De ideologiske propagandakampanjene som ble ført for å berettige fortidens imperialistkriger, berodde uunngåelig på forvrengninger, fabrikkasjoner og direkte løgner. Som forfatteren Stefan Zweig observerte i hans erindringer om utbruddet av første verdenskrig: «Alle de krigførende nasjonene befant seg allerede i en tilstand av overbegeistring, og det verste ryktet ble umiddelbart forvandlet til sannhet, den mest absurde bakvaskelsen ble trodd.»

Nå det er det den hysteriske antiRussland-kampanjen, anført av selskapsmedia og deler av middelklassen, med sikte på å legitimere USA-NATO-krigsdrivet, som i løpet av uka siden Putins invasjon av Ukraina har antatt uhyrlige proporsjoner. Sangere, artister, dirigenter, produkter og sågar katter blir ekskludert eller bannlyst, utelukkende på grunn av deres russiske nasjonalitet eller herkomst.

München-borgermester/byrådsleder Dieter Reiter kunngjorde tirsdag den umiddelbare sparkingen av den russiske dirigenten Valery Gergiev fra stillingen som hoveddirigent for München-filharmonikerne. Reiter, en sosialdemokrat (SPD), stilte Gergiev et ultimatum kort tid etter Putins invasjon av Ukraina: Enten kritiserte han den russiske regjeringen offentlig, ellers ville han få sparken. Da Gergiev ikke responderte kansellerte Reiter alle kontrakter med den verdenskjente dirigenten, med umiddelbar virkning.

Stjernesopranen Anna Netrebko led en lignende skjebne ved Metropolitan Opera i New York (MET). Etter en vedvarende kampanje fra New York Times over Netrebkos «Putin-tilknytninger», det vil si hennes russiske nasjonalitet, trakk Netrebko seg fra hennes kommende engasjementer ved Met i New York, og ved Berliner Staatsoper. I en uttalelse der hun erklærte at hun er motstander av krigen, sa Netrebko: «Det er ikke rettferdig å tvinge kunstnere, eller noen annen personlighet, til offentlig å uttrykke deres politiske meninger og fordømme deres hjemland.»

Tilsvarende brutal behandling har blitt russiske filmskapere til del, som nå faktisk har blitt utestengt fra internasjonale filmfestivaler, og idrettsutøvere, som ble forbudt å konkurrere i Paralympics, og nå fotball-VM og andre sportskonkurranser. Forhandlere i Nord-Amerika og Europa har fjernet russiske produkter fra deres hyller. Et universitet i Italia gikk så langt som til å forsøke å forby et litteraturseminar basert på romanene til Fjodor Dostojevskij, en russisk forfatter som døde i 1881 etter å ha forfattet så ikoniske verk i verdenslitteraturen som Forbrytelse og straff og Brødrene Karamazov. Universitetet Bicocca i Milano ga først etter da det utløste et offentlig ramaskrik.

Denne sjåvinistiske kampanjen ledes av et stratum av den øvre middelklassen som er infisert av krigsfeber. Medier, akademikere og vitenskapsrepresentanter, som alle burde vite bedre, har slikket opp imperialistmaktenes pro-krigspropaganda, som vil ha det til at verden har vært et fredelig paradis helt til Vladimir Putin, med hans onskapsfulle hjerne, den 24. februar 2022 sendte russiske tropper inn i Ukraina. De har heiet fram sanksjonene nå pålagt Russland, som utgjør økonomisk krigføring og vil ruinere befolkningen, og har applaudert NATO-maktenes massive militæroppbygging i hele Øst-Europa.

Det synes ikke å ha falt noen av dem inn at det er et prinsipielt venstreorientert grunnlag for å motsette seg Putins reaksjonære invasjon av Ukraina, som han berettiget ved å påberope seg høyreorientert russisk sjåvinisme.

Denne opposisjonen, forankret i kampen for å forene arbeidere i Ukraina, Russland og internasjonalt i en global antikrigbevegelse, fordrer ikke at man innordner seg med imperialistmaktenes rovdyrinteresser, eller dekker over fascismens rolle i Ukraina. Den forplikter en ikke til å opprettholde en skammelig taushet om det faktum at blant NATO-maktenes allierte i deres kamp for et «demokratisk og uavhengig Ukraina» er det høyreekstreme nasjonalister og fascister med politiske forfedre som kollaborerte med nazistene under den andre verdenskrigen.

Blant disse selvtilfredse middelklassesjiktene tillates det ikke noen kritisk gransking av de historiske og politiske saksanliggendene som blir reist av Ukraina-Russland-krigen. Som bemerket av World Socialist Web Site i går: «I rapporteringen om konflikten har skillet mellom journalistikk og propaganda blitt utslettet. Alt presenteres i svart-hvitt, og media gir ingen plass for hjernen til å arbeide. Ifølge det universelle narrativet invaderte Russland Ukraina fordi det er et monster som heter Putin, akkurat som det var monstre ved navn Saddam Hussein, Osama Bin Laden og Slobodan Milosevic.»

«Lærde akademikere – selv de som i flere tiår har befattet seg med det komplekse problemet historisk årsakssammenheng – befinner seg i en tilstand av intellektuell kollaps og er tilfredse med å la CNN, MSNBC og, selvfølgelig, New York Times, tenke for seg.»

Når man lytter til foredragene fra direktører for operaselskaper, de offisielle idrettsfunksjonærene, og akademikere som forsøker å rettferdiggjøre bannlysingen av alt russisk, ville man aldri vite at amerikansk imperialisme og dens NATO-allierte har ført uavbrutt krig de tre siste tiårene. Ingen av disse individene eller institusjonene spurte amerikanske musikere eller artister om å svare for de grufulle krigsforbrytelsene til Clinton-, Bush- eller Obama-administrasjonen, deriblant det brutale bombardementet av Serbia, invasjonen av Irak, black site-torturprogrammer, «Terror Tuesday»-attentater, og massakreringen av sivile i Afghanistan, Libya, Syria, og andre steder.

Ingen utøvere som aksepterte en amerikansk regjeringspris, opptrådte i Det hvite hus eller tjente som akademisk eller vitenskapelig rådgiver for regjeringen, ble truet med ekskludering og den effektive avkuttingen av deres profesjonelle karriere på grunn av amerikansk imperialismes plyndringskriger, som konservative estimater antyder førte til rundt fire millioner menneskers død.

Mange av de samme individene som nå er engasjert i å piske opp antiRussland-hysteriet har ikke vært mindre høylytte i deres fordømmelser av forbud mot israelske akademikere, som det har vært oppforet til i protest mot sionistregimets brutale undertrykkelse av palestinerne. På Gazastripa står den fattige befolkningen overfor vilkårlig vold fra det israelske militæret under betingelser som hjelpeorganisasjoner har sammenlignet med et friluftsfengsel. Men når tilhengere av BDS-kampanjen – Boycott, Divestment and Sanctions – oppfordrer til suspendering av bånd med israelske akademikere og forbud mot israelske produkter, da blir de rutinemessig utskjelt som «antisemitter». Per 2019 hadde 27 amerikanske delstater vedtatt lover som forbyr offentlige etater og deres ansatte fra å gjøre forretninger med enhver som støttet en boikott av Israel.

De krigerske sjiktene i den øvre middelklassen ser ingenting galt i denne grove dobbeltmoralismen, fordi de for lenge siden sluttet deres fred med amerikansk og europeisk imperialisme. Under NATO-luftkrigen mot Serbia i 1999, som inkluderte det tyske luftvåpenets første deltagelse i krigføring siden den andre verdenskrigen, var det ingen mangel på intellektuelle og eks-radikale politikere som var beredt til å rettferdiggjøre nedslaktingen av serbiske menn, kvinner og barn med hyklersk skravling om NATO-krigsfly som beskyttet «menneskerettighetene».

David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, skrev i 1999, for å forklare dette fenomenets materielle røtter:

Alle de store kapitalistlandenes sosiale struktur og klasserelasjoner har blitt dypt påvirket av børsboomen som ble innledet på begynnelsen av 1980-tallet. Stadig stigende aksjekurser, spesielt markedsverdienes eksplosjon siden 1995, har gitt en betydelig seksjon av middelklassen – særlig blant den profesjonelle eliten – tilgang til en grad av rikdom de ikke kunne ha forestilt seg ved begynnelsen av deres karrierer. De som faktisk har gjort seg rike utgjør en relativt liten prosentandel av befolkningen. Men i numeriske termer representerer ‘de nyrike’ et betydelig og politisk mektig sosialt stratum. [«After the Slaughter: Political Lessons of the Balkan War», en tekst inkludert i boka A Quarter Century of War: The US Drive for Global Hegemony, 1990-2016]

Dette stratumet er nå fast bestemt på å besørge den ideologiske berettigelsen for en katastrofal krig mellom NATO-alliansen, anført av amerikansk imperialisme, og Russland – en konflikt som ville bli utkjempet med atomvåpen. Faktisk, villskapen i antiRussland-kampanjen de leder kan bare sammenlignes med demoniseringen av fiendenasjoner under en krigstilstand.

Til-og-med den høyreorienterte kanadiske avisa National Post, en fast tilhenger av NATO-krigsdriv mot Russland, skrev en antydning nervøst på fredag: «Det hele virker litt som åpningsmånedene av den første verdenskrig, da Canada og det bredere britiske imperiet febrilskt omdøpt alt som bare hadde et snev av tysk assosiasjon. Berlin i Ontario ble omdøpt til Kitchener. Alberta-lokalsamfunnene Bingen, Carlstadt og Düsseldorf ble alle tildelt mer patriotiske navn. Og kongefamilien endret sågar navn fra House of Saxe-Coburg and Gotha til det ekstremt britiske House of Windsor.»

Men mens krigsfeber har et fast grep om de privilegerte sjiktene av middelklassen, blir den nåværende krisen vurdert veldig annerledes av den brede massen av befolkningen – arbeiderklassen. Etter tretti år med endeløs krig og en jevn nedgang i deres levestandarder har arbeidere ingen appetitt for å bli gjetet og loset inn i en katastrofal global brannstorm. Og etter mer enn to år med en pandemi der arbeidere har blitt tvunget av regjeringer rundt om i verden til å ofre liv og helse for å beskytte selskapsprofitter, behandler de med skepsis eller direkte hån påstandene fra den politiske eliten, og deres vedheng fra den øvre middelklassen, om at de slåss for «demokrati» og på vegne av «den frie verden».

Den kritisk viktige oppgaven nå er å forvandle denne latente motstanden mot krig i den internasjonale arbeiderklassen til en bevisst politisk kamp for sosialisme.