I løpet av den siste uka har USA massivt utvidet sin konflikt med Kina gjennom ei rekke initiativer, både militært, økonomisk, diplomatisk og på propagandafronten, med siktemål å få kvalt Kinas økonomiske utvikling og demonisert landet i verdensbefolkningens øyne, i forberedelser for militær konflikt.

Den amerikanske forsvarsministeren Lloyd Austin utstedte onsdag et direktiv som erklærte Kina å være USAs militære fokus «nummer én». Austins uttalelse var ekko av ordene fra den tidligere fungerende amerikanske forsvarsministeren Patrick Shanahan, som i fjor understreket at fokuset til det amerikanske militæret måtte bli «Kina, Kina, Kina».

Austins uttalelser etterfulgte Senat-vedtaket på tirsdag av hva senatorene refererte til som «Kina konkurranseevne-loven», ei massiv pakke av selskapsstøtte og sanksjoner på $ 250 milliarder [NOK 2 billioner] som New York Times betegnet som «den mest betydningsfulle regjeringsintervensjonen i industripolitiske orienteringer på flere tiår».

Utgiftspakka inkluderer titalls millioner dollar i subsidier til store teknologiselskaper for relokalisering av halvlederproduksjon til USA – som vil være avgjørende i tilfelle Kina skulle avslutte handelen med USA under en militærkonflikt. Halvledere driver ikke bare alle moderne forbrukerapparater, men er av avgjørende betydning for produksjon og operasjon av avanserte våpensystemer.

Lovproposisjonen forbyr offisielle amerikanske embetsrepresentanter å delta på vinter-OL i Beijing i 2022, og erklærer falskt at Kina begår genocid mot landets muslimske befolkning.

Den pålegger den amerikanske regjeringen å innføre sanksjoner mot kinesiske selskaper som den hevder bryter de intellektuelle eiendomsrettighetene til amerikanske selskaper, og skaper et rammeverk for USA og landets allierte for å forhindre eksport av kinesiske varer som USA hevder bryter deres immaterielle rettigheter.

Som South China Morning Post kommenterte er lovforslaget «den mest formelle erkjennelsen hittil at Washingtons dype mistillit til Beijing ikke bare var et karaktertrekk ved Trump-administrasjonen ... men gjenspeiler en konsensus som spenner over hele Kongressens politiske spekter ... om at USA raskt må arbeide for å utkonkurrere Kina, eller miste sin status som verdens mektigste nasjon.»

Senator Todd Young, en Republikaner fra Indiana, sa: «I dag erklærer vi at vi har til hensikt å vinne dette århundret, og de som følger etter det også.»

Republikaneren John Cornyn la til: «For alt fra nasjonal sikkerhet til økonomisk politikk, er det et klart og presserende behov for å omorganisere måten vårt land ser på og responderer på utfordringen fra Kina.»

USAs president Joe Biden hyllet vedtaket av lovproposisjonen, og erklærte: «Vi er i en konkurranse om å vinne det 21. århundre, og startskuddet har blitt avfyrt.»

Som respons forventes Kina å vedta sin egen «antisanksjonslovproposisjon», som ville besørge et rammeverk for kinesiske selskaper til å søke skadeerstatninger for sanksjoner pålagt av USA og Europa. Dette vil bli det første vesentlige trekket fra Kinas side for å gjengjelde amerikanske sanksjoner, som har anvendt Kinas handlinger i Xinjiang og Hong Kong som påskudd.

Lovproposisjonen etterfølger Biden-administrasjonens administrative ordre fra den 3. juni, som svartelister 59 kinesiske selskaper som vurderes å ha militære tilknytninger.

Ifølge Global Times vil Biden-administrasjonen denne uka innlede handelssamtaler med øya Taiwan etter helgens besøk av tre senatorer til øya. Begge tiltakene er rettet mot å spikke stykker av USAs «Ett Kina»-politikk, som har vært operativ siden 1970-tallet.

Vedtaket av lovproposisjonen satte scenen for Bidens besøk til Europa, for deltakelse i toppmøter i G7, mellom EU og USA, og med NATO, hvor Biden, i Guardian’s formulering, vil søke å «rekruttere allierte for den neste kalde krigen».

Biden skal delta på G7-toppmøtet i Storbritannia fredag denne uka, for deretter å reise til Belgia for NATO-toppmøtet uka etter, og deretter til Genève for å møte Russlands president Vladimir Putin.

I en innsiktsfull kommentar fra Rafael Behr, stavet Guardian i rene ord ut de anliggender som står på spill.

«Washington anser Moskva som en nedadgående styrke, som kompenserer for sin svekkede innflytelse ved å slå rundt seg der hvor landet kan ... Putin blir ansett som en irriterende faktor, ikke som en rival. Det står i sterk kontrast til synet på Kina – en faktisk supermakt og den østlige polen som Biden har i tankene når han snakker om å gjenopplive en allianse av vestlige demokratier.»

Behr bemerker at mens de europeiske regjeringene kanskje hadde håpet at Det hvite hus etter Trump-administrasjonen ville «sette klokka tilbake til en roligere, mindre tilspisset epoke» kommer i virkeligheten «Biden for å be Europa om samle seg, for det kommende kappløpet med Beijing om globalt overherredømme».

Financial Times bemerket på sin side: «Helt siden han tiltrådte i Det hvite hus i januar har Joe Biden formulert ett utenrikspolitisk mål, over andre – det å samarbeide med allierte for å få holdt igjen Kina.»

Biden håper å «overtale sine kolleger til å irettesette Kina for landets forfølgelse av uigurer i Xinjiang, dets tilslag mot pro-demokratibevegelsen i Hong Kong, dets økonomiske tvang mot land som Australia, og dets aggressive militæraktivitet i Sør- og Øst-Kina-havene.»

Som de amerikanske sanksjonene viser er det USA og landets allierte som bruker «økonomisk tvang» mot Beijing, i tillegg til aggressivt å øke deres militærøvelser og kapasiteter nært Kina.

Den endelige komponenten i Washingtons totaltrykk mot Kina er amerikansk presses akseptering av påstandene fra det ekstreme høyre som «troverdige», om at Covid-19-pandemien kan ha blitt sluppet løs fra Instituttet for virologi i Wuhan, som dermed oppmuntrer det fascistiske høyre til å forlange en enda mer aggressiv holdning mot Kina.

Tidligere amerikansk president Donald Trump forlangte i en tale i forrige uke 100 prosent sanksjoner mot kinesisk import, og krevde at Kina skulle betale erstatning til USA for angivelig å ha skapt pandemien.

Denne kampanjen er innrettet på å skape det ideologiske grunnlaget for USAs trusler mot Kina, der den produserer troen på at USA har blitt «angrepet», og underbygger den typen xenofobi og nasjonalisme som er nødvendig for en militær konflikt.

Det sier seg selv at alt av denne utviklingen er enormt farlig. Det amerikanske samfunnet blir omorganisert for «stormaktskonflikt», en type økonomisk og militær konkurranse som to ganger i det 20. århundre slo over i verdenskrig.