Denne ukas dramatiske kunngjøring om militæralliansen AUKUS mellom USA, Storbritannia og Australia, har gjort bruddlinjene for en uhyrlig krig mellom atomvåpenmakter eksplisitte. Pakten ble klekket ut over måneder med hemmelige forhandlinger, og gjenoppliver alliansen i Stillehavet mot Japan, fra den andre verdenskrigen – denne gangen mot Kina.
Avtalens militaristiske karakter ble understreket av beslutningen fra USA og Storbritannia om å bevæpne Australia med langtrekkende nukleærdrevne ubåter. Deres eneste tenkelige formål, som del av Pentagon’s overordnede strategi for atomkrig, er å kunne jakte kinesiske atomubåter og krigsskip i det vestlige Stillehavet, og potensielt kunne avfyre missiler mot det kinesiske fastlandet.
Alliansen skal også utdype kollaboreringen innen cyber-krigføring og relaterte tekniske områder, blant annet kunstig intelligens (AI) og kvantedataprosessering, så vel som undersjøiske evner – i tillegg til å bistå Australia med byggingen av en nukleærdrevet ubåtstyrke. Australia skal også utvide USA’s tilgang til landets nordlige militære anlegg, beliggende mot Sørøst-Asia, som vil omgjøre landet til en gigantisk amerikansk base for militære operasjoner, som det var under den andre verdenskrig.
Kina har umiddelbart fordømt AUKUS-pakten. Utenriksdepartementets talsmann erklærte at pakten «alvorlig undergraver regional fred og stabilitet, og intensiverer våpenkappløpet», mens den kinesiske ambassaden i Washington beskyldte de tre landene for en «kald krig-mentalitet, og for ideologiske fordommer».
Akkurat hvor alvorlig Beijing ser på den amerikanske trusselen ble understreket i kommentarene fra «en høytstående kinesisk militærekspert» publisert i Global Times, som advarte for at pakten gjorde «Australia til et potensielt mål for et atomvåpenangrep, fordi atomvåpenbestykkede stater som Kina og Russland står direkte overfor trusselen fra Australia’s nukleære ubåter som betjener amerikanske strategiske forlangender».
Kina’s referanser til en ny «kald krig» undervurderer grovt farene for militær konflikt. Ei ny bok, med tittelen Peril, forfattet av Washington Post-reporterne Bob Woodward og Robert Costa, har avslørt at USA’s stabssjef general Mark Milley [chairman of the Joint Chiefs of Staff], så seg tvunget til å treffe ekstraordinære skritt for å berolige Beijing og blokkere president Trump, som han fryktet ville beordre et militært angrep mot Kina, sågar potensielt et atomvåpenangrep.
AUKUS-avtalen, som kommer i kjølvannet av Storbritannia’s exit fra EU, vil også forsterke splittelsene mellom de europeiske maktene. I et uforlignelig trekk har Frankrike hjemkalt landets ambassadører til USA og til Australia, som resultat av «det ekstreme alvoret» av den kunngjorte alliansen. Bekymringene i Paris er ikke bare at det betydde skrotingen av en $ 90 milliarder-kontrakt for byggingen av dieseldrevne ubåter for Australia, men mer fundamentalt sett fordi landet betrakter seg som en makt i Stillehavet, og nå har blitt satt på sidelinja.
Samtidig som Biden-administrasjonen nå skrur opp sin konfrontasjon med Kina over hele linja, eleverer den nye pakten Storbritannia og Australia til midt på denne scenen. Som en Pentagon-embetsrepresentant uttrykte det har USA «ingen bedre allierte enn Australia og Storbritannia». Følgelig, alle stormaktene er under større press for å innordne seg – for eller mot Kina – inkludert i Europa. I Asia har Biden-administrasjonen allerede styrket den fire-sidige sikkerhetsdialogen, benevnt «Quad» – en kvasi-militær allianse med Japan og India, så vel som med Australia. Det første ansikt-til-ansikt møtet mellom statslederne skal finne sted i Washington i kommende uke.
Washington’s krigspådriv har ikke kommet ut av det blå. Snarere har USA engasjert seg i stadig mer aggressive tiltak for å undergrave Kina diplomatisk og økonomisk, som startet med Obama-administrasjonens «vippe til Asia» [‘pivot to Asia’], og der Pentagon nå restrukturerer landets enorme militærstyrker og konsoliderer allianser, strategiske partnerskap og base-ordninger over hele regionen Det indiske hav-Stillehavet, for å omringe Kina og forberede for krig.
Underliggende for det amerikanske krigspådrivet er den voksende frykten i Washington for at Kina’s ekstraordinære økonomiske vekst skal undergrave amerikansk globalt hegemoni. Disse bekymringene har blitt forsterket av Covid-19-pandemien, som har utdypet amerikansk imperialismes økonomiske, politiske og sosiale krise på hjemmebanen, og ført til en ytterligere lukking av USA’s økonomiske forsprang på Kina. Den kinesiske økonomien vokste i fjor med 2,3 prosent, mens USA’s BNP krympet med 2,3 prosent, og det førte til at noen økonomer forutså at Kina nå kunne komme til å forbigå USA, i bredere økonomisk forstand, allerede innen 2025.
Biden-administrasjonen demonstrerte raskt at den ville opprettholde alle Trump’s antiKina-tiltak, fra de enorme handelskrigssanksjonene og straffetiltakene mot kinesiske selskaper, eksempelvis Huawei, til de provoserende marineoperasjonene i havområdene Sør-Kina-havet og Øst-Kina-havet, og til styrkingen av USA’s tilknytninger til Taiwan. Dette har blitt ledsaget av en ondsinnet propagandakampanje, som har omfattet Wuhan Lab-løgna og beskyldninger om «genocid» mot uigurer, med siktemål å gjøre en fiende av Kina og forgifte opinionen, som forberedelser for krig.
Admiral Philip Davidson advarte i mars, som avtroppende sjef for US Indo-Pacific Command, i en høring for Kongressen for at USA kunne være i krig med Kina innen seks år, og han oppfordret om en dobling av marinekommandoens budsjett, blant annet for utvikling av nye våpen for å bekjempe Kina. Den påtroppende marinekommandanten, admiral John Aquilino, antydet for hans del for den samme kongresskomitéen at konflikt med Kina var «langt nærmere oss enn de fleste tror».
De framskredne amerikanske forberedelsene til krig drives ikke bare av frykten innen amerikanske styringskretser for at Kina forbigår USA økonomisk, men også av de ekstraordinære sosiale spenningene som får drivstoff av Covid-19-pandemien, og av utdypende sosiale ulikheter. Midt under den amerikanske arbeiderklassens gjenoppblomstrende klassekamper bestreber styringsklassen seg på å få dreid disse sosiale spenningene utad, mot en ekstern «fiende».
Arbeidere i USA, Storbritannia, Australia og internasjonalt må avvise med forakt disse løgnene og de totalt kyniske og hyklerske beskyldningene om «kinesisk aggressivitet» og «brudd på menneskerettighetene». Det er USA, ikke Kina, som har bedrevet kriminelle nykolonialistiske invasjoner og okkupasjoner, som har ødelagt hele land som Afghanistan og Irak, og ført til millioner av dødsofre. Storbritannia og Australia har vært hovedpartnere i alle disse krigene.
Til tross for den nylige fiaskoen i forbindelse med USA’s tilbaketrekning fra Afghanistan, forbereder Washington nye og mer katastrofale kriger, i tråd med Pentagon’s strategiske dreining fra «krigen mot terror» over til forberedelser for «stormaktskonflikter».
Kina’s Kommunistparti-regime (KKP) har ikke noe progressivt svar på de overhengende farene for krig. Mens regimet klamrer seg til håpet om at det skal kunne inngå et kompromiss med Washington, fortsetter Beijing et våpenkappløp som bare kan forevarsle en katastrofe for menneskeheten. KKP representerer ikke interessene til de arbeidende menneskene i Kina, men den lille superrike eliten som har beriket seg gjennom prosessene med kapitalistisk restaurering. Som sådan er KKP-regimet ikke i stand til å appellere til den eneste sosiale kraften som er i stand til å forhindre krig – den internasjonale arbeiderklassen.
For fem år siden utstedte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) en appell til arbeidere og ungdom rundt om i verden, om å smi en forent antikrigbevegelse mot det akselererende stupet i retning av en tredje verdenskrig. I uttalelsen «Sosialisme og kampen mot krig» skisserte ICFI de grunnleggende prinsippene som må animere denne bevegelsen:
• Kampen mot krig må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle progressive elementer i befolkningen.
• Den nye antikrigbevegelsen må derfor være antikapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig, annet enn en kamp for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den fundamentale årsaken til militarisme og krig.
• Den nye antikrigbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være helt og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle politiske partier og organisasjoner som representerer kapitalistklassen.
• Den nye antikrigbevegelsen må framfor alt være internasjonal, og den må mobilisere den enorme kraften i arbeiderklassen i en forent global kamp mot imperialisme. Borgerskapets permanente krig må besvares av arbeiderklassens perspektiv for permanent revolusjon, med det strategiske målet å avskaffe nasjon-stat-systemet og for etableringen av en sosialistisk verdensføderasjon. Det vil muliggjøre en rasjonell og planlagt utvikling av de globale ressursene, og på det grunnlaget utryddingen av fattigdom og hevingen av menneskelig kultur til nye høyder.
Oppgaven med å bygge den internasjonale arbeiderklassens antikrigbevegelse antar i dag en stadig mer presserende hast. Den latente motstanden mot krig i brede lag av arbeidende mennesker rundt om i verden, må utvikles til en bevisst politisk bevegelse mot kapitalismen, som er rotårsaken til krig. Vi oppfordrer våre lesere innstendig til å kontakte ICFI, og verdenspartiets forskjellige seksjoner (Socialist Equality Partier), og ta del i kampen mot krig og militarisme.