Utbruddet av koronaviruset, som begynte i Wuhan i Kina i desember, har eskalert til en global pandemi, som nå krever en koordinert internasjonal respons for å kunne avverge en katastrofe. En planlagt, rasjonell anvendelse av medisinske og industrielle ressurser på tvers av hele verden er tvingende nødvendig for å forhindre at sykdommen potensielt skal kunne kreve millioner av liv.
Faren for et utbrudd av smittsomme, ubehandelbare og potensielt dødelige virale utbrudd som forårsaker lungebetennelse har vært kjent i flere tiår. To forskjellige varianter av koronavirus har forårsaket regionale utbrudd, SARS i 2002 til 2004 hovedsakelig i Kina, og MERS i årene 2012 til 2014 hovedsakelig i Saudi-Arabia. Mens SARS krevde 774 liv etter å ha smittet 8 000 personer, og MERS krevde 886 liv etter å ha smittet 2 519 i løpet av to år, sprer imidlertid det svært smittsomme Wuhan-koronaviruset (SARS-CoV-2) seg nå over hele verden, og har i løpet av knappe to måneder smittet 81 296 og krevd 2 770 menneskeliv.
Vesentlige utbrudd øker ikke bare i Øst-Asia, men også i Europa og Midtøsten, med 383 bekreftede tilfeller i Italia og minst 139 i Iran. Kina har klart å bremse sykdommens spredning betraktelig, og har begrenset antallet tilfeller til 78 073, med drakoniske tiltak der de har satt hundrevis av millioner mennesker under restriksjoner for forflytning og stengt ned store deler av landets økonomi. Det er imidlertid åpenbart at vi bare er i begynnelsen av en global epidemi.
Initielt prøvde embetsrepresentanter i USA og internasjonalt å bagatellisere det nye viruset. President Donald Trump grep til-og-med til Twitter på onsdag – der han talte for de brede lag av finansaristokratiet som ikke ser lenger enn til sine aksjeporteføljer – for ignorant å hetse mediene for å prøve «å få karonaviruset [sic] til å se så ille ut som mulig, inkludert om mulig å få satt panikk i markedene. På samme måte er deres inkompetente Do Nothing-Demokratkamerater bare prat, ingen handling. USA i god form!»
På onsdag kveld holdt Trump en virrende pressekonferanse der han vekselsvis bagatelliserte sykdommens alvorlighetsgrad, skamløst lovpriste seg selv og sin regjering for deres respons, for så å fordømme sine politiske motstandere.
Til tross for slike ignorante og uansvarlige kommentarer er dette koronaviruset en svært farlig og dødelig sykdom. Hele åtte prosent (2 770) av de 33 129 oppdagede tilfellene som ikke lenger er under behandling, endte med død. Av de 48 167 oppdagede tilfellene som fortsatt kjemper mot sykdommen, befinner 8 867 (18 prosent) seg i en alvorlig eller kritisk tilstand – holdt i live av intensiv behandling og tilgang til kunstig ventilasjon og oksygenering, som krever tilsyn fra flere dedikerte medisinsk personell for hver pasient.
Forøvrig fortalte Ira Longini, rådgiver for Verdens helseorganisasjon (WHO) og professor ved University of Florida, til Bloomberg News at epidemiologiske modeller viser at uten aggressive tiltak for å begrense og kontrollere viruset, kan opptil «en tredjedel av verden» bli smittet av sykdommen. Dette kunne overvelde sykehus over hele verden – også i de fremskredne kapitalistlandene – med millioner av fortvilte syke, svært smittsomme pasienter.
Denne faren er desto større etter hvert som sykdommen brer seg til land i Midtøsten og Afrika, der sykehus mangler høyteknologi, eller har blitt ødelagt av flere tiår med imperialistokkupasjoner, borgerkrig, eller – i tilfeller som Iran – hevngjerrige amerikanske og europeiske sanksjoner.
En internasjonalt koordinert respons er essensiell for å forhindre at pandemien skal forøde menneskeheten. Det er kritisk viktig at verdens helsesystemer er i stand til å isolere pasienter, begrense sykdommens utbredelseshastighet og at de nødvendige ressursene forpliktes for å besørge intensiv behandling for de pasientene som utvikler lungebetennelse fra infeksjonen. Produksjon og anvendelse av nødvendige behandlinger og medisinsk utstyr kan ikke underordnes diktatene fra finansmarkedene og profittmotivet, eller imperialistisk krigspolitikk.
Moderne vitenskap besørger helsevesen med redskaper av enorm makt mot sykdommen. Kontrasten med tidligere globale pandemier, som influensaepidemien i 1918, kunne ikke vært mer åpenbar. Bare to måneder etter pandemien har vi enorm kunnskaper om viruset: dets interne genetiske RNA-kode, formen for virusets ytre skall, og hvilke celler og reseptorer det målretter i menneskekroppen. Mange team internasjonalt, inkludert i USA, Kina og Europa, jobber i kappløp for å produsere vaksiner, med håp om å kunne klinisk teste dem så tidlig som til neste år.
Kliniske studier i Kina viser også at eksisterende medisiner som klorokin, brukt til behandling av malaria, eller fapilavir som brukes til behandling av influensa, også kan blokkere koronaviruset og fremskynde helsebedring.
Samtidig eksponerer pandemien imidlertid kapitalismens destruktive irrasjonalitet: Den har sløst vekk ressurser og rikdom skapt av den internasjonale arbeiderklassen gjennom flere tiår, og har etterlatt menneskeheten uforberedt på koronaviruset.
Risikoen for at koronavirus forårsaker svært smittsom, ikke-behandlingsbar og potensielt dødelig lungebetennelse har vært kjent i nesten 20 år. Etter SARS- og MERS-epidemiene viste 2017-undersøkelser fra EcoHealth Alliance at asiatiske flaggermus var bærere av hundrevis av koronavirusstammer som potensielt kan infisere mennesker. Ikke desto mindre har produksjonen av vaksiner, viralmedikamenter og verneutstyr blitt underordnet store privatinvestorers profittinteresser, og ingenting ble forberedt mot risikoen for en større pandemi.
Samtidig som det var nødvendig med enorme ressurser for å investere i medisinsk og industriell infrastruktur, ble billioner av dollar i stedet sløst vekk på bankredningsaksjonene i 2008 og 2009, for de superrike i Amerika og Europa, så vel som på USA-NATO-kriger som okkupasjonene i Irak og Afghanistan. Samtidig som sykehus ble lagt ned i byer over hele Amerika innførte Den europeiske union (EU) innstramminger som uthulte helsearbeideres lønninger og skar bemanningsnivåer ned til beinet.
Slike politiske retningslinjer har ikke bare forhindret en rasjonell anvendelse av tilgjengelig teknologi for forberedelser for en global pandemi, men har nå gått på tvers av hastetiltak som er nødvendige for å hanskes med pandemien.
Iran, som er episenter for koronaviruspandemien i Midtøsten, gir kanskje den mest slående illustreringen av dette. Hundrevis av iranere har blitt syke og sykdommen brer seg raskt, under betingelser der amerikanske og europeiske sanksjoner som først ble innført i 2012, og deretter pålagt igjen etter USAs tilbaketrekning fra Iran-atomavtalen i 2018, har redusert Irans tilgang til kritisk nødvendige medisiner.
I fjor fortalte en iransk lege til amerikanske ABC News at «for hver 20. henvendelse må vi fortelle minst 10 pasienter at vi har gått tom for de medisinene de har behov for». Det er mangel på medisiner for mange kritiske betingelser, deriblant sykdommer som astma, diabetes og kreft, som ofte fører til komplikasjoner og død hos pasienter med koronavirus. Dette er tildels fordi det amerikanske finansdepartementet hevngjerrig rettsforfølger internasjonale foretak som eksporterer medisinsk utstyr til Iran.
I fjor bemerket tankesmia Atlantic Council at i Iran steg medisinprisene i løpet av årene 2012 og 2013 med 50 til 75 prosent. Kombinert med en økonomisk nedgang og en økning av arbeidsledigheten, ble medisiner mindre overkommelige for iranske pasienter. Ifølge feltundersøkelser gjennomført i Iran i løpet av 2013, slet pasienter som led av astma, kreft og multippel sklerose, med enten mangel på medisiner eller med skyhøye priser. Denne forskningen fant videre at mange kreftpasienter hadde avbrutt deres behandling, på grunn av en stigning av medisinprisene.»
I dag kastes Iran inn i en koronavirusepidemi som raskt brer seg ikke bare til Persiagulfstatene, men til naboland som Irak og Afghanistan, der helsetjenesteinfrastrukturen har blitt ødelagt av flere tiår med USA-NATO-sanksjoner, bombeangrep og militærokkupasjoner.
Med millioner av menneskers liv i vektskålene kan ikke avgjørelser i den livskritiske kampen mot koronaviruset overlates til imperialistmaktene og finansaristokratiet. Sanksjonene mot Iran må heves, hundrevis av milliarder av dollar må brukes globalt for å bekjempe faren for en pandemi, og menneskets vitenskapelige og industrielle ressurser må mobiliseres fullt ut under arbeidende menneskers demokratiske kontroll.