Der det globale klimatoppmøtet COP26 denne uka trekker mot sin tragiske slutt i Glasgow, Skottland, har de vesentlige kapitalistmaktene, bankene og konsernene som setter føringen for nasjonal politikk og verdenspolitikken, stort sett mislyktes i deres forsøk på å få brukt toppmøtet til å gi en skinn av «framskritt» i å få løst den globale klimakrisen.
De rivaliserende stormaktene har ikke evnet å komme til noen vesentlig enighet, selv på den typen halv-tiltak og rene frivillige ordninger som preget det forrige store verdenstoppmøtet i Paris i 2015. Og lovnadene og løftene som ble avgitt på dét toppmøtet har stort sett falt fra hverandre, som rapporter utstedt i anledning Glasgow-møtet har klargjort.
Business Insider erklærte begivenheten som en «historisk fiasko», mens en lederartikkel i Financial Times snakket om «Mer varm luft enn framgang på COP26,» og bemerket at USAs beslutning om «ikke å signere en avtale om å fase ut kullproduksjon... leverte et alvorlig slag mot det som var ment å skulle bli en flaggskip-orientering for COP.»
Én rapport som dukket opp i løpet av helgen understreket en åpenbar årsak til Glasgow-arrangementets mislykkede karakter. Miljøkampanjegruppa Global Witness analyserte den foreløpige lista over konferansedeltakere, besørge av FN, og slo fast at representanter for fossile brenselselskaper har den største enkeltdelegasjonen på COP26, mer enn ethvert enkeltland.
Gruppa fant at minst 503 personer tilknyttet kull-, gass- og oljeselskaper var deltakere, der den talte de som er direkte representanter og de som kom som del av grupper som har opptrådt på vegne av fossil brenselsindustri. «Tilstedeværelsen av hundrevis av dem som blir betalt for å pushe de toksiske interessene til forurensende fossilt brensel-selskaper, vil bare øke skepsisen til klimaaktivister som ser disse samtalene som ytterligere bevis på globale lederes famling og utsettelser,» sa en representant for Global Witness.
Patricia Espinosa, leder av FNs klimaendringagentur, Framework Convention on Climate Change, sa at hvert av de 190 landene som deltar står fritt til å sende deres delegater etter eget valg. «Det er virkelig den suverene retten til enhver regjering å akkreditere hver representant som del av deres delegasjoner, personer landene anser relevante,» sa hun til CNN.
Mens det slår dørene på vid vegg for de store forurenserne, har toppmøtet i all vesentlig grad ekskludert representanter for frivillige organisasjoner (NGO-er) og miljøaktivistgrupper. Koronaviruspandemien har blitt referert som en begrunnelse for enten å sperre for innreise til Storbritannia i sin helhet – der Johnson-regjeringen tjener som en slags palassvakt for COP26 – eller for å holde aktivister som er til stede i Skottland vekk fra selve toppmøtet.
For ett år siden, da klimatoppmøtet ble utsatt et år på grunn av pandemirelaterte helsebekymringer, var det 20 000 daglige infeksjonstilfeller i Storbritannia. I dag har antallet daglige infeksjoner i landet steget til 30 000, til tross for massevaksinering, takket være Johnson-regjeringens brutale politiske orienteringer for gjenåpning av skoler og næringsvirksomheter.
I løpet av året har både pandemien og klimakrisen blitt forverret, og trusselen menneskeheten står overfor fra begge farene er intensivert.
Sist fredag marsjerte anslagsvis 100 000 personer, de fleste av dem unge, gjennom gatene i Glasgow, og avleverte et mistillitsvotum til de offisielle embetsrepresentantene samlet på COP26. Demonstrasjonen var mer en protest mot toppmøtet enn det var en appell, i det minste etter mange av plakatene og bannerne å dømme, og den enorme applausen for talere som Greta Thunberg, den ungdommelige svenske aktivisten, nå 18, som fordømte hele forløpet som et bedrageri.
Det er vanskelig å argumentere med Thunbergs karakterisering av toppmøtet som «en to-uker-lang feiring av business as usual, og bla, bla, bla.»
Hun fortalte den enorme folkemengden: «Lederne gjør ikke noen ting. De er aktivt opptatt av å skape smutthull og utforme rammeverk for deres egen nytte, for å fortsette å profittere på dette destruktive systemet. Dette er et aktivt valg fra lederne, for å videreføre utbyttingen av mennesker og natur, for at ødeleggelsen av nåværende og framtidige levekår kan finne sted.»
Thunberg har vært en veltalende stemme for unge menneskers forargelse over hele verden, men tilbyr ingenting i form av et politisk perspektiv annet enn fortsatte, og uunngåelig mer impotente, protester.
Det kan ikke bli noen løsning på den overhengende miljøkatastrofen, like lite som det kan bli en slutt på den globale pandemien, uten å vende seg til den ene sosiale kraften med interesser tilknyttet kampen mot dem begge: den internasjonale arbeiderklassen.
Klimaendringer, i likhet med pandemien, er en krise skapt av kapitalismen, og det eneste alternativet er sosialisme – den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen for å få en slutt på profittsystemet, få avskaffet den reaksjonære nasjon-statens rammeverk, og etableringen av et globalt sosialistsamfunn.
Det er bemerkelsesverdig at i mengden av mediedekning av Glasgow-toppmøtet har det faktum at 100 globale storselskaper er ansvarlige for 71 prosent av verdens utslipp nesten ikke vært nevnt. Dette ble først detaljert dokumentert i Carbon Majors-rapporten fra 2017, som identifiserte giganter som ExxonMobil, Royal Dutch Shell, BP, Chevron, Peabody og BHP Billiton, så vel som de nasjonale kull- og oljeselskapene i Kina, Saudi-Arabia, Russland, Mexico, Kuwait, UAE og Iran, blant andre.
USAs tidligere president Barack Obama, en av de viktigste apologetene for global kapitalisme, og kanskje verdens ledende utøver av «bla, bla, bla,» stilte opp i Glasgow på mandag, i en heldagsserie av opptredener.
Hans tale til toppmøtet var ikke bare skravling selv om det også var nok av det, der han refererte til hans egen øyopprinnelse (han ble født på Hawaii) som bevis for hans sympati for de beleirede øynasjonene som står overfor å bli overveldet av stigende havvann, og han framholdt hans egen administrasjons historikk for kampen mot klimaendringer.
Sannheten er at USA i løpet av Obamas åtte år i Det hvite hus, var kontinuerlig i krig – et ikke ubetydelig bidrag til global oppvarming – og amerikanske selskaper skapte uoverskuelige mengder karbon og giftig avfall.
Obama leverte flere framstøt mot Russland og Kina, de vesentlige målene for amerikansk imperialisme under administrasjonen til Joe Biden, hans egen tidligere visepresident. Han fordømte Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi for ikke å delta på toppmøtet, og sa dette demonstrerte en «farlig mangel på nødvendig hast».
Han tok æren for de rent illusoriske vinningene fra Paris-klimaavtalen av 2015, samtidig som han innrømmet at siden da «er vi ikke i nærheten av hvor vi trenger å være». Og han truet åpent amerikanske arbeideres levestandarder, der han erklærte: «Alle av oss har en rolle å spille. Alle har vi mye arbeid å gjøre. Alle av oss har oppofrelser å foreta ... Men de av oss som lever i velstående nasjoner, de av oss som bidro til å utløse problemet ... vi har en ekstra byrde.»
Han benyttet også anledningen til en typisk skinnhellig belæring av de ungdommelige demonstrantene på utsiden, der han essensielt sett ba dem reise tilbake til deres hjemland og bli fotsoldater i kapitalistisk politikk. Han frarådet dem fra å være «purister», og formante dem med andre ord å ta del i de politiske kampanjene til Det demokratiske partiet i USA, og lignende partier av en fullstendig korrupt og konformistisk karakter.
Obama blir denne uka forsterket av en delegasjon av kongressdemokrater, og til-og-med noen få Republikanere, der klimatoppmøtet går mot slutten. House Speaker Nancy Pelosi, Demokratenes leder i Representantenes hus, vil sammen med andre Demokrater late som om lovproposisjonen om infrastruktur de nettopp fikk vedtatt, og den andre om sosiale utgifter og klimatiltak de nettopp ble enige om å utsette, utgjør en enorm amerikansk forpliktelse for å løse klimakrisen.
Sannheten er akkurat det motsatte. Både Demokratene og Republikanerne er i klimaendringenes navn villige til å skjære ned amerikanske arbeideres forbruk, men ikke til å kutte en cent av amerikanske storselskapers profitter.
Biden-administrasjonen tar sikte på å anvende klimatoppmøtet som del av sin antiKina-politikk, som er innrettet, heller før enn seinere, på å slippe løs militær vold mot verdens nest største økonomi og tredje største atomstyrke.