Hundrevis av millioner mennesker rundt om i verden blir rammet av en uforlignelig vekst av matpriser og matmangel, og konfronterer direkte hungersnød. Men gigantselskapene som dominerer produksjonen og distribusjonen av mat, de håver inn penger som aldri før.

Matkrisen, som er resultat av livsmidlenes totale underordning til kapitalistprofitt, utgjør et midtpunkt i den siste oppdateringen om global ulikhet utarbeidet av det Storbritannia-baserte bistandsagenturet Oxfam. Rapporten er utgitt i forkant av samlingen World Economic Forum (WEF), møtet som denne uka arrangeres for verdens økonomi- og finanseliter, i Davos i Sveits.

Den inflasjonsdrevne matkrisen, utløst som konsekvens av at kapitalistregjeringer nektet å iverksette tiltak for å eliminere Covid-19-pandemien, har blitt intensivert av den USA-ledede NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.

FNs generalsekretær Antonio Guterres sa i forrige uke at globale sultnivåer er på et rekordhøyt nivå, med antall mennesker utsatt for matusikkerhet doblet de to siste årene, fra 135 til 276 millioner.

Med forsyningene av gjødsel og andre landbruksprodukter sterkt forpurret, er det ingen ende i sikte for krisen.

Denne siste Oxfam-rapporten beskriver hvordan globale landbruksselskaper, den såkalte agribusiness, så vel som energiselskapene, profitterer på denne menneskelige elendigheten.

Globale matpriser har de to siste årene steget med 33,5 prosent, og forventes i år å stige med ytterligere 23 prosent. Mars registrerte det største spranget i matpriser siden FN i 1990 begynte å samle prisdata for mat.

«Storselskaper og milliardærdynastiene som kontrollerer så mye av vårt matsystemet ser deres profitter stige,» sier rapporten, og bemerker at 62 matmilliardærer har blitt skapt i løpet av de to siste årene.

Rapporten retter spesiell oppmerksomhet mot den globale matvaregiganten Cargill, et av verdens største privatselskaper, og ett av fire selskaper som kontrollerer mer enn 70 prosent av det globale markedet for landbruksprodukter.

Cargill-familiens medlemmers samlede formue har siden 2020 økt med $ 14,4 milliarder, en økning på 65 prosent. Under pandemien vokste den med nesten $ 20 millioner hver dag, drevet av prisvekst for mat, og spesielt for kornprodukter.

Selskapet hadde i 2021 en nettoinntekt på $ 5 milliarder, den største i selskapets historie, og utbetalte $ 1,13 milliarder i utbytte, hovedsakelig til familiemedlemmer. Selskapet er forventet å generere rekordprofitter igjen i år.

Cargill er ikke de eneste som håver inn penger. En av selskapets hovedrivaler, Louis Dreyfus, som handler med landbruksprodukter, rapporterte at selskapets profitter i fjor økte med 82 prosent, på grunn av stigende korn- og oljefrøpriser.

Oxfam bemerker at i den andre enden av matforsyningskjeden betalte i fjor den amerikanske supermarkedskjeden Walmart ut $ 16 milliarder til aksjeeierne i form av utbytte og tilbakekjøp av aksjer. Bare 5,9 prosent av en gjennomsnittlig kurv med dagligvarer gikk til småskalabønder og matprodusenter.

Gjennomsnittlig årslønn for Walmart-ansatte er bare $ 20 942 [NOK 201 424], men om pengene som ble delt ut til aksjonærene ble brukt på selskapets 1,6 millioner ansatte, da ville gjennomsnittslønna steget til $ 30 904 i uka [NOK 297 240].

Andre store nyttehavere av inflasjonskrisen som driver arbeideres livsvilkår ned over hele verden, er de store oljeselskapene, som i løpet av de to årene pandemien har pågått har doblet deres profittmarginer. Prisen på råolje har det siste året steget med 53 prosent, og naturgass med 148 prosent. Økningen av energiprisene er en betydelig bidragsyter til stigningen av transportkostnadene og matprisene.

I rapporten står det: «Selskapene som er del av verdens energiforsyningskjede gjør seg på grunn av disse prisstigningene a killing [en amerikansk taleform for en profittbonanza, og her til å leses helt bokstavelig, med tanke på faren for hungersnød]. På tvers av energisektoren har profittene i løpet av det siste året økt med 45 prosent... Milliardærer i olje-, gass- og kullsektoren har de to siste årene sett deres formuer øke med $ 53,5 milliarder [24 prosent] i nominelle størrelser.»

Det samme bildet avsløres for den farmasøytiske industrien, gjerne kalt Big Pharma, der pandemien har resultert i opprettelsen av 43 nye milliardærer, «som profitterer på monopolene deres selskaper har over vaksiner, behandlinger, tester og personlig verneutstyr».

Når slike saksanliggender adresseres, er svaret fra forsvarerne av det «frie markedet» at denne rikdommen er den forsvarlige «belønningen» for entreprenørskap og deres utgifter til forskning, som er nødvendig for videre utvikling av nye medisiner og vaksiner, som ellers ikke ville finne sted.

Dette har alltid vært ei løgn, og aldri noe mer. Som rapporten bemerker er mesteparten av pharma-milliardærenes formuer «takket være milliarder i offentlig finansiering – for eksempel fra FoU-tilskudd og anskaffelser» besørget av regjeringer med offentlige midler.

Moderna, hvis eneste produkt er en Covid-19-vaksine, har en profittmargin på 70 prosent. «Selskapet har vært enormt vellykket med å omsette $ 10 milliarder av amerikansk statlig finansiering ... til rundt $ 12 milliarder i vaksineprofitter, til dags dato.»

Selskapet har skapt fire vaksinemilliardærer, med en samlet personlig formue på $ 10 milliarder, mens bare 1 prosent av deres vaksiner har gått til fattigere land. Samtidig har selskapet nektet å samarbeide med bestrebelser for å etablere lokal vaksineproduksjon i lav- og mellominntektsland.

Historien er den samme for Pfizer. Profittmarginen for deres vaksine er 43 prosent, og i fjor delte selskapet ut $ 8,7 milliarder i utbytte. For å beskytte deres profittstrøm har Pfizer gått sammen med andre farmasøytiske selskaper for å forhindre fraskrivelsen av immaterielle rettigheter, som ville fått vaksineprisene til å falle kraftig. Millioner av dollar har blitt brukt på lobbyvirksomhet i bestrebelsene for å forhindre at det skulle skje.

Rapporten bemerker i sin oppsummerende analyse av inflasjonskrisen og eksplosjonen av milliardærformuer, at milliardærer har økt deres formuer like mye på 24 måneder som de gjorde i løpet av de 23 foregående årene, mens dem i mat- og energisektorene økte deres formuer med en milliard dollar annenhver dag.

En ny milliardær «har blitt preget i gjennomsnitt hver 30. time, under pandemien», mens én million mennesker i løpet av samme tidsrom blir presset ut i ekstrem fattigdom.

Rapporten bemerker at økningen i milliardærformuer er resultat av injeksjonen av billioner av dollar inn i finanssystemet. På toppen av dette har det vært en «profittbonanza» og styrking av monopolkontrollen over økonomien, med estimater for at det i USA er «ekspanderende selskapsprofitter som er ansvarlig for 60 prosent av økninger i inflasjon».

Rapporten viderefører Oxfam’s forfekting for ei rekke beskatningsmodeller for formuer, og bemerker at en progressiv formuesskatt som starter på 2 prosent for dem med formuer over $ 5 millioner, og som stiger til 5 prosent for formuer over $ 1 milliard, kan generere $ 2,52 billioner på global basis, nok til å løfte 2,3 milliarder mennesker ut av fattigdom, og til å besørge helsehjelp til 3,6 milliarder i land med lavere inntekter.

Slike kalkyler er verdifulle i den grad de viser at det er mer enn tilstrekkelig med ressurser tilgjengelig for å rekonstruere den globale økonomien på grunnlag av sosial likhet. Men det politiske perspektivet som presenteres, nemlig at fornuftige tiltak kan fremmes for å overbevise de regjerende elitene om å endre kurs, det er helt bankerott.

Det tilbakevises faktisk av noen av rapportens avsluttende kommentarer: «Oxfam understreker framfor alt at den raske økningen i milliardærers rikdommer i dag, og levekostnadskrisen som milliarder av mennesker står overfor, det er ett og samme fenomen. Dette er ikke noe som ganske enkelt finner sted på deres vakt, men noe som er bevisst formet med deres bidragende støtte.»

Dette gjør det klart at forfølgelsen av et reformistisk perspektiv innrettet på å prøve å overbevise kapitalistregjeringer, dette oligarkiets tjenerskap, til på en eller annen måte å endre kurs, det er fåfengt. Den eneste levedyktige og realistiske politikken er arbeiderklassens politiske kamp, i hvert land, for programmet for internasjonal sosialisme, slik at rikdommen produsert av milliarders arbeid kan brukes til deres sosiale framskritt.