressen – Trotskijs sønn Leo Sedov, Trotskijs politiske sekretær Erwin Wolf og Den fjerde internasjonales sekretær Rudolf Klement – alle blitt myrdet av det stalinistiske hemmelige politiet GPU. Det ble ikke holdt noen åpningsrapport til stiftelseskongressen, da dokumentet som skulle presenteres hadde blitt stjålet fra Klements kropp da han ble bortført og myrdet.

Disse drapene var uløselig knyttet til kampanjen for politisk genocid i Sovjetunionen, rettet mot alle de revolusjonære arbeiderne, de sosialistiske intellektuelle og Bolsjeviklederne som hadde spilt en avgjørende rolle i Oktoberrevolusjonen i 1917.

Innen ett år etter grunnleggingen av Den fjerde internasjonale skulle menneskeheten bli kastet ut i nok en verdenskrig, og innen to år etter skulle hovedlederen Leo Trotskij, dø for en GPU-attentatsmanns hender. Krigen selv så Den fjerde internasjonales kadre utsatt for en kombinert og dødelig undertrykking utført av stalinistene og fascistene, så vel som av de såkalte demokratiske imperialistene, der lederne for den amerikanske seksjonen ble fengslet med anklager om oppvigleri.

Men, Den fjerde internasjonale overlevde den andre verdenskrig, og som rapporten erklærer:

... det fascistenes politi, og stalinistene og «demokratiske» imperialister ikke hadde oppnådd – ødeleggelsen av Den fjerde internasjonale – ble nesten oppnådd av en opportunistisk tendens som oppsto som en respons på rehabiliteringen av verdenskapitalismen, på grunnlag av den politiske enigheten mellom amerikansk imperialisme og Kreml. Fra utviklingene i Jugoslavia under Tito og nasjonaliseringen av eiendomsrelasjonene i Øst-Europa, trakk Michel Pablo og hans daværende assosierte Ernest Mandel den konklusjonen at stalinismen opprettholdt et revolusjonært potensial som Trotskij ikke hadde klart å verdsette. [1. 3]

I stedet for å være hovedagenturet for imperialisme i arbeiderbevegelsen, som Trotskij hadde insistert, var de stalinistiske byråkratiene og deres tilknyttede partier forutbestemte til å gi den nødvendige impulsen for sosialismens seier.

Kamerat North understreket de ugunstige betingelsene den ortodokse trotskismen konfronterte under perioden med pabloismens fremvekst:

I den endelige analysen var pabloistenes innflytelse basert på den gjenværende kraften fra stalinistiske organisasjoner og de småborgerlige kreftene som på grunn av etterkrigsordenens særegne egenskaper var i stand til å opprettholde innflytelse over massene, og spesielt i de tilbakestående landene, på grunnlag av en pseudo-radikal antiimperialistisk posering. Pabloistene kollaborerte med, og fremmet disse kreftene for å blokkere utviklingen av et uavhengig revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. [14]

Samtidig gjør rapporten en sak av at det også var veldig mektige objektive krefter som lå til grunn for 1985-splittelsen, og for den ortodokse trotskismens forflytning fra det rapporten beskriver som en «semi-juridisk tendens» til igjen å hevde kontroll over Den fjerde internasjonale.

Med referanse til perioden fra 1982, da Workers League først reiste sine meningsforskjeller med WRP, og til 1985, som var «en forbausende kort tidsperiode», erklærer rapporten:

Akkurat som opportunismens forrige dominans hadde sine dype objektive røtter, var endringen av relasjonene innen Den internasjonale komitéen en refleksjon av endringer i verdenssituasjonen. Kampen fra 1982 til 1985 innen Den internasjonale komitéen falt omtrent sammen i tid med krisen innen sovjetbyråkratiet i kjølvannet av begivenhetene i Polen, og perioden som førte til Gorbatsjovs oppstigning til makten i mars 1985. [15]

Som vi har diskutert, var ikke de endrede forholdene i ICFI bare en passiv gjenspeiling av store, objektive endringer. De hadde vært forberedt og kjempet for. Den økende uoverensstemmelsen mellom Workers League og Sri Lankas RCL på den ene siden, og britiske WRP på den andre, ga uttrykk for motstilte politiske, teoretiske og faktisk klasseorienteringer som hadde utviklet seg i løpet av et tiår. Den fundamentale skillelinja var mellom revolusjonær internasjonalisme og nasjonal opportunisme.

I sin avslutning av rapporten til Berlin-konferansen, forklarte David North:

Vi går inn i en periode som vil være preget av arbeiderklassens stadig større kamper. Vår oppgave er å bringe marxistisk bevissthet til denne voksende bevegelsen av arbeidende klassen, og å organisere arbeiderklassens avantgarde i seksjoner av Den fjerde internasjonale, som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon ...

Vi må omdanne arbeiderklassens spontane militans til marxistisk bevissthet. Og vi har den politiske styrken til å gjøre det, nettopp fordi vi har gjort opp regnskap med de som forrådte trotskismens program innen vår egen bevegelse. Vi har demonstrert vår rett til å lede arbeiderklassen, i kraft av denne kampen. [16]

Denne konferansen la fundamentene for avgjørelsen som ble fattet av Den internasjonale komitéen fire år senere, for omdanningen av ligaene til partier, og som vil være gjenstand for et annet foredrag. Rapporten identifiserte de essensielle historiske implikasjonene av stalinismens og dens apologeters ugjenkallelige diskreditering, for vårt internasjonale parti:

Denne Berlin-konferansen markerer en ny fase av Den fjerde internasjonales utvikling. Den internasjonale komitéen utgjør i dag den eneste bona fide verdenstrotskistiske organisasjonen på hele kloden. Den internasjonale komitéen er ikke bare en spesifikk tendens innen Den fjerde internasjonale, men den er Den fjerde internasjonale som sådan. Fra og med denne konferansen vil Den internasjonale komitéen påta seg lederskapsansvar for Den fjerde internasjonales arbeid som Verdensparti for sosialistisk revolusjon. [17]

Sammen med likvideringen av Sovjetunionen og Persiagulfkrigen, var det andre store trekket i verdensutviklingen som var av avgjørende betydning for Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, og som utspilte seg midt under Berlinkonferansen, oppløsingen av Jugoslavia.

Konferansemanifestet uttalte følgende:

Nyhetsberetninger om dagsaktuelle begivenheter på Balkan beretter som var de skrevet i 1930, eller til og med i 1910. Den internasjonale pressen er full av rapporter om konflikter mellom serbere, kroater, slovenere og bosniske muslimer; om kamper om definieringen av makedonernes nasjonalidentitet. [18]

Manifestet advarte for at disse konfliktene ble manipulert og utnyttet av imperialistmaktene, mens kapitalismen prøvde å avlede folkelig indignasjon over sosial ulikhet inn i blindgata av nasjonalistiske og etniske konflikter.

Manifestet sa at anledningen for reaksjonære småborgerlige demagoger til å agitere for kommunalistisk vold «må ikke tilskrives nasjonalismens intellektuelle og moralske kraft, men til det politiske vakuumet som står igjen etter arbeiderklassens tradisjonelle organisasjoners utmattelse, for den tilbyr ingen vei ut av kapitalistsystemets krise».

Mellom innkallingen til konferansen den 1. mai 1991 og dens sammentreden den 16. november forløp hendelsene veldig raskt, først med Kroatia og Slovenia som begge erklærte sin uavhengighet den 25. juni samme år. Makedonia fulgte kort tid etter, og republikken Bosnia-Hercegovina påbegynte sin fragmentering til krigførende etniske kantoner. Væpnede sammenstøt hadde brutt ut, og særlig rundt kystbyen Dubrovnik.

Promoteringen av virulent etnisk sjåvinisme og nasjonalseparatisme ble ledet av tidligere byråkrater fra Jugoslavias regjerende Kommunist-liga. På den ene side søkte de å splitte og undertrykke den jugoslaviske arbeiderklassen, som hadde gjennomført ei bølge av massestreiker mot innstramningstiltakene pålagt av IMF som ledd i den kapitalistiske restaureringen. På den andre side ble de drevet til å skjære ut etniske stater, for å smi sine egne uavhengige relasjoner til imperialismen, som en ny styringsklasse av comprador-kapitalister.

I sin rapport til konferansen påpekte kamerat North holdningen inntatt av pabloistlederen Ernest Mandel, som tok til orde for ubetinget støtte for Kroatias selvbestemmelse, uansett regimets karakter. Forøvrig meldte Mandel en oppfordring til direkte imperialistisk intervensjon, der han fordømte serbisk sjåvinisme samtidig som han vendte et blindt øye til kroatisk sjåvinisme.

Denne posisjonen stemte helt overens med den tyske imperialismes, som støttet kroatisk og slovensk uavhengighet, som del av det gjenforente Tysklands hevding av makt i Europa. Tysk imperialisme vendte tilbake til åstedene for sine forbrytelser i 1914 og 1941, og trosset ensidig USA, FN og EU-kommisjonen.

Berlin-konferansen vedtok en resolusjon med tittelen «Om forsvaret av arbeiderklassen i Øst-Europa og Sovjetunionen», som uttalte følgende:

Overalt pisker rivaliserende kapitalistklikker opp nasjonalisme og sjåvinisme, for å oppildne og sette arbeidere opp mot hverandre, og komme i forkjøpet av et opprør mot de gamle og de nye undertrykkerne. Blodbadet i Jugoslavia er resultat av denne politikken. Denne krigen har ingenting å gjøre med nasjonenes rett til selvbestemmelse. Serbiske og kroatiske nasjonalister kjemper bare for å sikre seg en større porsjon av utbyttingen av arbeiderklassen. [19]

Jugoslavias historie, landets vekst og fall, kunne være tema for en hel sommerskole, akkurat som det nasjonale spørsmålet og slagordet om «selvbestemmelse». Åpenbart kan det ikke dekkes innen rammene av dette foredraget.

ICFIs utvikling av sitt perspektiv på det nasjonale spørsmålet stammet selvfølgelig fra kampen som ble ført mot britiske WRP mellom 1982 og 1985, og partiets promotering av forskjellige borgerlige, nasjonalistiske ledere som det måtte gis politisk støtte til, fordi de var «antiimperialister». Mot denne tilbakevendingen til pabloismens synspunkter og prinsippløse allianser med borgerlige, nasjonalistiske regimer hadde Workers League forsvart Trotskijs Teori om permanent revolusjon, og nødvendigheten av en uavhengig revolusjonær mobilisering av arbeiderklassen på internasjonal basis, som det eneste middel til å realisere revolusjonens demokratiske oppgaver i de undertrykte landene.

Denne analysen ble utdypet i ICFIs Perspektivresolusjon fra 1988, som pekte på den organiske umuligheten for at noen av representantene for det nasjonale borgerskapet kunne føre en konsistent kamp mot imperialisme. Det ble ytterligere konkretisert i de kritiske diskusjonene om perspektiver på Sri Lanka og holdningen til de tamilske nasjonalistene i LTTE, som skal være tema for et annet foredrag.

Ikke bare oppløsingen av Sovjetunionen og Jugoslavias sammenbrudd, men mer fundamentalt utviklingen av kapitalistisk globalisering, ga opphav for en ny type nasjonalistbevegelse som søkte oppstykkingen av eksisterende stater – deriblant de som oppsto fra de tidligere nasjonalkampene mot kolonialismen – for å fremme interessene til rivaliserende borgerlige fraksjoner i etableringen av de mest fordelaktige relasjonene til imperialisme og transnasjonal kapital.

Dette var åpenbart tilfelle i Jugoslavia, der den første impulsen til å bryte opp den eksisterende føderasjonen kom fra Slovenia og Kroatia, de rikeste regionene av landet, der lokale styringseliter kalkulerte med at de skulle klare seg bedre ved å bryte med de fattigste republikkene, og etablere sine egne uavhengige tilknytninger til europeiske regjeringer, banker og foretak.

Lignende betraktninger har motivert en hel rekke nasjonale separatistbevegelser, også i Europa i tilfellene av det høyreorienterte partiet Lega Nord i Italia og den katalanske nasjonalismen i Spania.

Denne nye nasjonalismen sto i skarp motsetning til de tidligere nasjonalbevegelsene, eksempelvis i India og Kina, som reiste den progressive oppgaven med å opprette nye stater ved å forene forskjellige folk i en felles kamp mot imperialisme – en oppgave som tydelig viste seg å være urealiserbar under det nasjonale borgerskapets ledelse. Nasjonalistbevegelsene som oppsto på slutten av 1900-tallet søkte i stedet å bryte opp eksisterende stater langs etniske, religiøse og språklige skillelinjer, med imperialismens bistand.

Pabloistkreftene forsvarte og fremmet disse nye nasjonalistbevegelsene, og påkalte slagordet om «retten til selvbestemmelse» der de gurglet opp sitater fra Lenin og Trotskij, revet ut av både deres historiske og politiske kontekster, og anvendte dem til formål fullstendig antitetiske for hele deres revolusjonære internasjonalistisk perspektiv.

Lenin erklærte, der han skrev til svar på et manifest utstedt av de armenske sosialdemokratene:

Kravet om anerkjennelse av enhver nasjonalitets rett til selvbestemmelse innebærer ganske enkelt at vi, proletariatets parti, alltid og betingelsesløst må motsette oss ethvert forsøk på påvirkning utenfra med vold eller urettferdighet. Mens vi til enhver tid utfører denne vår negative plikt (å bekjempe og protestere mot vold), befatter vi oss for vår del med proletariatets selvbestemmelse innen hver nasjonalitet, heller enn med et folks eller nasjoners selvbestemmelse ... Hva angår støtte for kravet om nasjonal autonomi, er det på ingen måte en permanent og bindende del av proletariatets program. Denne støtten kan bli nødvendig for proletariatet bare unntaksvis, og i isolerte tilfeller ... [20]

Hva mener Lenin med «denne vår negative plikt»? Han sa at sosialister – selv for nesten ett århundre siden – ikke positivt går inn for nasjonal separasjon. Snarere er sosialister ubendige motstandere av ethvert forsøk på å undertrykke nasjonale minoriteter, eller av det å holde dem innenfor eksisterende kapitalistiske nasjon-stat-strukturer med makt. Bolsjevikene forsvarte retten til selvbestemmelse – heller enn å fremme nasjonal separatisme – som et middel for å bekjempe nasjonalistiske påvirkninger innen arbeiderklassen og for å bryte ned de etniske og språklige barrierene som er karakteristiske for regimer med en forsinket kapitalistisk utvikling. I Russland, kjent som «nasjonenes fengselsgård», tok dette form av å bekjempe den Storrussiske sjåvinismen, for å skape de beste forutsetningene for utviklingen av en enhetlig klassekamp, over hele det svære tsaristimperiet.

I sitt verk Nasjonenes rett til selvbestemmelse krevde Lenin «en konkret historisk analyse av spørsmålet» om selvbestemmelse. Han insisterte på at det ikke var et abstrakt og universelt slagord, og at det måtte undersøkes ut fra det historiske utviklingsstadiet for de gitte land.

Der han skrev i 1914 delte Lenin verden inn i tre kategorier. I den første, de fremskredne kapitalistlandene i Europa, sa han at rollen for progressive borgerlige nasjonalistbevegelser hadde kommet til sin ende innen 1871. I den andre kategorien, Øst-Europa, Balkan og Russland selv, hadde borgerlige nasjonalbevegelser oppstått med begynnelsen av det 20. århundre. Og i den tredje kategorien, som omfattet koloniene og semikoloniland, deriblant Kina, India og Tyrkia, og som utgjorde majoriteten av menneskeheten, der hadde borgerlige nasjonalbevegelser «knapt begynt».

Dessuten trakk Lenin frem den objektive impulsen til nasjonalbevegelser i utviklingen av kapitalismen, som var knyttet til dannelsen av nasjonalstater, den politiske foreningen av territorier og innlemmingen av innenriksmarkedet.

ICFI inntok, i sin reviderte gjennomgang av parolen om nasjonal selvbestemmelse, den samme historisk-materialistiske tilnærmingen som Lenin, uten å gjenta gamle formler ukritisk, men ved gjennomføring av en konkret historisk analyse.

Åpenbart hadde landene i de to kategoriene der Lenin sa nasjonal selvbestemmelse var relevant – Øst-Europa, Russland, på Balkan og i kolonilandene – gjennomgått enorme revolusjonære konvulsjoner siden 1914, deriblant Oktoberrevolusjonen i 1917 i Russland, avkoloniseringen av Asia, Afrika og Midtøsten, og Den kinesiske revolusjonen i 1949.

De nye etnisk-nasjonalistiske separatistbevegelsene er ikke de «borgerlige-demokratiske nasjonalbevegelsene» som Lenin refererte til. I Øst-Europa, på Balkan og i Russland dukket de opp som del av prosessen med kapitalistisk restaurering, med byråkrater som omdannet seg til kapitalister og prøvde å skjære ut sine territorier gjennom vold og etnisk renskning. I de tidligere kolonilandene representerer de biproduktet av fiaskoen for å oppnå uavhengighet fra imperialismen, etter mer enn et-halvt-århundre med borgerlig-nasjonalistiske regjeringers styre.

Under disse betingelsene hadde «retten til selvbestemmelse» kommet til å bety noe helt annet enn forestillingene fremmet av Lenin. Den «negative» betydningen gitt denne retten av Lenin og bolsjevikene, har blitt fullstendig kastet over bord av pabloistene og pseudo-venstre-kreftene som følger imperialistmaktenes ledelse og promoterer enhver manifestering av nasjonal separatisme, basert på etnisk og religiøs partikularisme, som en progressiv utvikling.

Disse nye nasjonalistbevegelsene er tydeligvis ikke engasjert i prosessen beskrevet av Lenin: dannelsen av nasjonalstater for å forene et nasjonalterritorium og innlemme hjemmemarkedet. Snarere er de dedikert til oppdelingen av eksisterende stater. I stedet for å opprette et hjemmemarked, er deres mål å etablere tettere relasjoner med imperialismen, til fordel for lokale borgerskapsklikker.

ICFI avviste oppfatningen om at frigjøring av menneskeheten kunne fremmes i denne epoken med global økonomisk integrering ved å etablere nye nasjonalstater. Programmet for å splitte opp og skille eksisterende befolkninger i henhold til etnisitet, språk og religion er veien til barbari. I motsetning til denne utviklingen fremmet ICFI arbeiderklassenes forening i kamp over nasjonalgrenser, basert på programmet for sosialistiske verdensrevolusjon.

Avslutningsvis: det såkalte «Unipolare øyeblikk» fra 1990 og 1991, med oppløsingen av Sovjetunionen og lanseringen av Gulfkrigen, markerte sammenbruddet av etterkrigstidens likevekt, som var etablert på grunnlag av amerikansk kapitalismes hegemoni og kollaborering fra det stalinistiske byråkratiet i Moskva. Det signaliserte begynnelsen av en ny periode med uavbrutt krig, veksten av interimperialistiske rivaliseringer, og uunngåelig, en global vekst av klassekampen og sosialistisk revolusjon.

Responsen på store begivenheter, og kampen for politisk å klargjøre arbeiderklassen, som ble foretatt i kjølvannet av 1985-splittelsen, hadde ugjendrivelig etablert at denne bevegelsen, og denne bevegelsen alene, representerte Den fjerde internasjonale og trotskisme. Og det fastslo at det bare var denne bevegelsen som er beredt til å påta seg å gjennomføre byggingen av et ekte revolusjonært parti på høyde med de enorme oppgavene arbeiderklassen står overfor.

Dokumentene utviklet i løpet av denne perioden av enorme endringer, tilbyr kritiske teoretiske og politiske fundamenter for arbeidet som nå står foran oss, når vi konfronterer en gjenoppblomstring av klassekampen på internasjonal skala, og som skaper forutsetninger for å bygge Den fjerde internasjonale i alle land, som massepartiet for den sosialistiske verdensrevolusjon som Leo Trotskij så for seg.

Fotnoter:

[1] The World Capitalist Crisis and the Tasks of the Fourth International, Perspectives Resolution of the International Committee of the Fourth International, (Detroit: Labor Publications, 1988), p. 66.

[2] Fareed Zakaria, “The Self-Destruction of American Power,” Foreign Affairs, Vol. 98, No. 4, (July/August 2019)

[3] Charles Krauthammer, “The Unipolar Moment,” Foreign Affairs, Vol. 70, No. 1, (1990/1991), pp. 23–33

[4] The Bulletin, March 1, 1991, “Bush is Guilty of Mass Murder”

[5] Cited in Desert Slaughter, The Imperialist War Against Iraq, (Detroit: Labor Publications, 1991), p. 232.

[6] Karl Marx Frederick Engels, Collected Works, Vol. 25, p. 153.

[7] The Death Agony of Capitalism and the Tasks of the Fourth International, The Transitional Program, (New York: Labor Publications, 1981), p. 20.

[8] Workers League Internal Bulletin, Vol. 4, No. 15, p. 31.

[9] Workers League Internal Bulletin, Vol. 5, No. 1, p. 2.

[10] Oppose Imperialist War & Colonialism, Manifesto of the International Committee of the Fourth International, (Detroit: Labor Publications, 1991), p. 12.

[11] Ibid., p. 24.

[12] The Fourth International, Vol. 19, No. 1, Fall-Winter 1992, p. 11.

[13] Ibid., p. 7.

[14] Ibid., p. 9.

[15] Ibid., p. 10

[16] Ibid., p. 14

[17] Ibid., p. 13.

[18] Oppose Imperialist War & Colonialism, p. 16.

[19] The Fourth International, Vol. 19, No. 1, p. 38.

[20] On the Manifesto of the Armenian Social Democrats, Iskra, No. 33, Feb. 1, 1903, Lenin, Collected Works, Vol. 6, pp. 326–329.