I dag er det ti år siden WikiLeaks publiserte Irak-krigsloggene [Iraq War Logs], den mest omfattende og helhetlige eksponeringen av imperialistkriminalitet og nykolonial bandittvirksomhet siden Pentagon Papers på 1970-tallet avslørte omfanget av amerikanske militæraktiviteter i Vietnam, og kanskje av all tid.
Loggene avslørte i detalj alle de løgnene som ble anvendt for å berettige okkupasjonen av Irak, og avslørte den som en brutal operasjon som involverte daglige drap av sivile, tortur, utallige tilfeller av imperialistisk bøllevirksomhet rettet mot en undertrykt befolkning, og tildekninger som gikk helt til toppen i USA og i de allierte militærkommandoene.
Materialet ble nitidig gjennomgått, satt i kontekst og de politiske implikasjonene ble forklart, fremfor alt av Julian Assange og hans lille team av journalistkolleger fra WikiLeaks.
Loggene var en av de mest kraftfulle anvendelsene av WikiLeaks-modellen Assange hadde utviklet da han grunnla organisasjonen i 2006. Publiseringen av lekkete dokumenter, som var holdt skjult av de rådende makter, skulle avsløre for verdensbefolkningen regjeringers reelle militære, økonomiske og politiske relasjoner, og de daglige intrigene som formet verdenspolitikken og så mye av deres liv. Bare ved å få vite hva som virkelig fant sted kunne vanlige mennesker treffe informerte politiske beslutninger, blant annet for kampen om å få avsluttet krigen.
Assange og WikiLeaks har aldri blitt tilgitt av den amerikanske styringseliten, eller av dens allierte i Storbritannia, Australia og internasjonalt, for å ha tatt disse Opplysningstidens idealer på alvor og handlet deretter. Bak alle løgnene og bakvaskelsene som ble brukt for å undergrave støtten til Assange, er den virkelige ledestrofen for kampanjen mot WikiLeaks-grunnleggeren: «Han avslørte våre forbrytelser, derfor skal vi ødelegge vi ham.»
Ti år etter at han avslørte krigsforbrytelser av en skala og intensitet som ikke er sett siden naziregimets uhyrligheter, er Assange aleine i ei celle i Londons maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison, et anlegg designet for å oppbevare terrorister og mordere. Han konfronterer utlevering til USA, rettsforfølgelse i henhold til landets spionasjelov for å ha offentliggjort sannheten, deriblant Irak-krigsloggene, og en dom på 175 år i et supermaxfengsel.
Chelsea Manning, den modige varsleren som fremskaffet
materialet har vært utsatt for et ti-år-langt mareritt som har omfattet fengsling, det som FN anså å være statstortur og forsøk på å få tvunget henne til å avgi falskt vitnesbyrd mot Assange, som hun heroisk har motstått.
Men gangsterne som orkestrerte voldtekten av Irak forblir på frifot. George W. Bush har blitt politisk rehabilitert, fremfor alt av de amerikanske Demokratene og den korrupte liberale pressen, tidligere britiske statsminister Tony Blair står fremdeles opp til haka i imperialistintriger i Midtøsten, og hans australske kollega John Howard nyter en rolig pensjonisttilværelse.
Denne operasjonen har fremfor alt vært avhengig av de samme lydige foretaksmediene som promoterte den illegale invasjonen av Irak basert på løgner om «masseødeleggelsesvåpen», for deretter å «innlemme» seg i okkupasjonsmaktene som plyndret landet og stjal dets olje. Deres medskyldighet blir i dag oppsummert av det faktum at ikke en eneste større publikasjon i USA, Storbritannia eller Australia engang har tatt tiårsdagen for Irak-krigsloggene til etterretning.
Loggenes betydning og den eksplosive effekten de hadde på folkelig bevissthet, må imidlertid huskes.
Publikasjonen besto av den amerikanske hærens 391 832 feltrapporter, fra 2004 til 2009, hvilket gjør den til den største lekkasjen i det amerikanske militærets historie. Loggene registrerte 109 000 irakiske dødsfall.
Minst 66 081 av disse personene ble av den amerikanske hæren beskrevet som sivile. Dette inkluderte anslagsvis 15 000 dødsfall som var fullstendig tildekket av USA og landets allierte, som før publiseringen hevdet at de ikke hadde noen oversikt over sivile dødsfall. Uten WikiLeaks og Assange ville drapene av disse arbeiderne, studentene, unge og eldre mennesker, tilsvarende en småbys befolkning, aldri vært kjent.
Loggene viste at det amerikanske militæret rutinemessig beskrev dem de drepte som «opprørere», samtidig som det var kjent at de var sivile. Det var tilfelle i det beryktede Apache-helikopterangrepet i 2007 i Bagdad, dokumentert i WikiLeaks’ «Collateral Murder»-video, som involverte nedslaktingen av opptil 19 sivile, deriblant to Reuters-journalister. Ei US Army-pressemelding fra den gang hadde beskrevet en fiktiv «skuddveksling med opprørere».
Krigsloggene avslørte at rundt 700 sivile hadde blitt skutt ned av amerikanske og allierte tropper for å ha «kommet for nært» en militær sjekkpost. Disse inkluderte barn og psykisk syke. Ved minst seks anledninger befordret ofrene i all hast deres gravide koner til sykehus for å føde.
Blodbadet ble også utført av de private entreprenørene som opererte som sjokktropper under den amerikanske okkupasjonen. Én rapport beskrev Blackwater-ansatte som skjøt udiskriminert inn i en folkmengde etter en IED-eksplosjon [‘Improvised Explosive Device’; et improvisert sprenglegeme]. En annen rapport berettet om amerikanske soldater som «observerte en Blackwater PSD [‘Personnel Support Detachment’] skyte opp a civ vehicle [et sivilt kjøretøy]» i Bagdad. Dette angrepet i mai 2005 drepte en uskyldig mann og lemlestet hans kone og datter.
Loggene viste at USA rutinemessig overleverte fanger til deres marionetter i de irakiske sikkerhetsstyrkene for tortur. Én rapport bemerket tilstedeværelsen i en Bagdad politistasjon av en «håndsveivgenerator med ledningsklemmer», som ble brukt til å påføre fanger elektrosjokk. Koalisjonstroppenes offisielle politikk, som det ble avslørt i loggene, var å unnlate å etterforske slike begivenheter.
Åpenbaringene tegnet i deres helhet et ubestridelig bilde av systemisk kriminalitet, som involverte verdens mektigste regjeringer, deres militære og stedfortredere [‘proxies’].
Professor John Sloboda, medgrunnlegger av dokumentasjonsinitiativet Iraq Body Count, vitnet i forrige måned under den britiske høringen for Assanges utlevering, der han uttalt at loggene hadde brakt drapene av irakiske sivile ut til «det største globale publikum, mer enn noen annen enkeltpublisering ... Alle [de
bokførte sivile dødsfallene] som i 2010 var unike for Loggene, er fremdeles unike ... Irak-krigsloggene er fortsatt den eneste kilden til disse hendelsene.»
Deres betydning blir enda mer slående når de plasseres i en bredere politisk kontekst. I 2003 deltok millioner av mennesker på demonstrasjoner mot invasjonen av Irak, i den største antikrigbevegelsen i menneskehetens historie.
Alle kreftene fra pseudo-venstreorganisasjonene, De Grønne og fagforeningsbyråkratiene, som dominerte protestene politisk, gjorde alt de kunne for å få underordnet denne bevegelsen til pro-krig organisasjoner, som Det demokratisk partiet i USA og Labor Party i Australia, så vel som til impotente appeller til De forente nasjoner (FN). I 2008 støttet de valget av den amerikanske presidenten Barack Obama, der de forkynte at Wall Street-representanten som skulle komme til å være i krig alle åtte år av hans embetsperiode, var han som skulle bringe fred.
WikiLeaks’ publisering av krigsloggene skar gjennom denne antikrigbevegelsens undertrykking, og reiste den presserende nødvendigheten av en fornyet kamp mot imperialistisk militarisme. I prosessen ble unge mennesker rundt om i verden, i mange tilfeller for første gang, klar over uhyrlighetene begått i Irak, og ble politisk aktiverte.
New York Times og Guardian inngikk partnerskap med WikiLeaks om krigsloggene. Deres siktemål var å få kontrollert beretningen og få besørget seg et scoop. Men da det ble klart at publiseringene bidro til en politisk radikalisering av arbeidere og unge mennesker, og at WikiLeaks stod konfrontert med den amerikanske statens fulle styrke, begynte de å fordømme Assange i de mest bakvaskende vendinger.
Slik er den grunnleggende tenkningen bak den giftige fiendtligheten mot Assange fra hele etablissementet av politikk og medier i hvert et land, og spesielt fra deres pseudo-venstre og liberale kontingenter. Han og WikiLeaks «skaket båten» som deres egne privilegerte og egoistiske eksistenser i den øvre middelklassen beror på. Forøvrig hadde krigene slett ikke vært dårlige for deres aksjeporteføljer, som bidro til dette miljøets åpne støtte for imperialistangrepene på Libya og Syria.
Men publiseringen av krigsloggene var et uforgjengelig bidrag til menneskeheten og kampen mot imperialistkrig, som Assange med rette av millioner av arbeidere og unge mennesker blir ansett som en helt for. Nå er det opp til den internasjonale arbeiderklassen å gå i front for kampen for Assanges frihet, forsvaret for alle WikiLeaks-ansatte og for demokratiske rettigheter som helhet.
Dette er ikke til å skille fra kampen mot det eskalerende krigspådrivet, deriblant amerikanske trusler om krig mot Kina og Russland, og kampen for å få slutt på den kapitalistiske ordenen som er ansvarlig for imperialistvold og autoritært styre.