Onsdagens muntlige argumenter om abort ført for USAs Høyesterett – US Supreme Court – viste hvor nært domstolen er til å oppheve denne grunnleggende demokratiske rettigheten, med kolossale politiske konsekvenser.

To generasjoner amerikanere har ingen erfaring med verden før saken Roe vs. Wade, hvor det å få besørget et abortinngrep var en skjult, ofte kriminalisert prosess, som noen ganger endte i fysisk lemlestelse og til-og-med død, og hvor kvinners rett til å treffe en slik avgjørelser var underordnet de reaksjonære inngrepene fra politi, prester og politikere. De vil reagere med berettiget raseri på dette forsøket på å skru klokka tilbake.

Høringen understreket rollen til en geistlig-reaksjonær fraksjon av den amerikanske styringseliten, nært alliert med de fascistiske kreftene ledet av ekspresident Donald Trump. Høyreorienterte katolikkers framtredende rolle i landets høyesterett – Samuel Alito, Clarence Thomas, Brett Kavanaugh, Amy Coney Barrett og høyesterettsjustitiarius John Roberts – har spesiell betydning relatert saksanliggendet abort, der de innfører et religiøst dogme i flagrant brudd på separasjonen av kirke og stat.

Disse fem dommerne, pluss Trump-utnevnte Neil Gorsuch, har tydeligvis bestemt seg for å opprettholde Mississippi-loven, som forbyr abort etter at en graviditet når 15 uker. De seks dommerne stilte få spørsmål, og virket i det store og hele likegyldige til argumentene som ble framsatt. Deres hovedanliggende var hvorvidt saken skulle anvendes til en umiddelbar oppheving av rettskjennelsen fra 1973, eller om de skulle opprettholde Mississippi-loven på et spinklere grunnlag, mens rettsbeslutningen i saken Roe enda ikke offisielt oppheves.

Dette ville oppnå det samme siktemålet, bare litt langsommere, siden det ville avskaffe standarden satt av Roe og oppfølgingsvedtaket fra 1992 i saken Planned Parenthood vs. Casey, som opprettholdt retten til abort inntil fosteret er levedyktig utenfor livmoren, ved rundt 23 uker.

Dersom fosterets levedyktighet ikke lenger er standarden er det ingen juridisk grunn til at 15-uker-grensa fastsatt av Mississippi-loven ikke kan senkes ytterligere, til 12 uker, åtte uker eller til-og-med ned til seks uker, som er før de fleste kvinner i det hele tatt vet at de er gravide. Ei «grense» på seks uker ville i all hovedsak være det samme som et regelrett forbud.

Mye av høringen ble overlatt til de tre gjenværende moderate liberale domstolsmedlemmene, som ga uttrykk for deres bekymring for at domstolen diskrediterer seg i det amerikanske folkets øyne, som i overveldende grad støtter abortrettigheter. (Meningsmålinger kort forut for høringen fant store flertall som var imot å oppheve Roe vs. Wade, opp til 75 prosent i en ABC/Washington Post-rundspørring.)

Dommerne Stephen Breyer, Elena Kagan og Sonia Sotomayor advarte alle for at domstolen var i ferd med gå til en uforlignelig handling, med trussel mot en demokratisk rettighet som millioner har basert seg på de 50 siste årene, og gjør det bare fordi domstolens sammensetning har endret seg, og ikke på grunn av noen endring av sakanliggendets karakter, eller av offentlighetens sentiment.

Den skarpeste kritikken kom fra Sotomayor, som refererte uttalelsene fra delstaten Mississippis lovgivere, som åpent erklærte at de har vedtatt loven om 15-uker «fordi vi har nye dommere». Hun spurte: «Vil denne institusjonen overleve stanken det skaper i den offentlige oppfatningen, at Konstitusjonen og dens lesning bare er politiske handlinger? Jeg kan ikke se hvordan det er mulig.»

Domstolens sammensetning er i seg selv en manifestering av det amerikanske demokratiets forfall, brakt til randen av kollaps den 6. januar, da Trump forsøkte å velte 2020-valget, og opprettholde seg selv ved makten.

Trump utnevnte selv tre av de seks medlemmene av det ultrahøyreorienterte flertallet. Amy Coney Barrett, den nyligst innsatte dommeren, ble innsverget bare dager før presidentvalget, der Trump åpenlyst erklærte at han ikke ville innordne seg etter valgresultatene, og baserte seg på at Barrett skulle beslutte til hans fordel ved en utfordring av Bidens valg i Høyesterett.

Neil Gorsuch ble utnevnt til et dommersete som i ni måneder ble holdt åpent av Mitch McConnell, leder for Republikanerne i Senatet, der han insisterte at Barack Obama ikke hadde rett til å fylle en ledig stilling på dommerbenken under et år med presidentvalg – en presedens han kynisk avviste fire år seinere, for å få presset gjennom Trumps nominering av Amy Coney Barrett.

Det demokratiske partiet bydde ingen seriøs motstand mot noen av Trumps nomineringer. De protesterte impotent over Gorsuch. De avsporet høringene for Brett Kavanaugh, Trumps andre nominerte, inn i en #MeToo-type avledning, mens de unngikk enhver diskusjon om hans høyreorienterte synspunkter, og hans rolle i riksrettskonspirasjonen mot Bill Clinton.

Denne prosessen nådde sitt nadir med Barrett, jussprofessoren tilknyttet et reaksjonært katolsk hemmelig samfunn, som erstattet Ruth Bader Ginsburg. Det var ingen basis i identitetspolitikken for å kunne opponere mot å erstatte ei kvinne med ei annen kvinne, der Demokratene utelukkende var opptatt av å dekke over Trumps pågående konspirasjon for å velte valget, og de rett og slett trådte til side da domstolen ble kraftig forflyttet ytterligere til høyre.

Demokratene har tilbrakt de to siste tiårene med å imøtekomme og tilpasse seg det høyreorienterte angrepet på abortrettighetene. New York Times – Det demokratiske partiets kvasi-offisielle publikasjon – markerte det overhengende angrepet på abortrettighetene ved å publisere og prominent presentere en raljering skrevet av Ross Douthat, under headingen «Saken mot abort».

Retten til abort er et klassespørsmål. For alt hva Demokratene toer deres hender, deres sosiale base i den øvre middelklassen blir ikke unødig utfordret av utsiktene til en oppheving av Roe vs. Wade. Kvinner med penger vil fortsatt ha tilgang til abort om de skulle ønske det. De kan enkelt reise til California eller nordøst i landet, hvor det fortsatt vil være legalt, eller til-og-med til Canada og Europa.

Det er et helt annet spørsmål for arbeiderklassekvinner i sørstatene, i Midtvesten og fra andre delstater der abort ville bli strengt begrenset eller direkte illegalt dersom Roe ble opphevet. Selv nå har kvinner med lavere inntekter i disse delstatene store problemer med å få besørget en abort – i Mississippi er det eksempelvis bare én klinikk som tilbyr abortinngrep i hele delstaten.

I Texas har delstatens nye lov, som tillater sivile vigilanters søksmål mot enhver abort besørget etter seks ukers svangerskap, praktisk talt stengt tilgangen til aborttjenester i USAs nest største delstat, og tvinger kvinner til å kjøre hundrevis av miles, til Oklahoma, Louisiana eller New Mexico, med store utgifter og risiko for å miste jobben på grunn av påkrevd fravær.

Tall presentert for Høyesterett i amicus briefs, dvs. juridiske orienteringer framlagt for domstolen, og presentert under den muntlige rettsforhandlingen, dokumenterte vanskelighetene yrkesaktive kvinner er stilt overfor. Ei av fire kvinner vil søke abort i løpet av livsløpet, og 75 prosent av disse befinner seg i kategorien med lave inntekter, 59 prosent har barn fra før, og 55 prosent opplever forstyrrende livsbegivenheter, som det å miste jobben eller en livspartner, som faktorer for deres valg om å avslutte et svangerskap.

De høyreekstreme politiske kreftene som mobiliseres for å ødelegge retten til abort er de samme kreftene som har spilt en førende rolle i forlangender om en slutt på alle restriksjoner relatert Covid-19-pandemien, og som med 6. januar-kuppforsøket kom nært å få etablert et fascistdiktatur.

Demokratene har igjen og igjen kapitulert for disse politiske kreftene: De har fullstendig akseptert kravene om gjenåpning av skoler og dropping av andre pandemirestriksjoner, og de har forsøkt å dekke over deres Republikaner-«kollegers» rolle i 6. januar-kuppforsøket.

Kampen for å forsvare abortrettigheter kan ikke føres gjennom de politiske partiene som representerer noen som helst fraksjon av kapitalistoligarkiet eller den velbeslåtte øvre middelklassen. Den kampen fordrer, som kampen for alle demokratiske rettigheter, mobiliseringen av arbeiderklassen som en uavhengig politisk kraft, i opposisjon til styringsklassen og kapitalistsystemet.