De tre ukene siden Memorial Day-drapet på George Floyd i Minneapolis har sett et utbrudd av masseprotestdemonstrasjoner over hele USA, og i land på hvert et kontinent.

Denne massebevegelsen er fremdeles i sine initielle stadier. Den har enda ikke antatt, i politisk og programmatisk forstand, en utpreget arbeiderklasse og sosialistisk karakter. Slagordene som den reiser er på det nåværende tidspunkt av en bred demokratisk karakter, sentrert rundt politibrutalitet.

De politiske kreftene som for øyeblikket dominerer er trukket fra de mer velstående delene av middelklassen, så vel som fra styringseliten, med tette bånd til det politiske etablissementet. De prøver å få pålagt protestene et hudfargebasert narrativ og en tilsvarende orientering, for derved å få forhindret fremveksten av de kritiske klasseanliggender som ligger til grunn for det utbredte sosiale raseriet og opposisjonen, som, om de skulle reises, ville utgjøre en alvorlig trussel for kapitalistsystemet.

Uansett, denne bevegelsen er av enorm objektiv betydning. Den markerer slutten på en lang periode av politisk reaksjon. Over de fire siste tiårene har styringsklassen engasjert seg i ubønnhørlig klassekrigføring. Arbeiderklassens bestrebelser, i USA og internasjonalt, for å motsette seg denne offensiven ble underminert av forræderiet fra de gamle stalinistiske, sosialdemokratiske og hårdnakkede pro-kapitalistiske arbeider- og fagorganisasjonsbyråkratiene, og bankerotten for deres nasjonale reformistiske programmer.

Den reaksjonære styringsklasseoffensiven, som kan dateres tilbake til 1980-tallet, ble forsterket i kjølvannet av oppløsingen av de stalinistiske regimene i Sovjetunionen og over hele Øst-Europa, i årene mellom 1989 og 1991. Denne utviklingen ble av styringselitene hyllet som kapitalismens ultimate og irreversible triumf. Det ble proklamert at spøkelset av et sosialistisk alternativ til kapitalismen endelig var overvunnet.

Lanseringen av Gulfkrigen i årene 1990 og 1991 markerte begynnelsen på tre tiår med uhemmet imperialistisk nykolonialisme og militarisme. Siden proklameringen av Krigen mot terror i 2001 har det ikke vært én dag der USA ikke har vært i krig.

Innenlands har de tre siste tiårenes hovedtrekk vært veksten av et svimlende nivå av sosial ulikhet. Sosiale programmer har blitt revet opp, lønningene har blitt skåret ned, og hele bransjer har blitt demontert for å fyre opp under den uopphørlige stigningen av aksjemarkedet. De tre rikeste amerikanerne kontrollerer mer formue enn den nedre halvparten av nasjonens befolkning. Også dette er del av en global prosess. Verdens milliardærer besitter større formue enn de fattigste 4,6 milliarder mennesker på planeten.

Det uunngåelige biproduktet av sosial ulikhet er sammenbruddet av demokratiske styreformer. Den enorme konsentrasjonen av rikdom skaper sosiale spenninger som ikke kan forsones gjennom tradisjonelle demokratiske kanaler. Volden som kapitaliststaten utøver mot arbeiderklassen – og spesielt mot dens fattigste og mest sårbare segmenter – antar en stadig mer brutal form. Politiets morderiske praksis er bare det mest nakne uttrykket for klassevold. Den offentlige kvelningen av George Floyd, i all sin gru, var bare ett av tusen drap som blir utført av politiet på gatene i USA hvert år.

En langvarig periode med sosial og politisk reaksjon indikerer den tvungne og kunstige undertrykkingen av sosiale og økonomiske motsetninger. Graden av undertrykking av disse motsetningene bestemmer også intensiteten av utbruddene som følger. Demonstrasjonene i USA og over hele verden er bare de første indikasjonene på raseriet som har akkumulert seg blant masser av mennesker.

Demonstrasjonens karakter og omfang gjenspeiler ikke bare at det folkelige raseriet koker over. Det gjenspeiler også innvirkningen av objektive utviklingstrekk i det moderne samfunnets økonomiske og teknologiske grunnlag. Mot bakteppet av politisk reaksjon har den økonomiske globaliseringsprosessen og fremveksten av internettet og de relaterte kommunikasjonsformene vidtrekkende revolusjonære implikasjoner.

Disse interrelaterte prosessene har intensivert de essensielle motsetningene mellom det forsteinede systemet av nasjonalstater og den globale økonomiens virkelighet. Dessuten har globaliseringsprosessen skapt grunnlaget for en enhetlig, internasjonal bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalisme. Muligheten for arbeiderklassens globale enhet er ikke en utopisk visjon. Dens konkrete realisering har sitt opphav i de eksisterende betingelsene for global kapitalistproduksjon.

Så tidlig som i 1988 forutså Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale dette. ICFI skrev i utalelsen Den globale kapitalismens krise og Den fjerde internasjonales oppgaver [The World Capitalist Crisis and the Tasks of the Fourth International]:

Det har lenge vært en av marxismens elementære proposisjoner at klassekampen bare er nasjonal hva angår form, men at den i sin essens er en internasjonal kamp. Gitt den kapitalistiske utviklingens nye karaktertrekk må imidlertid selv klassekampens form anta en internasjonal karakter. Selv arbeiderklassens mest elementære kamper reiser nødvendigheten av å koordinere deres handlinger på en internasjonal skala.

Bevegelsen mot politivold er multinasjonal, multirasial og multietnisk. Den oppstår på en global skala fordi motsetningene som driver den er fundamentalt sett internasjonale.

Styringsklassen er vettskremt for konsekvensene. Den ledende imperialistiske tenketanken Center for Strategic and International Studies (CSIS) advarte tidligere i år: «Vi lever i en tidsalder av globale masseprotester, som historisk sett er enestående i frekvens, omfang og størrelse…. Borgere mister tiltroen til nåværende ledere, eliter og institusjoner, og tar seg ut i gatene i frustrasjon og ofte i avsky.»

Protestene over politivold er av en slik karakter. Som alltid prøver styringsklassens representanter å få drevet sammen og få avledet bevegelsen, tilbake inn i trygge kanaler.

De hudfargebaserte sekteristenes mål er å få avledet oppmerksomheten fra politiet som et redskap for kapitaliststaten og for frontlinjeforsvarerne av klassestyret. Dessuten er deres bestrebelser for å få pålagt demonstrasjonene et hudfargebasert narrativ motsagt av den åpenbart flerkulturelle, multietniske og multinasjonale karakteren. En studie utført av en sosiolog ved University of Maryland fant at hvite utgjorde 61 prosent av demonstrantene i New York, 65 prosent av demonstrantene i Washington og 53 prosent av demonstrantene i Los Angeles. Meningsmålinger har dessuten registrert overveldende støtte for protestene mot politivold blant amerikanere av alle hudfarger.

Motstanden mot politivold kan ikke karanteskilles fra de bredere klasseanliggendene. Demonstrasjonene som protesterer mot drapet på George Floyd finner sted midt under Covid-19-pandemien, som har avslørt det sosiale juvet som skiller selskaps-finanseliten og arbeiderklassen. Det avleder ikke fra raseriet fremprovosert av drapet på George Floyd å rette oppmerksomhet på at i løpet av de tre siste månedene er mer enn 115 000 amerikanere døde av koronavirusinfeksjonen. Det blir nå offentlig uttalt av helsemyndighetene at 200 000 personer vil bli ofre for infeksjonen innen utgangen av sommeren. Det er mer enn sannsynlig at det faktiske antallet dødsofre vil være betydelig høyere.

Antallet dødsfall er den direkte konsekvensen av at Trump-administrasjonen og dens forgjengere mislyktes med å forberede for en pandemi, som forskere hadde spådd de siste 20 årene. Nektingen av å allokere de relevante ressursene var resultat av de krasseste profittstyrte kalkyler. Enda verre var det at styringseliten, så snart pandemien var under veis, så som deres sentrale anliggende å utnytte helsekrisesituasjonen for å få orkestrert ytterligere en multibillioner dollar redning av storselskapenes og Wall Streets finansielle interesser. Så snart kongressvedtaket av CARES-loven var fattet i slutten av mars, forlot regjeringen selv sin minimale innsats for å få begrenset og kontrollert viruset.

I stedet tok det politiske etablissementet – både Demokrater og Republikanere – opp kravet om en rask «gjenåpning» av økonomien.

En fullskala økonomisk og sosial katastrofe overtar USA. Mer enn 20 millioner mennesker er arbeidsledige, men det er ingen sosiale programmer som er beredt for å motvirke den ruinerende effekten på arbeiderklassens liv, som også vil slå inn over betydelige deler av middelklassen. Faktisk blir spøkelset av fattigdom utnyttet for å fremskynde tilbake-til-arbeid bevegelsen. Trump-administrasjonen og kongressmedlemmene erklærer at de motsetter seg en forlengelse av det månedlige tillegget på $ 600 til ledighetsytelsene, fordi slike utbetalinger «de-insentiverer» arbeidere fra å returnere til utrygge fabrikker og andre produksjonsanlegg.

Raseriet tiltar i arbeiderklassen. Det blir stadig tydeligere at kampen mot pandemien og dens konsekvenser må føre til en politisk konfrontasjon med Trump-administrasjonen, det reaksjonære selskapsdominerte to-parti-systemet, og med kapitalismen.

Da Trump snakket om behovet for å undertrykke protestbevegelsen før den kommer ut av kontroll, og han forsøkte å iverksette en militær omvelting av Konstitusjonen, hadde han i tankene de veldig reelle utsiktene til et massivt utbrudd av aksjon fra arbeiderklassen, deriblant streiker som lammer økonomien, gjør den videre funksjoneringen av hans administrasjon umulig, og reiser spørsmålet om overføringen av politisk makt til arbeiderklassen.

Socialist Equality Party, i samarbeid med partiets politiske medtenkere i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], retter sin virksomhet inn på å heve arbeiderklassens politiske bevissthet, for at den etablerer sin uavhengighet fra de partiene og lederne som representerer kapitalismens interesser, og innretter sin aktivitet som en klasse med begivenhetenes objektive logikk, og dirigerer protestene over urettferdigheten ved George Floyds drap, og lignende hendelser av politibrutalitet, inn i en massebevegelse ledet av arbeiderklassen, for sosialisme.