Den siste uka har sett en betydelig opptrapping av kamper mellom den ukrainske hæren og russiskstøttede separatister i Donbass-regionen. Mens vestlige medier påstår en angivelig «russisk aggresjon», har de militære sammenstøtene faktisk funnet sted mot et bakteppe av ei rekke vesentlige provokasjoner fra den ukrainske regjeringens side, som forventer å få NATO-støtte i en potensiell krig med Russland.
Spenningsnivået mellom Russland og Ukraina er høyere nå enn noen gang siden det USA-Tyskland-støttede kuppet utført av høyreekstreme styrker som i februar 2014 styrtet Janukovitsj-regjeringen. Kuppet, som del av imperialismens tiår-lange strategi for å omringe Russland, utløste Kremls annektering av Krim-halvøya og en borgerkrig øst i landet, som har krevd mer enn 13 500 menneskeliv.
Tidlig i mars godkjente Kiev en strategi med sikte på «å gjenopprette Krim». Halvøya i Svartehavet er av stor geopolitisk betydning, og hjemstavn for marinebasen for Russlands Svartehav-flåte. Ethvert trekk fra Kievs side for å gripe Krim ville være ensbetydende med en krigserklæring.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj godkjente den 25. mars en ny militærstrategi som understreker behovet for forberedelse for mobilisering av hele befolkningen, til en krig mot Russland som skulle føres på ukrainsk jord. Strategien erkjente at ingen slik krig kan vinnes uten NATO-støtte, og nevner Ukrainas planlagte tiltredelse av militæralliansen ikke mindre enn 19 ganger.
Oberstgeneral Ruslan Khomtsjak, øverstkommanderende for de ukrainske væpnede styrker, diskuterte i et nylig intervju en mulig offensiv for å gjenerobre den separatiststyrte regionen Donbass i Øst-Ukraina. Der han erkjente at en slik offensiv ville kreve enorme sivile tap understreket Khomtsjak at Zelenskyj «har all makt til å gi kommandoen, eller ta en beslutning.»
Samtidig piskes det opp en hysterisk antiRussland-atmosfære i Ukraina. I løpet av de siste månedene har Zelenskyj slått ned på viktige nyhetskilder og fjernsynskanaler forvaltet av proRussland-fraksjonen av det ukrainske oligarkiet. Opposisjonslederen og milliardæren Viktor Medvedtsjuk [engelsk tekst], som har tette bånd til Kreml, har blitt pålagt sanksjoner. På fredag talte Mikhail Volyntsev, sjef for fagorganisasjon Uavhengige gruvearbeideres forening, i Ukrainas parlament Rada, der han beskyldte Russland for et angivelig angrep på Ukrainas kraftnett.
Denne uka har det kommet rapporter om vesentlige russiske troppeforflytninger på Krim og i Øst-Ukraina, som omfatter infanteristridsvogner og antitankmissiler. Rapporter har også antydet at Hviterusslands tropper blir mobilisert på grensa til Ukraina.
På onsdag advarte Kreml-talsmann Dmitry Peskov for at «Ukraina kan iverksette provoserende tiltak som kan føre til krig.» Han beskyldte USA for å bruke Ukraina som et virkemiddel til å skape forutsetninger for krig, og sa: «Vesten forbereder seg på intet mindre enn krig med oss.» Samme dag hadde Russlands president Vladimir Putin et møte med Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Emmanuel Macron, for å diskutere situasjonen i Ukraina.
På fredag snakket USAs president Joe Biden med Zelenskyj, for første gang siden han tiltrådte. Biden lovet «urokkelig støtte» for Ukraina mot Russland. I løpet av uka ble det holdt minst tre samtaler på høyt nivå mellom den amerikanske og den ukrainske regjeringen, som involverte utenriksminister Antony Blinken, øverstkommanderende general Mark Milley [Chairman of the Joint Chiefs of Staff] og forsvarsminister Lloyd Austin. Wall Street Journal beskrev krisen som en «test» for Biden-administrasjonen.
Siden Biden-administrasjonen tiltrådte har Biden-administrasjonen gjort det klart at den vil følge en ekstremt aggressiv kurs overfor Russland. I et av hans første utenrikspolitiske tiltak som president bombet Biden en Iran-støttet irakisk militsposisjon ved grensa mellom Syria og Irak, et trekk som ikke bare var rettet mot Iran, men også Russland. På NATO-toppmøtet i forrige uke lanserte NATO-maktene et «NATO 2030»-tiltak for forberedelse for atomkrig mot Russland og Kina. Rett før toppmøtet kalte Biden i et intervju Putin for en «morder uten sjel» – et ekstraordinært angrep på et annet lands statsoverhode – som utløste en diplomatisk krise. Underliggende for den voksende faren for krig, og imperialistmaktenes og deres alliertes stadig mer hensynsløse trekk, er det kapitalistiske verdenssystemets dype krise, som har blitt betydelig akselerert av koronaviruspandemien.
I Ukraina er den sosiale og politiske krisen spesielt tilspisset. Over et år inn i pandemien raser koronaviruset fullstendig ukontrollert gjennom den fattige befolkningen. Den 1. april døde 421 ukrainere av det, og nye daglige infeksjonstilfeller var det nest høyeste antallet hittil. Offisielt er mer enn 33 200 virusets ofre, men det virkelige antallet er sannsynligvis langt høyere. Med overveldede sykehus og noen som angivelig tyr til medisiner ment for dyr, anbefalte en rådgiver for det ukrainske helsedepartementet nylig befolkningen at de som pådro seg Covid-19 måtte berede seg på «å dø hjemme».
De samme imperialistmaktene som har pumpet milliarder av dollar inn i Ukrainas høyreekstreme strukturer og i landets militære, i forberedelser for krig mot Russland, har nektet å besørge noen meningsfull bistand med vaksinedistribuering mot Covid-19. Zelenskyj-regjeringen har avvist den russiske Sputnik V-vaksinen, der den hevder at å akseptere vaksinen vil bety et «geopolitisk slag». Som resultat hadde per 30. mars bare 220 000 mennesker av en befolkning på 44 millioner fått den første vaksinedosen, og bare to personer var fullvaksinerte. Millioner av migrantarbeidere [engelsk tekst] har mistet deres arbeid, mens mange flere er permitterte eller har opplevde betydelige inntektstap. I krigssonen i Øst-Ukraina mangler millioner av mennesker tilgang til drikkevann, og noen landsbyer har ifølge UNICEF ikke tilgang noe som helst vann. I likhet med kapitalistregjeringer over hele verden har den ukrainske regjeringen, så langt fra å lindre den sosiale lidelsen, derimot anvendt krisen for å gjennomføre ytterligere sosiale angrep [engelsk tekst] på arbeiderklassen.
Mens det ukrainske oligarkiets hensynsløse provokasjoner uten tvil til dels er forsøk på å avlede de enorme klassespenningene utad, er hoveddrivkraften bak konflikten amerikansk imperialismes historiske nedgang, og dens bestrebelser for å oppveie nedgangen med militære midler. Med siktemål å få full kontroll over det tidligere Sovjetunionens enorme ressurser har USA og NATO siden 1991 systematisk omringet Russland, og orkestrert mange kupp langs landets grenser, deriblant to i Ukraina, i 2004 og 2014.
Et 2019-dokument fra RAND Corporation, ei av de viktigste tankesmiene som rådgir den amerikanske regjeringen, skisserte en strategi for å tvinge Russland til å «overstekke» seg militært i konflikter ved landets grenser. Denne strategiens mål er å svekke Putin-regimet økonomisk og politisk, samtidig som USA mer direkte kan fokusere på sin viktigste strategiske rival: Kina. Militærkonflikten i Øst-Ukraina er en sentral del av denne strategien.
Rapporten bemerket: «Det ukrainske militæret blør allerede ut Russland i Donbass-regionen (og vice versa). Besørgningen av mer amerikansk militærutstyr og rådgivning kan føre Russland til å øke landets direkte engasjement i konflikten, og derfor prisen det betaler for det.» Rapporten advarte deretter for at en slik strategi kunne komme til å koste USA dyrt, og at det var ekstremt risikabelt, men det er nettopp denne strategien USA har fulgt.
I løpet av de sju siste årene har USA brukt hundretalls millioner dollar på det ukrainske militæret, og amerikanske militærrådgivere spiller en viktig rolle i opplæringen av den ukrainske hæren. RAND Corporation erkjente at alle dens foreslåtte strategier involverte risikoen for en ukontrollerbar militær opptrapping, inkludert anvendelsen av atomvåpen – risikoer amerikansk imperialisme åpenbart er beredt til å ta.
Arbeiderklassen konfronterer de katastrofale konsekvensene av Sovjetunionens byråkratis oppløsing av Sovjetunionen i 1991, som vokste ut av det stalinistiske sviket av den sosialistiske Oktoberrevolusjonen av 1917. Som ICFI – International Committee of the Fourth International, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – den gangen skrev, markerte ikke oppløsingen av Sovjetunionen slutten for sosialisme, og langt mindre en periode for «kapitalismens triumf». Snarere åpnet det for en ny periode med imperialistiske plyndringskriger og sosial revolusjon. 30 år senere er denne vurderingen fullstendig bekreftet. Det kritiske spørsmålet nå er byggingen av en sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen, basert på disse historiske lærdommene. For mer om oppløsingen av Sovjetunionen, seher [engelsk dokumentsamling].