Alle som har trodd de ledende europeiske stormaktene har inntatt en fredeligere kurs overfor Russland enn USA, ble torsdag motbevist.
Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands forbundskansler Olaf Scholz og Italias statsminister Mario Draghi reiste sammen med et spesialtog til Kiev, for å møte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. I Kiev sluttet den rumenske presidenten Klaus Johannis seg til selskapet.
Budskapet formidlet av de fire var entydig, og ikke til å ta feil av. Der krigen med Russland i økende grad nå blir en utmattelseskrig uten en forutsigbar slutt, og hver dag krever hundrevis av liv, gjør de alt hva de kan for å eskalere og forlenge den. De lovet å forsyne Ukraina med flere tunge våpen og reiste utsiktene for landets tiltredelse til Den europeiske union (EU). Med disse handlingene aksepterer de bevisst faren for en kjernefysisk tredje verdenskrig.
Kansler Scholz understreket den symbolske betydningen av deres fellesbesøk, da lederne bega seg på vei til Kiev. «Det er viktig at de tre store landenes regjeringssjefer nå drar til Kiev og viser deres støtte til Ukraina, i denne helt spesielle krigssituasjonen,» sa han. Han sa formålet ikke bare var å demonstrere solidaritet, men også å fortsette å besørge økonomisk, humanitær og militær bistand «så lenge det er nødvendig for Ukrainas kamp for uavhengighet».
På en felles pressekonferanse med Zelenskyj, Macron, Draghi og Johannis, forsikret Scholz deretter: «Vi støtter også Ukraina med våpenforsyninger, og det vil vi vil fortsette å gjøre så lenge Ukraina trenger vår støtte.» Scholz lovet nærmere bestemt levering av flere multiple missilutskytere i samråd med Storbritannia og USA, i tillegg til luftverntanksen Cheetah, tankshaubitsen 2000, det moderne luftvernsystemet Iris-T, og spesialradaren Cobra.
Macron lovet også å levere flere haubitser. «I tillegg til de tolv stykk Caesar [selvdrevne haubitsere] som allerede er levert, vil seks flere bli lagt til, i løpet av de kommende ukene,» sa han.
Zelenskyj var entusiastisk. Han sa at nå ville våpen bli levert, derav også dem som er ønsket av Ukraina. «Tyskland hjelper oss mye med dette,» la han til. Han beskrev utsiktene til Ukrainas status som EU-kandidat som et «historisk valg for Europa».
Dagen før vedtok forsvarsministrene i den såkalte Ukraina-Forsvarskontaktgruppa, som omfatter 30 NATO-medlemmer, så vel som Sverige, Finland, Georgia, Moldova, Australia og et titalls andre land, på et møte i Brussel en massiv økning av våpenleveranser.
Artillerielementer, multiple missilutskytere, kampdroner, pansrede kjøretøy, antiskipmissiler og annet våpenutstyr skal leveres til Ukraina så raskt som mulig. USA og landets allierte håper de ekstra våpenleveransene skal snu krigens gang til Ukrainas fordel, der Russland for tiden kontrollerer en femtedel av ukrainsk territorium.
Brorparten vil komme fra USA, som har økt sine våpenleveranser for ytterligere $ 1 milliard. Men de europeiske maktene følger ikke ganske enkelt etter USA, som noen kritikere hevder. De forfølger deres egne imperialistinteresser.
Den massive gjenopprustingen av Ukraina, utplasseringen av stadig større antall NATO-tropper på den østeuropeiske grensa til Russland, i tillegg til Ukrainas ambisjon om å bli med i EU, endrer Den europeiske unions karakter. EU utvikler seg fra sin opprinnelse som en økonomisk union mer og mer åpent til en imperialistisk militærallianse rettet mot Russland, Kina og til slutt mot USA, så vel som mot den europeiske arbeiderklassen.
Mens de ukrainske oligarkene og landets høyreorienterte og korrupte eliter drømmer om en plass ved bankettbordet i Brussel, ville et EU-medlemskap være et mareritt for ukrainske arbeidere. Selv under absorpsjonsprosessen, som vanligvis varer i år eller tiår, må regjeringen begrense alle «overflødige» sosiale utgifter.
Mario Draghi, som nå i kraft av posisjonen som Italias regjeringssjef går inn for Ukrainas inntreden i EU, var fra 2011 sjef for Den europeiske sentralbanken (ECB), den gang ECB påla den greske arbeiderklassen et spareprogram, som del av den såkalte troikaen, som kastet millioner ut i bitter fattigdom og drev tusenvis til deres død.
I de østeuropeiske landene som nå har vært EU-medlemmer i mer enn 15 år, fortsetter arbeiderne å slite for internasjonale selskaper på sultelønninger, mens landenes sosiale infrastruktur er desimert og det ene korrupte regimet etterfølger det andre ved makten.
Tyskland forsøkte to ganger i det tjuende århundre å få brakt Ukraina inn under sin innflytelse. Første gang var i 1918 under den dikterte fredsslutningen i Brest-Litovsk, da landet tvang Moskvas revolusjonære regjering til å forlate Ukraina for så å etablerte et marionettregime der, som til sist ble ledet av den brutale tsaristoffiseren og diktatoren Pavlo Skoropadskyi. Deretter, i 1941, myrdet Tyskland millioner i utslettingskrigen mot Sovjetunionen, på dagens Ukrainas territorium, for å skape «Lebensraum», livsrom, for tyskere.
Scholz’ besøk i Kiev-forstaden Irpin, hvor han beklaget Russlands «ufattelige grusomhet», var et høydepunkt av hykleri. Han kunne ha steppet ut ved Babi Yar på vei fra bysentrum, der den tyske hæren Wehrmacht i løpet av 36 timer, den 29. og 30. september 1941, myrdet 34 000 jøder fra Kiev. Men det ville ikke ha passet Kiev-regimet, som ærer nazikollaboratører, som eksempelvis Stepan Bandera og hans organisasjon av ukrainske nasjonalister (OUN), som «helter».
Da USA og landets allierte knuste og ødela hele byer, deriblant Bagdad, Mosul, Fallujah, Tripoli, Beograd og Gaza, fant det ikke sted noen tilsvarende pilegrimsreiser som den på torsdag. Moralen til Scholz, Macron og Draghi er utelukkende diktert av imperialistinteresser, innenriks og i utlandet.
Et avgjørende motiv for opprustingen av Tyskland, som i år vil tredoble sitt forsvarsbudsjett, og forøvrig for hele Europa, er intensiveringen av klassekampen. Styringsklassene i Europa og USA responderer på det voksende opprøret mot pandemiens dødelige konsekvenser og innvirkningene av inflasjon ved å ruste opp mot eksterne og interne fiender. Krig og militarisme har alltid tjent som et virkemiddel til å undertrykke klassekampen med makt.
President Macron, som konfronterer ei streikebølge i Frankrike og på søndag står i fare for å miste sitt parlamentariske flertall, kunngjorde på ei militærmesse fire dager før avreisen til Kiev at Frankrike og EU «lever i en krigsøkonomi, der vi må bli permanent organiserte.»
Tysklands forsvarsminister Christine Lambrecht kunngjorde dannelsen av en ny «territoriell lederskapskommando», i det store og hele ubemerket av den offentlige oppmerksomheten, som er ansvarlig for NATOs forsvar og logistikk i Tyskland, så vel som for «hjemlandssikkerhet». De tyske væpnede styrkenes (Bundeswehr) innenlandske operasjoner, som faktisk i henhold til landets lov er forbudt, er dermed plassert under samme kommando som krigsoffensiven mot Russland.
«Med den nye kommandoen kan vi besørge de nødvendige styrkene for et nasjonalt kriseteam veldig raskt, om nødvendig, i tillegg til de rent militære oppgavene,» forklarte Lambrecht. Hun refererte til kanslerkontorets Covid-19-kriseenhet, som ledes av en Bundeswehr-general, som et forbilde.
Faren for krig og diktatur kan bare stoppes av en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen. Arbeiderklassen voksende streikebevegelse og den vedvarende motstanden mot krig må forenes til en bevisst internasjonal bevegelse mot dens årsak, kapitalismen. Det er dette Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner, Socialist Equality Parties, slåss for.