Militære troppers drap av 38-år-gamle Juliana Giraldo Díaz, i det nordvestlige kolombianske departementet Cauca, har fyrt opp under en eskalering av demonstrasjoner mot statsvold over hele landet.
En video der hennes mann, 29-år-gamle Francisco Restrepo, roper til soldatene: «Vi har ingen våpen, ingen narkotika, ingenting,» gikk snart viralt på nettet. Demonstrasjoner fulgte og fortsatte utover natta i Popayán, hovedstaden i Cauca; i Cali, i det tilgrensende departementet Valle de Cauca; og i Medellín.
I et intervju med Semana forklarte Restrepo at han kjørte sammen med Giraldo, og med to venner i baksetet, til en nærliggende by for å kjøpe reservedeler til bilen da han så ei gruppe soldater på veien som stoppet kjøretøy, uten de vanlige tegnene til et sjekkpunkt.
Da han hadde etterlatt bilens dokumenter hjemme, snudde han. Da hoppet to soldater ut av buskene og skjøt umiddelbart og uten forvarsel ei skur av kuler mot bilen, sa han, og Giraldo ble truffet i hodet. «Alle fire av oss kunne ha blitt drept,» sa han, og la til at soldater umiddelbart prøvde «å dekke over det, plukket opp patronhylsene, samlet riflene og førte vekk den faktiske gjerningspersonen».
Giraldo var en dataingeniør som også hadde en skjønnhetssalong i Miranda, Cauca. Hun bodde sammen Restrepo i hans foreldres hjem. Han forklarer at de også tjente til livets opphold med å fôre opp og selge kyllinger, en vanlig forretningsaktivitet blant familier med begrensede midler.
Restrepo sa, i forventning av de innøvde offisielle unnskyldningene: «Nå kan hæren komme med deres uttalelse, presidenten kan komme med en uttalelse, og hva så? Kan de noen gang kompensere for at jeg har mistet min livspartner? De vil aldri kunne betale for det noen betyr for deg; hun var min lykke i livet.»
Minutter senere fordømte Colombias president Duque og hans militære sjefer drapet i overfladiske tweets. Hæren selv kom med en uttalelse som lovet deres samarbeid med etterforskningen. Disse uttalelsene kommer samtidig som landet står på randen av en sosial eksplosjon.
Masseprotester i Bogotá den 9. september, utløst av politiets drap på arbeideren Javier Ordóñez, ble knust av nasjonalpolitiet med ildgivning som massakrerte 14 personer. Dette førte forrige mandag til en nasjonalstreik, med demonstrasjoner i alle større byer og tettsteder over hele landet, og opprørspolitiets voldelige angrep på demonstranter i Bogotá og Medellín.
Sist tirsdag avsa Høyesterett en rettskjennelse som, på grunnlag av en gjennomgang av bevis fra massedemonstrasjonene i Bogotá, Cali, Medellín og Barranquilla i november 2019, bekrefter at det «eksisterte – og kan fortsatt eksistere – en gjentatt, konstant og uforholdsmessig aggresjon fra rettshåndhevelsen, mot de som demonstrerer fredelig».
Rettskjennelsen pålegger regjeringen i 14 separate punkter å garantere retten til å protestere fredelig. Domstolen legger til at represjon fra den spesialiserte mobile antiopprørskvadronen (ESMAD) er akseptabel, men bare for «ekstreme situasjoner».
Forsvarsdepartementet avviste funnene og hevdet at «fredelige protester er garantert», mens president Duque la til: «Den kolombianske staten har alltid respektert borgeres fredelige ytringsfrihet.»
På torsdag ble imidlertid ESMAD utplassert for å angripe fredelige demonstranter i Cali og Popayán. Under en konfrontasjon med demonstranter utenfor militærbrakkene i Cali, avfyrte en politibetjent et skjult skytevåpen mot demonstrantene, og ble deretter filmet da han stakk det tilbake i vesten. Dette viser at dødelig maktanvendelse igjen vil skje på et øyeblikks varsel.
De væpnede styrkene og styringseliten øker gradvis innsatsen med større vold, der de erkjenner at den økte folkelige motstanden mot statsvold er forankret i klassespenninger som er sterkt forverret av deres kriminelle respons på koronaviruspandemien. I Colombia har dette ført til det femte høyeste antallet bekreftede Covid-19-tilfeller og nesten 25 000 dødsfall, gjennomgående fattigdom og 25 prosent arbeidsledighet.
I motsetning til hva den offisielle «opposisjonen» hevder skyldes vendingen til autoritære styreformer ikke bare de spesielt fascistiske oppfatningene til president Ivan Duque eller hans tette allierte i Det hvite hus. Den er forankret i den globale kapitalismens dypere sosiale og politiske krise.
Alle fraksjoner av styringsklassen internasjonalt har sentrert deres svar på pandemien rundt det å beskytte deres formuer og en allokering av større ressurser til krigsforberedelser, alt på bekostning av arbeideres liv og levebrød.
Dette bekreftes av innsatsen fra alle «opposisjonens» pro-kapitalistiske partier og fagforeninger, som arbeider for å få begrenset og kontrollert den sosiale opposisjonen for å kanalisere den inn bak appeller til militæret, og illusjoner om «politireform» og råtten borgerlig demokratisk politikk.
Spesielt torsdagens hendelser avslører at bølga av sosial uro finner sammen med motstand mot ødeleggelsene forårsaket av statens kontraopprørskrig mot de bondebaserte geriljaene. Disse operasjonene har resultert i drap av mer enn 200 000 sivile og 7 millioner menneskers indre fordrivning siden 1960-tallet.
Krigen har vært drevet av amerikansk imperialismes bestebelser for å bygge opp de kolombianske sikkerhetsstyrkene som en bastion av USAs militære kontroll over Latin-Amerika. For tiden har denne innsatsen vært fokusert på pådrivet for å styrte den venezuelanske regjeringen og få installert et amerikansk marionettregime. Washington har lenge berettiget sin støtte til krigen i Colombia på basis av å bekjempe «narkoterrorisme», et samlebegrep som helt klart refererer til bondebaserte geriljaer, narkotikakarteller og enhver organisasjon eller regjering som er kritisk til Washington.
Det er imidlertid tilstrekkelig med bevis for at amerikanske embetsrepresentanter ignorerer de tette båndene mellom de kolombianske sikkerhetsstyrkene og oligarkiet og narkotikakartellene. Faktisk bemerket et 2017-memorandum fra Det hvite hus at Trump vurderte å utpeke Colombia som et land i strid med normene mot narkotikahandel. I dokumentet står det: «I siste instans er ikke Colombia utpekt, fordi det kolombianske nasjonalpolitiet og de væpnede styrkene er nære politimyndighets- og sikkerhetspartnere av USA.»
Nå berettiger den kolombianske regjeringen og de lydige mediene et ytterligere tilslag og online-sensur, basert på påstanden om at protester organiseres av «kriminelle organisasjoner» på sosiale medier.
Miranda har lenge vært et av de viktigste hotspots for militære operasjoner mot geriljaene og småbønder.
Innen 2010 hadde menneskerettighetsgruppa Coordinación Colombia-Europa-Estados Unidos dokumentert 176 «falsk-positive tilfeller» i El Cauca. Kapittelet om Cauca forklarer:
Offentlige styrker har handlet systematisk for ved hjelp av blod og ild å håndheve deres kontroll over de forskjellige befolkningsgruppene i departementet, og benytter seg av anklagen om «samarbeid med geriljaen» – samtidig som de viser overordnede, så vel som den nasjonale og internasjonal opinion, deres «suksesser» – for å presentere borgere av småkårsopphav som «drepte i kamp».
Rapporten refererer også til ESMADs drap i 2007 av en 23-år-gammel demonstrant, på samme veistrekningen der Giraldo ble skutt.
I august 2019 ble tre busspassasjerer av urfolkavstamning drept på samme veien i påstått kryssild, men saken ble aldri løst. Bare i forleden uke, noen kilometer sør for området, ble fem sivile i en offentlig buss truffet av kuler, men overlevde.
Ei bølge av veisperringer og demonstrasjoner i 2012, med krav om nedleggelse av militærbasen i Miranda, førte til at forsvarsdepartementet truende insinuerte at «en terrororganisasjon» sto bak protestene.
Mellom 2000 og 2010 ble tusenvis av fattige arbeidere og bønder over hele landet ofre for de bevisste «falsk-positive» drapene, der sivile drept av militæret ble kledd opp for å ligne geriljasoldater for å få opp tallet på kampofre. Diplomatkabler viser at Pentagon var fullstendig klar over denne barbariske praksisen, men de videreførte deres samarbeid og bistand som vanlig.
Det nakent hensynsløse angrepet på Juliana Giraldo var resultat av kapitaliststatens totale tilsidesettelse av liv, og dens terrortaktikk mot de fattige massene, på oppdrag fra den kolombianske kapitalistklassen og amerikansk imperialisme.