Çimsataş-metallarbeideres spontanstreik i Mersin fortsetter, der de trosser presset fra selskapet, staten og fagforeningene. Hundrevis av arbeidere stoppet produksjonen på onsdag, da de avviste en utsalgskontrakt inngått mellom Den tyrkiske arbeidsgiverforeningen for metallindustri (MESS) og tre fagforeninger som representerer rundt regnet 150 000 arbeidere.

Streiken, som oppsto som et opprør mot fagforeningene, er del av en arbeiderklassebevegelse som utvikler seg på en global skala. I streiker og protester som strekker seg fra USA til Frankrike og andre land, motsetter arbeidere og ungdom seg den kriminelle politikken for «flokkimmunitet» som føres av regjeringer konfrontert med Covid-19-pandemien.

Çimsataş er tilknyttet Çukurova Holding, et av Tyrkias største selskaper. Aksjonen ved fabrikken som sysselsetter rundt 830 arbeidere startet da produksjonen ble stanset i to timer etter at utsalgsavtalen ble oppnådd onsdag morgen. Deretter ble produksjonen helt stanset da skiftet fra kl. 16:00 onsdag ankom og arbeiderne okkuperte fabrikken. Arbeidere på de neste skiftene kom også til fabrikken og meldte seg med på aksjonen.

I henhold til utsalgskontrakten signert av fagforeningene uten avstemming eller godkjenning fra arbeiderne skulle det bli en lønnsøkning på 27,4 prosent for de første seks månedene, og en økning knyttet til inflasjonsraten for den andre, tredje og fjerde seksmånedersperioden. Dette er godt under den årlige inflasjonen i Tyrkia, som i desember nådde 36 prosent. Den uavhengige Inflasjonsforskningsgruppa (ENAgruppa) annonserte at den reelle årlige inflasjonen nådde 82 prosent. Harmen over denne avtalen utløste spontanstreiken ved Çimsataş.

Etter at streiken startet kom funksjonærer fra fagforeningen Birleşik Metal-İş til fabrikkanlegget, men de mislyktes i å få overtalt arbeiderne til å gjenoppta arbeidet. Arbeiderne fortsatte streiken og sang ut: «Vi brente våre båter, det er ingen vei tilbake.»

Arbeidernes krav ble avvist i møtet mellom selskapets direktører og fagforeningsledere, sammen med de to representantene valgt av arbeiderne. Disse kravene omfatter en ekstra lønnsøkning på 35 prosent for de seks første månedene; betaling av 100 prosent-overtidsbetaling på ukedager og 300 prosent i helgene; en 100 prosent økning av rettigheter; supplerende helseforsikring for å dekke arbeidernes familier; full betaling av bankkampanjer; retten til en tepause; og ingen sanksjoner for spontanaksjonen.

Arbeidere oppgir at de arbeider under press på fabrikken og at «alt er forbudt». De sier det er kaldt inne i fabrikken, taket lekker, deres rett til å gå på toalettet er begrenset, og at de ikke kan ta fri selv for begravelser. Kort sagt, de blir utsatt for hemningsløs kapitalistutbytting og arbeider under forferdelige betingelser. Forøvrig er deres helse og liv truet av Covid-19-pandemien.

World Socialist Web Site oppfordrer Çimsataş-arbeidere til å utvide deres aksjon ved å danne en grunnplankomité uavhengig av pro-selskap-fagforeningene. Arbeidere som er tvunget til å jobbe under farlige betingelser med omikronvarianten som sprer seg burde reise krav som nedstenging av ikke-essensielle arbeidsplasser, med full inntektsdekning for arbeidere som er berørt inntil tiltak er satt i verk for å få slutt på pandemien. Den valgte komitéen burde oppfordre til solidaritetsstreiker ved å sende delegasjoner til fabrikker i Mersin og over hele Tyrkia.

Çimsataş-ledelsen sendte ut en truende tekstmelding, og prøvde å tvinge arbeiderne tilbake til arbeid. Meldingen var: «Vi kunngjør at dere vil bli holdt ansvarlige for det daglige tapet på 5 millioner tyrkiske lira (TRY), og for eventuelle skader som kan oppstå på grunn av deres ulovlige handling, som dere startet ved å legge ned arbeidet kl. 16:00 den 12.01.2022, som ble til en okkupasjon av arbeidsplassen, og at nødvendige straffereaksjoner vil bli iverksatt.»

Ledelsen hevder dermed at selskapet hver dag lider et tap på cirka TRY 6 000 per arbeider. Men med den nye kontrakten er arbeidernes gjennomsnittlige månedslønn sågar under TRY 6 000.

Ifølge Türk-İş, Tyrkias viktigste fagforeningskonføderasjon, steg i desember 2021 fattigdomsgrensa for en familie på fire til TRY 13 070 (NOK 8 407). Og «månedlige matutgifter som kreves for at en familie på fire skal ha et sunt, balansert og tilstrekkelig kosthold (‘sultgrensa’)» steg til TRY 4 010 (NOK 2 579).

En Çimsataş-arbeider uttalte seg til avisa Evrensel der han svarte på selskapets melding: «Bossene sier at deres daglige tap er TRY 5 millioner. De sier de vil dekke tapet fra arbeiderne. Men de deler ikke én dags profitt med arbeiderne. Vi, arbeiderne, står for denne produksjonen, og de gjør seg feite på vår bekostning. Det vi vil ha er en lønnsøkning i takt med den reelle inflasjonraten.»

Selskapet appellerte til staten om hjelp mot arbeiderne. Et stort antall politi ankom fabrikken med en vannkanon brukt mot opptøyer, så vel som distriktsguvernøren og politisjefen.

Under politipress tvang de statlige embetsfunsjonærene arbeiderne til å avslutte deres protest, men de nektet å gi etter før kravene deres var imøtekommet. Politiet truet da med å gripe inn, og de tvang så arbeiderne til å evakuere arbeidsplassen. Arbeiderne fortsatte deres kamp foran fabrikken.

En annen arbeider som snakket med Evrensel oppfordret alle metallarbeidere om å mobilisere. «Protester må spres, både for solidaritet og for å beskytte vårt levebrød. Alle våre brødre og søstre metallarbeidere som er berørt av kontrakten, spesielt i Bursa og Kocaeli, må vise solidaritet. Denne prosessen gjelder alle metallarbeidere. For at alle skal vinne, må vi gå til handling sammen.»

Fagforeningene prøver å forhindre at denne spontanstreiken i den strategiske metallindustrien skal utløse en bredere arbeiderklassebevegelse mot de stigende levekostnadene og de dødelige politiske orienteringene under pandemien.

Etter signeringen av den råtne kontrakten og utbruddet av spontanstreiken i Çimsataş begynte straks offisielle funksjonærer fra fagforeningen Birleşik Metal-İş tilknyttet forbundet DİSK og fagforeningen Türk Metal tilknyttet fagforeningskonføderasjonen Türk-İş umiddelbart å besøke alle fabrikkene. I et forsøk på å blidgjøre arbeiderne, løy de i innlegg på deres sosialmedier og sa at arbeiderne ønsket avtalen velkommen med «entusiasme». Realiteten er imidlertid stikk motsatt.

På Facebook-siden til Metallarbeideres Forbund uttrykte metallarbeidere fra mange fabrikker over hele landet deres solidaritet med Çimsataş-arbeiderne, og oppfordret til kamp på egne fabrikker.

En arbeider fra fabrikken Aksaray Mercedes rapporterte at arbeiderne ikke gikk for å høre på fagforeningsrepresentanter som kom til fabrikken etter signeringen av kontrakten, og sa: «Arbeidere ved Aksaray Mercedes viste deres reaksjon til fagforeningens lokale leder, som ikke hadde vært på fabrikken på to år under påskudd av pandemien. 200 av de 1 000 arbeiderne deltok på møtet, og 800 arbeidere nektet å delta. Han talte til 200 personer og forlot fabrikken uten å overbevise noen.»

En metallarbeider fra Sarkuysan i Kocaeli sa: «De [fagforeningsrepresentantene] lurte oss! De sa: ‘Alle er fornøyde [med kontrakten], men bare dere er ikke det.’ Vi svarte: ‘Vi vil streike.’ De sa: ‘Dere vil bli aleine!’ Nå har vi sett situasjonen. Çimsataş-arbeiderne ble ikke lurt, de er i aksjon. Vi må også gå til aksjon, så raskt som mulig.»

Mer enn 600 arbeidere ved Sarkuysan la ned arbeidet [engelsk tekst] og stengt produksjonen i april 2020, etter at de hadde blitt tvunget til å jobbe til tross for koronavirusinfeksjoner blant dem.

En arbeider fra Bosch-fabrikken i Bursa sa: «Mennesket lever med verdighet, og dør én gang. Vi må stå ved Çimsataş-arbeiderne som satser på et hederlig og rettferdig arbeidsliv. Dette er ikke bare deres sak, men for oss alle.»

En bilarbeider fra Renault i Bursa understreket fagforeningsbyråkratenes parasittiske karakter. «Dere er faktisk et enormt ingenting, som lever av kontingenten som kommer fra arbeiderens svette.»

En arbeider ved Arçelik-fabrikken i Ankara sa: «I dag kom [fagforeningsfunksjonæren] İbrahim Biçer til fabrikken for å avgi en uttalelse. Alle ble bedt om å gå ut [for å høre på ham], men de fleste forble på deres plasser og gikk ikke ut. … Alle grubler, ingen er fornøyde [med kontrakten]. Jeg fikk en god følelse denne gangen. Til alle som har gitt opp håpet om Türk Metal, vi skal forene oss og være hverandres håp. Vi tar saken i egne hender!»

Raseriet som syder i fabrikkene signaliserer en stor arbeiderklassebevegelse som oppstår i Tyrkia og internasjonalt. Metallarbeidere og andre deler av arbeiderklassen må organisere solidaritetsaksjoner med Çimsataş-arbeiderne ved å danne uavhengige grunnplankomitéer på deres arbeidsplasser, og de må forsvare de streikende arbeiderne mot statens og selskapets trusler.