World Socialist Web Site fordømmer ettertrykkelig det israelske angrepet mot befolkningen i Gaza, så vel som operasjonen for etnisk renskning i Jerusalem som fant sted forut, og satte fyr på konflikten. Hele verdens arbeidere, inkludert den israelske arbeiderklassen, må opponere mot den pågående aggresjonen mot det palestinske folket.

Dusinvis av palestinere har blitt drept av israelske bomber og missiler, som har regnet ned på minst 500 lokaliseringer i et område ikke større enn byen Detroit eller Philadelphia, med en befolkning på mer enn to millioner.

Noen ledere av de militante palestinske gruppene Hamas og Islamsk Jihad er drept, under omstendigheter som fortsatt er uklare. Men det synes å være en kombinasjon av bevisst mord med anvendelse av missiler, og en mer generalisert bombekampanje for å ødelegge bygninger som brukes av Hamas, som har styrt Gaza siden 2007.

Det mest framtredende offeret er Bassem Issa, sjef for Hamas-militærstyrkens Gaza-by brigade.

Den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu hoverte: «Vi eliminerte Hamas-toppkommandører, og dette er bare begynnelsen ... Vi skal påføre dem slag de ikke engang kunne drømt om.»

Israels forsvarsstyrker (IDF) mobiliserte 5 000 reservisttropper, medregnet pansrede enheter og fallskjermjegere, og har utplassert dem langs grensa til Gaza, i posisjoner for å invadere enklaven dersom de får ordre fra det israelske sikkerhetskabinettet, som var på krigsfot onsdag. Det var den største maktdemonstrasjonen siden den israelske invasjonen av Gaza i 2014, som drepte tusenvis av palestinere i en månedslang nedslakting.

Forsvarsminister Benny Gantz, som besøkte den sørlige byen Ashkelon nær Gaza, som har vært målrettet av grove og stort sett ineffektive rakettangrep fra Hamas, antydet at den israelske operasjonen ville fortsette i noen tid. Militæret «vil fortsette å angripe, og vil bringe den fullstendige ro på lang sikt,» sa han. «Det er for øyeblikket ingen sluttdato.»

IDF-talsmann Hidai Zilberman erkjente at palestinske sivile sannsynligvis blir skadet eller drept av israelske angrep, men hevdet at Hamas bevisst bruker sivile som «menneskelige skjold» for deres operasjoner, en falsk berettigelse anvendt utallige ganger av både amerikansk imperialisme og sioniststaten for slaktingen av sivile.

Mer politisk betydningsfullt var innkallingen av åtte reserve grensepoliti-bataljoner for utplassering innen Israel, mot byer med store israelske araberbefolkninger, snarere enn de vanlige målene på Vestbredden. Det har vært omfattende protester blant israelske palestinere mot de israelske bestrebelsene for å kaste ut palestinske beboere i nabolaget Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem, og mot israelske angrep på palestinere som befattet seg med religiøse ritualer i al-Aqsa-moskéen i Jerusalem. Grensepoliti er sendt til Lod, i det sentrale Israel, hvor det ble erklært unntakstilstand, og til Acre, på nordkysten.

De truede israelske utkastelsene i Sheikh Jarrah har en spesielt provoserende karakter, og har vært ledsaget av høyreekstreme sionister som har marsjert gjennom nabolaget og ropt ut: «Død over arabere.» Som bemerket i en ytringsartikkel i New York Times av aktivisten og filmskaperen Rula Salameh: «Sheikh Jarrah-familiene som står overfor utkastelse er palestinske flyktninger som ble drevet vekk fra deres hjem i Haifa og Jaffa under 1948-krigen.» De ble senere bosatt i Øst-Jerusalem av regjeringen i Jordan, som kontrollerte området inntil 1967-krigen.

Sheikh Jarrah grenser direkte til Damaskus-porten, hovedinngangen til det arabiske kvartalet i Gamlebyen, den historiske innmurede delen av Jerusalem som inkluderer både Klagemuren og al-Aqsa-moskéen, islams tredje helligste helligdom. Israelske myndigheter stengte Damaskus-porten i forrige måned og fjerner nå palestinske familier fra nabolaget utenfor den, i det som godt kan være forberedelser for å rydde det arabiske kvartalet i sin helhet.

Netanyahu-regjeringen er klart i stand til slike drastiske handlinger og kan vurdere en slik provokasjon som en politisk nødvendighet, gitt Netanyahus kamp for å få dannet en regjering og

dermed unngå domfelling i hans pågående rettssak på anklager om kriminell korrupsjon. Etter statsministerens første mislykkede forsøk på å oppnå et flertall i det splittede israelske parlamentet, har Israels president Ruben Rivlin gitt opposisjonsleder Yair Lapid en sjanse til å få dannet en koalisjonsregjering.

Tor Wennesland, FN-representant og spesialkoordinator for Midtøsten-fredsprosessen, advarte for at krisen i Gaza «eskalerer mot en fullskala krig». Hans oppfordringer om «de-eskalering» falt imidlertid på døve ører, både i det israelske krigskabinettet og i Washington, som er Israels hovedstøttespiller internasjonalt.

Wennesland presenterte onsdag en rapport om krisen til FNs sikkerhetsråd, som ble blokkert av USA fra å utstede en resolusjon utarbeidet av Norge og Tunisia som fordømte israelske utkastelser i nabolagene Sheikh Jarrah og Silwan i Øst-Jerusalem, og oppfordret Israel til å «opphøre med bosettingsaktiviteter, demoleringer og utkastelser».

Dette er typisk for FNs rolle, en politisk prateklubb som bare er i stand til å handle når imperialistmaktene vurderer organisasjonen å være et relevant dekke for deres egen aggresjon. Ved de sjeldne anledninger sikkerhetsrådet har vedtatt resolusjoner om Midtøsten, ignorerer Israel dem ganske enkelt og med straffefrihet.

Biden-administrasjonen har siden krisen brøt ut vært intenst engasjert i pro-israelsk aktivitet. Utenriksminister Antony Blinken, forsvarsminister Lloyd Austin og nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan har hatt gjentatte telefonsamtaler med deres israelske motstykker, med tilbud om amerikansk imperialismes støtte til dens hovedklient i Midtøsten.

Blinken erklærte: «Det er, for det første, et veldig klart og absolutt skille mellom en terroristorganisasjon, Hamas – som udiskriminert regner ned raketter, som faktisk er rettet mot sivile – og Israels respons, som forsvarer seg, som målretter terrorister som regner raketter ned på Israel.»

Austin ringte Gantz for å formidle USAs «jernskodde-støtte», og erklærte at «han fordømte sterkt utskytingen av raketter av Hamas og andre terroristgrupper, målrettet mot israelske sivile.»

Det er et enda farligere aspekt av konflikten som har eksplodert i Gaza. Krig er den israelske statens eksistensmodus, den eneste tilstanden der de sosiale motsetningene som river sionistforehavendet fra hverandre, kan holdes i sjakk. Nå syv år siden forrige krig – invasjonen av Gaza i juli 2014 – vurderer trolig den israelske ledelsen en militæroperasjon mot palestinerne forlengst som en nødvendighet, og ikke nødvendigvis en som er begrenset til palestinerne.

Spesielt illevarslende er teksten som dukket opp tirsdag i Jerusalem Post, en av de viktigste pressestemmene til den israelske høyrefløyen, under overskriften: «Er massivt Hamas-angrep på Israel det angrepet Iran advarte om?» Forfatteren antyder at rakettbeskytningen til Hamas ikke egentlig er en respons på israelske handlinger i Jerusalem, men er ansporet av Iran, koordinert

gjennom Islamsk Jihad og den libanesiske gruppa Hizbollah, som respons på israelske angrep på Irans atomprogram.

Formålet med en slik kommentar, uten at det aller minste faktisk grunnlag eller bevis framlegges, er å forberede den offentlige opinion for et israelsk militærangrep mot Iran, sannsynligvis rettet mot landets atomanlegg i Natanz, som allerede ble rammet av en israelsk operasjon i forrige måned, som da involverte fjernstyrt detonering av et eksplosiv smuglet inn på anlegget.

Bare én dag før denne kommentaren ble publisert skjøt et amerikansk kystvaktskip «varselskudd» mot iranske båter i Hormuz-stredet, det tredje slike møtet på fem uker. Kystvaktskipet eskorterte en ubåt fra marinen bestykket med styrte missiler, som passerte gjennom stredet i overflateposisjon.

Krisen i Midtøsten er på en knivsegg. USA er sionistregimets hovedsponsor, mens Iran har utviklet økonomiske, diplomatiske og militære tilknytninger til Russland og spesielt Kina. Et israelsk angrep mot Iran kan trekke alle stormaktene inn i krigsgryta, med uante konsekvenser.

En ny krig i Midtøsten, og faren for at den vil eskalere til en global brannstorm, kan bare motvirkes gjennom utviklingen av en massebevegelse mot krig, basert på den internasjonale arbeiderklassen.