Dette er andre del av et todelt intervju, om påstandene at Covid-19 har blitt endemisk. Del én ble publisert i går.

Dr. Eleanor (Ellie) Murray er en assisterende professor i epidemiologi ved Boston University School of Public Health, som fokuserer på forbedring av metoder for bevisbasert beslutningtaking og menneske-data-interaksjon. Hennes arbeid angår folkehelse og dataprogrammer for klinisk epidemiologi, blant annet dataprogrammer som anvendes for HIV, HPV, kreft, hjerte- og karsykdommer, psykiatriske lidelser, muskel- og skjelettlidelser, sosial- og miljøepidemiologi og mødre- og ungdomshelse. Hun utfører også metaforskning som evaluerer skjevheter og forskyvninger i eksisterende forskning. Under Covid-pandemien har dr. Murray arbeidet med å forbedre vitenskapelig kommunikasjon om epidemiologi, og hun er også en Assisterende Redaktør for Sosiale Medier for American Journal of Epidemiology.

Hun har skrevet kommentarartikler for Washington Post om pandemien og gitt mange intervjuer om emnet. Mer nylig har hun vært kritisk til oppfordringen om å erklære Covid endemisk, der hun har henvisning til misbruk av det vitenskapelige begrepet, og hun har opponert mot politiseringen av begrepet for opportunistiske politiske manøvrer. Hun var så vennlig å akseptere vår forespørsel om et intervju.

BM: Begrepene endemi og endemisk har blitt politisert, selv av internasjonale helseorganer. Vi ser dette i lederskapet av Verdens helseorganisasjon (WHO), der dr. Hans Kluge, regionaldirektør for Europa, antydet at omikronvarianten kunne bringe Europa til pandemiens sluttspill. Denne posisjonen ble imøtegått av WHOs generaldirektør Tedros, som sa dette var et farlig forslag og erklærte at pandemien fortsatt er en folkehelsenødssituasjon av internasjonal bekymring (HEOIC) [Health Emergency of International Concern]. Denne dikotomien innen det ledende globale helseorganet er bemerkelsesverdig. På tilsvarende måte ser vi at Det hvite hus og CDC har et like rosenrødt syn på situasjonen.

Kanskje du kan snakke om dette.

EM: Én av de signifikante utfordringene i denne pandemien var det at vi gikk glipp av et kritisk tidsvindu for å få brakt Covid under kontroll globalt, i januar og februar 2020.

En stor del av årsaken til at vi bommet på det kritiske tidsvinduet var de anliggender USA hadde med defekte testsett, eller den begrensede testingen av folk som nylige hadde foretatt reiser, i stedet for å innrømme at Covid allerede var her i USA.

Vi hører ingen innrømme at USA har vært en av de aller viktigste bidragsyterne til antallet infeksjonstilfeller under denne pandemien. Og denne mangelen på tidlig kontroll i USA, den bidro til den pågående krisen som fortsatt ikke er løst. Og derfor, jeg mener ett aspekt er at det er vanskelig å innrømme at problemet fortsatt vedvarer, når du ikke vil erkjenne at du spilte en rolle i at det fant sted. Vi har svært sjelden hørt noen si: «Vet du hva, dét var en feil tilnærming, så la oss prøve noe nytt.» Vi evaluerer sjelden hvor godt ting fungerte eller ikke fungerte, fordi en nærmere vurdering kan avsløre hvordan ting ikke fungerte.

Vi ser stadig folk skrive ytringskronikker i New York Times, eller de sitter for intervjuer på CNN eller andre nyhetsnettverk, hvor de igjen og igjen sier: «To uker til, og så er dette over!» Og dét har de nå sagt i to år, og det er ingen som stilles til ansvar for det. Hvorfor bry seg med å endre akkurat den meldingen dersom dét er meldingen de [medieselskapene] vil betale deg for å legge fram. Det er mange insentiver for å legge ut et slikt budskap, og absolutt ingen reell motivasjon for å gjøre det som er det rette.

I motsetning til alt dette kommer det utvetydige meldinger fra forståsegpåere og spesialinteressegrupper om at du vil bli angrepet dersom du prøver å få brakt Covid under kontroll, til tross for ulempene for allmennheten. Så derfor synes de fleste, inkludert de politiske lederne og folkevalgte representanter, at det er lettere ikke å gjøre noe. Og dersom regjeringen toer sine hender for pandemien og bare lar folk dø, da er det noe vi må holde dem ansvarlige for, men vi ser ikke det skje.

BM: Jeg vil gjerne diskutere Bidens Hvite hus’ politiske kun vaksine-startegi, som betyr at dersom du er vaksinert, da kan du i hovedsak gjøre alt hva du vil, uten å bli pålagt noen reelle begrensninger. Spørsmålet er, kan denne politiske startegien virke mot SARS-CoV-2-viruset? Med andre ord, kan vi legge fra oss alt av folkehelsens ABC, og stole utelukkende på vaksiner?

Og før du svarer, jeg ville si at siden vaksinene har blitt gjort offentlig tilgjengelig har vi sett et globalt oppsving av antall Covid-dødsfall. Ikke fordi vaksinene ikke er effektive, men fordi skadebegrensende tiltak og restriksjoner, som påbud om munnbind og skolenedstenginger samtidig ble opphevet. Vi fikk egentlig aldri infeksjoner under kontroll før vi hadde vaksinerte engang bare en liten del av den globale befolkningen. Selv WHO-forskere advarte den gangen for at vaksineringskampanjer uten infeksjonskontroll ville føre til nye varianter, som har vist seg riktig.

EM: Jeg tror den største politiske feiltakelsen med kun vaksine-strategien er at den fullstendig ignorerte det disse vaksinene ikke var ment å skulle gjøre – de stopper ikke fullstendig infeksjoner.

Da vaksineprodusentene, Pfizer, Moderna og de andre selskapene, la deres planer for å teste deres vaksinener, valgte de eksplisitt å takle hvor effektive de var mot død, alvorlig sykdom og sykehusinnleggelse. Og de bestemte seg uttrykkelig for ikke å inkludere infeksjon som et kritisk resultatmål.

Da de startet deres vaksineforsøk var det ikke prioritert å skulle stoppe infeksjoner. De var ikke engang ute etter å se om vaksinene ville forhindre infeksjoner. De prøvde å stoppe den virkelige krisen som overveldet helsevesenet. De sa: «La oss først kun redde liv, og så kan vi begynne å kontrollere infeksjoner.» Men et sted langs linja ble budskapet vridd rundt.

Hvis vi kunne få en vaksine som forhindret 60 prosent av dødsfallene, da mente folk det ville være en stor suksess. Og så kom resultatene av forsøkene ut – 95 prosent effektive mot alvorlig infeksjon. Det var så utrolig, og det hadde skjedd så raskt. Vaksinene fungerte så bra for å kontrollere dødsfall og alvorlig Covid, at folk lot deres entusiasme føre dem forbi alt de burde ha visst, som er at vaksinene ikke nødvendigvis stopper infeksjoner. Det er ikke en smittevernstrategi.

Nå ser det ut til at vaksinene kan bidra til å redusere infeksjoner med rundt 50 prosent om man blir eksponert, hvilket jo er bra. Men for å være helt ærlig, det er ikke det samme som 95 prosent, og det var aldri noen grunn til å tro at de kunne være 95 prosent effektive mot infeksjoner. Men, jeg tror den mest velvillige tolkningen jeg kan komme på, det er at folk ble revet med av spenningen over hvor gode disse vaksinene var til å beskytte mot død, at de glemte dette aspektet ved dem.

BM: Og nå, seks måneder etter to doser (fullvaksinert), tilbyr de nåværende vaksinene ubetydelig beskyttelse mot symptomatisk sykdom forårsaket av omikronvarianten, og mot sykehusinnleggelser har vaksinenes effektivitet falt ned til mellom 25 og 35 prosent.

EM: Vi ser det som synes å være en god del immununnvikelse for omikrons del. Jeg tror det er et spørsmål om hvor mye av det som skyldes at folks immunrespons avtar, og hvor mye av det er omikron som foretar seg noe litt annerledes. Og jeg mener de beste hodene som jeg følger, de sier at det sannsynligvis er en relativ blanding av begge disse elementene. Dersom det er tilfelle, da har vi vært veldig heldige så langt, gitt hvor mye sykdom det er der ute.

Hver eneste infiserte person er en sjanse for at en ny variant kan oppstå, og vi har så mye infeksjon akkurat nå, det er ingen grunn til at det ikke kan bli en variant som er komplett immununnvikende. Det er ingen grunn til at vi ikke kan få noe som er dobbelt så alvorlig som delta. Alt dette snakket om at «omikron er mild», når varianten bare er mindre alvorlig enn delta, men har samme alvorlighetsgrad som den opprinnelige virusstammen.

Men vi kunne sett en omikron mer alvorlig enn delta. Vi kunne ha sett en omikron med deltas alvorlighetsgrad. Det er bare flaks at vi ikke har sett det. Det er ikke noen slags regel i verden [at variantene må utvikle seg mot mer milde avgreininger].

BM: Dr. Ashish Jha, dekan ved Brown University School of Public Health, har vært en frittalende pådriver for Det hvite hus’ Covid-politikk, og for lempinger av restriksjonene. Han sammenlignet nylig økningen av infeksjoner med regnstormer. Jeg siterer ham: «Jeg har sagt i flere uker at etter hvert som tilfellene avtar, da kan vi snart lempe på folkehelserestriksjonene. Jeg tenker på dette som med været. Når regnet pøser ned, da er det viktig med paraply, regnfrakk og støvler. Men når regnstormen går over til duskregn, da blir de mindre viktige.»

Jeg finner denne metaforen fullstendig utilbørlig. Så mange mennesker har lidd under pandemien, for ikke å nevne de 900 000 som har dødd, på tvers av landet, og så de mange flere millioner som har mistet livet over hele kloden. Dette inkluderer 700 000 personer over 65 år. Det er en fornærmelse mot deres minner.

Og så er det dr. Monica Gandhi, som gjentatte ganger har kommet med spådommer at pandemien er på vei ut, og som vedvarende bagatelliserer infeksjonenes alvorlighetsgrad.

Hva er dine tanker om denne typen formidling [‘messaging’], og hva skal en folkehelsens tjeners rolle være i denne forbindelsen, under pandemien?

EM: Offisielle representanter for folkehelsen med kapasitet og mulighet til å gjøre noe, de har et ansvar overfor allmennheten, og må holde seg for gode relatert til denne typen røster. Mange av dem er ikke engang del av responsen. De gjør andre ting. De får betalt for å gjøre andre ting, og de bare mener sitt, og sier det.

De bagatelliserer i stor grad pandemiens alvorlighetsgrad. Og til tross for at jeg selv anvendte en tornado-metafor tidligere i samtalen mener jeg ikke at værmetaforer er en særlig god sammenligning hva Covid angår. Med en tornado, så slutter den i hvert fall. Og så, vil jeg anta, kommer den neste tornadosesongen, men innen det har du hatt et stort og godt pusterom.

Men om du skulle sammenligne Covid med regn, da må det i tilfelle være med monsunen. Og kanskje må man tenke på et scenario der et land opplever monsuner to ganger i året, og alle de tingene man må gjøre for å tilpasse deg dem. Vi hører jevnlig om naturkatastrofer forårsaket av flommer, og de store skadene forårsaket av monsuner fordi våre systemer ikke kan kontrollere dem, og ikke kan hanaskes med så store vannmengder. Vi trenger bedre systemer.

Og forøvrig, i de mer utviklede delene av verden, der kan vi se bedre responser på monsuner, mens i andre og mindre utviklede land, og i lavinntektsland der forårsaker disse stormene massivt med død og skader for lokalsamfunn. Men det å fortelle folk å skaffe seg en paraply... Dette er ikke et duskregn, det er en regnstorm, det er en monsun, og den er slett ikke over. Og den kommer tilbake hvert år, og den dreper mennesker hvert år. Og dersom vi ikke gjør noe, da er dét det som kommer til å skje hvert år.

BM: Om jeg får lov, jeg vil gjerne fortsette litt med denne tanken som ligger bak regnanalogien, fordi det er noe enda mer skummelt med dr. Jhas metafor.

Sammenligningen av pandemiens bølger med nedbør skyter også inn i formidlingen av den feilaktige oppfatningen at disse enorme antallene infeksjoner ganske enkelt er et biprodukt av et naturfenomen. Den antyder at så uheldig som Covid har vært for befolkningen, så var det uunngåelig og reslutatet av virusets iboende karakter. Dét er idéen dr. Jha skyter inn i hans metafor. Men vi vet at disse forferdelige konsekvensene har vært et biprodukt av en bevisst politisk strategi.

Som du bemerket, land som Australia, Vietnam, New Zealand, Sør-Korea, og først og fremst Kina, har implementert rigorøse infeksjonskontroller. De har vært i stand til å holde tallene på infeksjonstilfeller svært lave, og dødsfallene eksepsjonelt lave, sammenlignet med USA og Europa.

Forventet levealder i disse landene som har fulgt en strategi for Zero Covid, har holdt seg stabil eller har til-og-med økt. Samtidig har tallene falt betydelig i USA og Russland, til-og-med i Canada.

Så dr. Jhas kommentarer om at det er en naturlig prosess er fullstendig utilbørlig. Etter min mening er det bemerkelsesverdig ufølsomt og ondsinnet at en offentlig representant for folkehelsen, en av hans sosiale status, ytrer seg slik. Det er et forsøk på å frita den politiske ledelsen fra ethvert ansvar for å beskytte befolkningen, og skylde på folket. Dine tanker?

EM: Jeg mener at nettopp dette, det andre problemet med værmetaforen, det er at den får folk til å tro det ikke er mye noen kan gjøre, men det er bare ikke sant.

En annen fascinerende ting vi så under denne pandemien, det var forsvinningen av influensa. Vi trodde i mange tiår vi gjorde så godt vi kunne mot influensaen. Og så i fjor, bare ett pediatrisk dødsfall av influensa, sammenlignet med typisk flere hundre under tidligere influensasesonger.

BM: Hvis vi nå gikk tilbake til 2019, ville det være berettiget å si at ingen ville ha sagt at influensaen kunne stoppes?

EM: Hvis du hadde fortalt meg i 2019 at vi ikke ville se noen barn dø i løpet av neste influensasesong, da ville jeg ha ledd av deg. Vi hadde ingen anelse om at det var noe vi kunne gjøre, og vi mente vi gjorde alt hva vi kunne. Ingen vil ha et nytt 2020-type år hvert eneste år, men det er noen lærdommer vi kan trekke av den erfaringen, og ikke bare om kontrollering av Covid, men også om forebyggingen av influensa. Og én lærdom vi bør trekke av det er at influensa er mye lettere å hanskes med enn Covid, fordi vi fortsatt hadde mange dødsfall av Covid, og vi hadde nesten ingen influensadødsfall.

Ting som reduksjonen av influensa og respiratorisk syncytial virus [Merriam-Webster: ‘a multinucleate mass of cytoplasm resulting from fusion of cells; som ‘klumper av insektegg’] spiller sannsynligvis inn i den økende forventede levealderen i land som førte en fornuftig kontroll mot smittsomsykdom relatert Covid, og som følgekonsekvens [‘by proxy’] også fungerte mot andre respiratoriske patogener.

BM: Mens vi snakker om Covid og influensa da får jeg 1918-influensapandemien i tankene, da mer enn 600 000 mennesker døde i USA. Det nåværende omfanget av Covid-død er slående og helt enestående. Vi har hatt mer enn 900 000 offisielle Covid-dødsfall, men estimater for overtallige døde tilsier opp mot 1,2 millioner.

Dersom vi korrigerer for forskjellene i befolkningsstørrelse den gang og nå, da ville 1918-pandemien i dag ha drept i overkant av 2,1 millioner. Til tross for all vår nåværende vitenskapelige forståelse, medikamenter og teknologi, omfanget av død er ekstraordinært og kan sammenlignes med 1918-influensapandemien for 100 år siden.

EM: Jeg mener det mest interessante ved en sammenligning av 1918-influensaen og Covid-19 er at i 1918 hadde det vitenskapelige samfunnet enda ikke engang oppdaget viruser, så hele responsen var basert på langt mindre vitenskap.

Som kontrast, vi klarte vi å identifisere SARS-CoV-2-viruset som forårsaker Covid-19 innen omtrent ei uke etter de første rapportene, og vi hadde vaksinekandidater under utvikling i løpet av samme måneden. Men til tross for det, den offentlige diskursen rundt munnbind, nedstenginger og vaksineopptak er så godt som helt uendret når det sammenlignes med hvordan man snakket om disse tingene i 1918.

Du kan finne gamle brev til avisredaktører, fra folk som var harme over bruk av munnbind i 1918, som kunne vært skrevet i dag, også de tingene folk bringer fram som begrunnelse for deres frykt for vaksinering er de samme som de har vært siden 1800-tallet, eller tidligere. Jeg mener en del av dette problemet er at selv om vitenskapen har gått framover i store sprang, har vi ikke klart å henge med hva angår den offentlig opplysningen og almennutdanningen.

Helt spesielt, det forekommer ingen utdanning om folkehelse på noe tidspunkt i grunnskolen, og sågar kursprogrammer om folkehelse [valgfag på high school-nivå] er nye og sjeldne. Vi har knapt hatt noen folkehelseorienteringer eller noen offentlige opplysningskampanjer rundt Covid-19 – kanskje har jeg gått glipp av noe. Likevel, jeg har ikke sett noen plakater, noen oppslagstavler [‘billboards’], noen nettannonser eller reklamer, som sørger for at folk får den essensielt viktige informasjonen de trenger.

Og til tross for dette, regjeringen baserer seg nesten utelukkende på at enkeltpersoner skal gjøre deres egne risikovurderinger, og skal velge deres egne risikoreduserende tiltak, uten å ha i nærheten av den tilstrekkelige informasjon og orientering som de trenger for å treffe informerte valg.

Jeg tror det er et par ting. Det er min oppfatning at regjeringen har mislyktes i å implementere den nødvendige responsen under pandemien. Den eksisterende infrastrukturen for pandemirespons er fortsatt underfinansiert, og våre forsyningslagre var tomme da Covid landet. Og alle menneskene som tidligere hadde vært på plass for å respondere på pandemier, de var ikke lenger der til å kunne gjøre nettopp det, da deres stillinger hadde blitt kuttet og de var gjort overflødige.

Og derfor, ja faktisk, det er del av regjeringens ansvar. Men jeg mener også det er en samfunnsopplæringskomponent der. Folk har ikke lært noe mer om luftveissykdommer enn hva de visste tilbake i 1918. Og det er derfor vi ser så mange av de samme argumentene mot forholdsregler som folk kom med tilbake i 1918. Og forskere vet nå helt mye om virus, mens store deler av allmennheten vet ikke engang forskjellen mellom et virus og en bakterie.

Vi har sett dette i mange tiår, og det faktum at folk tar antibiotika for virussykdommer og den tilhørende risikoen for å utvikle antibiotikaresistente bakterier. Folk vet ikke forskjellen mellom endemi og flokkimmunitet, eller engang pandemi. Det er så mye allmennheten trenger å lære om helse i samfunnet. Så derfor er det dette betydelige utdanningsgapet mellom det folk trenger å vite for å kunne treffe informerte, intuitive beslutninger for å kunne håndtere risiko, og det nivået av risikostyring som myndighetene ber folk om å ivareta.

BM: Siden vi nærmer oss slutten for vår diskusjon, jeg vil gjerne berøre et par ekstra emner.

Til tross for de vedvarende forsøkene på å bagatellisere barn og Covids rolle, har vi de siste månedene sett infeksjoner blant barn gå til værs, og dermed også sykehusinnleggelsene. Bare i januar var det mer enn 3,5 millioner infeksjoner blant barn, og CDC-estimater har satt dødstall blant barn til over 1 200. Når vi sammenligner dét med influensadødsfall, da dreper Covid barn med nesten to til tre ganger så høy rate. Det betyr at Covid-19 er to til tre ganger mer dødelig enn influensa for denne aldersgruppa. Fra ditt perspektiv, er Covid farlig for barn?

EM: Ja, Covid er farlig for barn. Det er åpenbart at barn blir innlagt på sykehus og at de dør, og vi ser tilfeller av multisystem inflammatorisk syndrom, og ulike komplikasjoner. Så, ja, Covid kan utgjøre en fare for barn. Og jeg mener det mer kompliserte spørsmålet er, har noe endret seg med omikron, eller var dette alltid tilfelle?

Dét er det litt vanskeligere å svare på, fordi vi gjorde mange ting tidligere for å begrense hvilke typer kontakter barn hadde. Og, som du vet, vi så færre infeksjoner hos barn tidligere i pandemien og færre sykehusinnleggelser av barn.

Men vi gjorde slett ikke noen god jobb med testingen av barn heller. Og vi vet at barn synes å ha en større sannsynlighet for å ha den asymptomatiske sykdommen, enn voksne. Derfor er symptombasert testing ikke bra nok for å forstå omfanget av infeksjoner blant barn.

Så derfor, det forblir fortsatt noe uklart om det er noen forskjell i sannsynligheten for at barn blir smittet dersom de kommer i kontakt med noen i dag, versus under tidligere bølger. Eller om det bare er at barn hadde færre kontakter tidligere under pandemien, og nå som de er tilbake på skolene i hopetall, og i kontakt med så mange andre barn, er det derfor de blir syke?

Men alvorlighetsspørsmålet, når det gjelder om det fører til flere sykehusinnleggelser, så er igjen litt vanskelig å sammenligne, fordi det noen skoler nå gjør er mer overvåkingsbaserte tester. Det vil avdekke noen asymptomatiske tilfeller og gjøre det litt vanskeligere å si noe om alvorlighetsgraden.

Et kritisk viktig takeaway – verdt å merke seg – er at barn kan ende opp på sykehus, barn kan ende opp med kroniske helseproblemer, og barn kan dø av Covid. Og flere barn dør av Covid enn de som døde av influensa.

I det vestlige samfunnet har vi, nå over mange tiår, gjort så mye for å redusere barnedødeligheten at folk nesten ikke tror det er noe som kan skje. De er egentlig ikke redde for det, og de absorberer ikke konsekvensene av en Covid-infeksjon. Med mindre sjansen for å dø er stor, og de hører at deres venner dør, da tror de ikke det vil skje med dem heller, selv om det kan skje med noen annen.

Vi må skyve tilbake mot dette instinktet til folk, som sier: «At mitt barn skulle dø er noe så ufattelig forferdelig at jeg bare antar det ikke kan skje med mitt.» Det er ufattelig forferdelig, men det kan skje. Og derfor må vi sørge for at vi beskytter barn, og den beste måten å beskytte barn på er å begrense Covid i lokalsamfunnet.

Vi må få ned Covid-ratene blant voksne. Vi må se å få vaksinert alle. Forestillingen om at barer og restauranter kunne holdes åpne den gangen skolene ble stengt var helt latterlig. Men vi må også være fleksible angående skolene. Dersom Covid-tilfellene øker på skolene, da må vi stenge dem ned for å få Covid kontrollert i lokalsamfunnet. Skoler er tilknyttet lokalsamfunnet, og lokalsamfunnet er tilknyttet skolene. Alt av det fôrer inn i hverandre.

BM: I dine diskusjoner med kolleger og helseeksperter, er de bekymret for at Covid vil føre til stigende forekomst av kroniske sykdommer i befolkningen?

EM: Det er et viktig spørsmål, men vi har egentlig ikke brukt så mye tid og krefter på å forstå hva som er mest sannsynlig. Vi har mange signaler i dataene vi samler inn som tyder på at det er kroniske tilstander Covid kan utløse. Det er kroniske sequelae – sekundærkonsekvenser – av Covid, og kroniske konsekvenser av en Covid-infeksjon. Det ser ut til at noen personer som ble smittet under den første bølga fortsatt opplever disse symptomene. For noen synes disse tingene å vedvare.

Vi ser indikasjoner på at Covid kan være utløsende faktor for diabetes hos barn. Dersom dét skjer, da vil det være en livslang tilstand. Vi ser personer der Covid ser ut til å utløse hjerteinfarkt. Og hva det angår, vi må få en bedre fornemmelse av hva det er som skjer der, spesielt hos de som har diabetes og har hatt hjerteinfarkt.

Disse menneskene har en mye høyere risiko for alvorlige utfall dersom de får en Covid-infeksjon. Og dersom folk utvikler kroniske tilstander etter Covid, da kan reinfeksjon potensielt være mye verre enn deres første Covid-erfaring.

Og forøvrig, hvem vet hvilke andre langsiktige helsetilstander som gjentatte infeksjoner kan utløse? Vi har ikke nok informasjon enda til å vite, men vi har nok informasjon til å vite at vi bør følge nøye med.

BM: Dr. Murray, takk for all din tid. Det var en veldig viktig diskusjon, og den er høyt verdsatt.

EM: Det var flott å kunne snakke med deg. Dersom du har noen oppfølgingsspørsmål, send meg gjerne en e-post.