Millioner av arbeidere i USA og rundt om i verden blir presset til randen av de svimlende innvirkningene av stigende priser på essensielle varer og tjenester. «Sånn kan vi ikke fortsette å leve» er følelsen som griper om seg blant stadig større antall mennesker.
Inflasjonen i USA steg i mai med 8,6 prosent, beregnet fra år til år, og overgikk økonomenes estimater. Dette var den raskeste stigningen i konsumprisene siden 1981, mer enn 40-år-siden.
Bensinprisene steg mest, opp 48,7 prosent fra i fjor, og 7,8 prosent høyere på bare én måned. En gallon bensin [4,54609 l] hadde den rekordhøye gjennomsnittsprisen $ 5,01 per søndag. I mange av landets mest folkerike storbyområder er prisene betydelig høyere, i Los Angeles et gjennomsnitt på nesten $ 6,50, nært opp mot $ 6,00 i Chicago-regionen, og rundt $ 5,60 i Phoenix, Arizona.
En vesentlig del av arbeideres lønnsslipp blir spist opp bare for å betale for å komme seg på jobb. I USA er det ikke uvanlig at arbeidere pendler 50 miles eller mer [80 kilometer] tur-retur, og må fylle bensintanken flere ganger i uka. Én dags arbeid med ei lønning på $ 15 i timen [NOK 144] vil nå ikke engang dekke fylling av tanken på trucks og større kjøretøy, som fort kan koste over $ 100.
Utover drivstoff er det stigende kostnader for mange grunnleggende varer og tjenester som gjør livet mer og mer utålelig. Ifølge en nylig rapport fra Moody’s Analytics må familier nå ut med ytterligere $ 460 i måneden [NOK 4 414] for livsnødvendigheter.
I mai steg matvareprisene totalt med 10,1 prosent. Prisene på kjøtt, fjærkre, fisk og egg økte med 14,2 prosent; meieriprodukter med 11,8 prosent; og frukt og grønnsaker med 8,2 prosent. En gallon melk er nå i snitt $ 4,33, og prisen på et dusin egg nådde $ 2,86, opp mer enn én dollar fra ett år siden, ifølge data fra Federal Reserve of St. Louis.
Samtidig som stigende matpriser betyr at flere må velge hvilket måltid de i dag skal stå over planlegger Demokratene og Republikanerne å kaste millioner av barn ut i enda større sult. Kongressen unnlot bevisst i deres siste budsjettproposisjon å fornye en forlengelse av Covid-relaterte programmer for gratis skolelunsj, som betyr at anslagsvis 10 millioner barn ikke lenger vil få gratismåltider etter utløpet av inneværende måned.
Samtidig forverres krisen for overkommelige boliger. Gjennomsnittlig husleie har økt med 15,2 prosent sammenlignet med for ett år siden, ifølge eiendomsselskapet Redfin. Selskapet sa at gjennomsnittlig månedlig husleie for leiligheter i mai nådde rekordhøye $ 2 002 [NOK 19 208].
Selveide boliger, forlengst utenfor manges rekkevidde, er nå fullstendig utilgjengelige for store deler av befolkningen i overskuelig framtid. Median tilbudspris for et frittstående bolighus var i mai $ 447 000 [NOK 4 288 920], en økning på 17,6 prosent fra 2021, mens gjennomsnittlige boliglånsrenter når de høyeste nivåene på mer enn et tiår.
Med stigende priser tjener arbeidere mindre i kjøpekraft enn hva de gjorde for ett år siden, og de faller lenger og lenger etter. Reallønna falt 3 prosent fra mai 2021 til mai 2022, ifølge den føderale etaten for arbeidslivsstatisikk, Bureau of Labor Statistics, som meldte sin siste rapport på fredag.
De selskapsorienterte fagforeningene har det sentrale ansvaret for denne brutale tilbakegangen, etter å ha presset arbeidere inn i kontrakter som låser inn lønnshevinger på bare 2 til 4 prosent, langt
under inflasjonen, samtidig som de ofte hever egenandelene for tilgang til helsetjenester. De gjennomsnittlige lønnsøkningene for fagorganiserte arbeidere (3,5 prosent) var det siste året faktisk lavere enn for ikke-organiserte arbeidere (4,9 prosent), ifølge de siste tallene fra Bureau of Labor Statistics.
Inflasjonen har blitt fokuspunktet for arbeidernes harme. Stigende priser og fallende lønninger er imidlertid bare en del av hele rekka av sosiale ergrelser som bygges opp i arbeiderklassen. Det er nedverdigende sweatshop-vilkår, overarbeid, underbemanning, seks og syv dager lange arbeidsuker, den pågående pandemien og dødelige arbeidsbetingelser. I tillegg er det de bredere manifesteringene av det kapitalistiske sammenbruddet, som den nylige mangelen på alt fra morsmelkerstatning til tamponger. Alle disse problemene og mer, direkte og indirekte, driver arbeidere ut i kamp.
Betydelige arbeiderkamper har i år allerede oppstått, fra den pågående seks-uker-lange streiken til CNH-arbeidere, som produserer landbruksmaskiner og diverse tungt anleggsutstyr, til Chevron-oljeraffineriarbeidere i California som la ned arbeidet tidligere i sommer, og streikende sykepleiere i California og New Jersey, streikende lærere i Minneapolis og Sacramento, så vel som motstand blant Arconic-aluminiumsarbeidere, dagligvarearbeidere ved Kroger, og mange andre.
Nye seksjoner av arbeiderne er nå satt til å gå ut i kamp i løpet av de kommende ukene og månedene. Mer enn 12 000 sykepleiere i Minneapolis og St. Paul jobber for tiden uten kontrakt, og kontrakter er satt til å utløpe for 20 000 havnearbeidere på vestkysten, 50 000 bygningsarbeidere i Sør-California og titusenvis av lærere i Los Angeles og New York City. Tre tusen car haul-trailersjåfører, som allerede hadde stemt for å streike, skal torsdag få vite detaljene i konsesjonskontrakten deres fagforening Teamsters sa seg enig i.
Utviklingen av klassekampen er en internasjonal prosess, som strekker seg langt utenfor USAs grenser. Stigende drivstoffpriser utløste i forrige uke en streik blant trailersjåfører i Sør-Korea. I Storbritannia er 50 000 jernbanearbeidere satt til å streike seinere denne måneden, i den største rekka av streiker siden slutten av 1980-tallet. Og på Sri Lanka har inflasjon som er ute av kontroll, og mangelen på basisvarer, i år provosert fram massedemonstrasjoner mot regjeringen, og ei rekke én-dags generalstreiker.
I hvert eneste tilfelle kommer imidlertid arbeiderne ut i hodestups konflikt med fagforeningene som hevder å representere dem. Samtidig baserer etablissementet av selskapseliten og deres politiske representanter, og helt spesielt Biden-administrasjonen, seg stadig sterkere på fagforeningsbyråkratiene for å få håndhevet «arbeidsdisiplin», dvs. undertrykkingen eller isoleringen av streiker og andre former for arbeideropposisjon.
Styringsklassen er godt inneforstått med de eksplosive implikasjonene av deres politikk. «Dersom
folk ikke kan brødfø deres barn og familier, da blir det forstyrrelser i politikken,» sa David Beasley, lederen for FNs Verdens matvareprogram, til CNN i forrige måned.
Det hvite hus har grovt og brutalt forsøkt å avlede harmen over inflasjonen ved å kanalisere frustrasjonen inn bak sine krigsbestrebelser mot Russland, der den har kalt de høyere bensinkostnadene «Putins prispåslag».
Oppsvinget av inflasjon begynte imidlertid lenge før den russiske invasjonen av Ukraina. Inflasjonen er resultatet av Federal Reserves og andre sentralbankers massive pengetrykkingsoperasjoner, anvendt til redningspakker de rike. Innvirkningene av denne pengepolitikken eksploderer nå gjennom økonomien som helhet.
Hva angår krigen viser fakta at den amerikanske regjeringen oppildnet til og provoserte fram Putins reaksjonære invasjon av Ukraina. Siden krigsutbruddet har USA og landets NATO-allierte hensynsløst eskalert krigen, pøst våpen inn i Ukraina og blokkert for en framforhandlet enighet.
Finansaristokratiet har ingen progressive reformer, eller noen forslag om å utvide det sosiale sikkerhetsnettet som finnes. Imperialistkrig i utlandet og klassekrig hjemme – Det er planen.
Med hevingen av styringsrentene er ikke hovedmålsettingen for Federal Reserve og andre sentralbanker å få lagt bånd på inflasjonen som sådan, men snarere å utløse en resesjon, for å øke arbeidsledigheten og forsøke å tvinge tilbake arbeidernes krav om høyere lønninger.
En finansanalytiker fra FWDBONDS sa dette i klare ord til Reuters forrige måned: «Tillegg av nye arbeidsplasser avtar over hele landet, men det er faktisk få arbeidere som mister deres jobber. Dette er verken en myk-landing eller en hard-landing for økonomien, så langt. Ingen tegn på selskaps-permitteringer betyr at arbeidsmarkedet ikke løsner opp så mye som Fed-representanter håpet på.»
En bevegelse i arbeiderklassen mot hele dette råtnende oppsettet oppstår. Arbeidere gjør i tiltakende grad opprør mot påstandene fra selskapene, kapitaliststaten og fagforeningene om at det ikke finnes penger til å besørge arbeiderne en anstendig levestandard. Dette opprøret har kommet til uttrykk gjennom avvisningen av ei hel rekke selskapsvennlige kontrakter det siste halvannet året, fra Volvo Trucks til Kroger, og nyligst ved Detroit Diesel.
Men denne gryende bevegelsen må finne organisasjonsformen og det politiske programmet som er gjevnbyrdig med utfordringene arbeiderne står overfor. På et voksende antall arbeidsplasser har arbeidere begynt å organisere seg uavhengig av de selskapsvennlige fagforeningene, og har startet grunnplankomitéer, med bistand fra WSWS og Socialist Equality Parties, for å slåss for deres
grunnleggende behov. Dette nettverket av komitéer må i vesentlig grad utvides og videreutvikles, innenfor rammeverket av International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), som ble lansert i fjor.
Den desperate økonomiske situasjonen arbeiderne står overfor fordrer samtidig et kampprogram. Lønningene må heves dramatisk, levekostnadsjusteringer må implementeres for å beskytte mot inflasjonen, det må gjenopprettes fullt utbetalte pensjoner og helsetjenesterettigheter, og arbeidernes kontroll over hastigheten på produksjonslinjene, og sikkerheten på arbeidsplassen, må pålegges.
Realiseringen av disse tiltakene og flere, vil nødvendiggjøre et direkte angrep på milliardærenes og finansaristokratiets slett-erhvervede rikdommer og privilegier, for at sosiale behov, ikke privat profitt, bestemmer hvordan samfunnets ressurser organiseres.