Jernbanearbeidere i Storbritannia legger ned arbeidet og går ut i streik igjen i dag, torsdag, for den andre av denne ukas tre dager med nasjonale streikeaksjoner.

Dette er ingen vanlig arbeidslivskonflikt. Statsminister Boris Johnson og hans regjering av politiske gangstere ønsker å etterligne Margaret Thatchers målretting av gruvearbeiderne i 1984 og 1985, som endte i et nederlag som forvandlet Storbritannia til ei lekegrind for de superrike, og innledet et sosialt mareritt for millioner av arbeidende mennesker.

Toryene forsøker i dag å påføre jernbanearbeidere et enda mer brutalt nederlag, fordi deres streik har blitt fokus for ei tidebølge av opposisjon som truer med å bryte ut de kommende ukene. Lærere, sykepleiere, leger, lokalmyndighetsarbeidere, arbeidere for Royal Mail-postutlevering og BTs telekom-arbeidere streber alle etter å få satt i gang arbeidskamper i løpet av de neste månedene. Forutsetningene framstår for en besluttsom konfrontasjon med Johnson-regjeringen, men den må besørges et bevisst program og lederskap.

Arbeiderklassen må ikke la Toryene lykkes. Hver eneste arbeider i Storbritannia og internasjonalt må mønstres for jernbanearbeidernes sak, og smi en enhetlig industriell og politisk offensiv for å få ned Johnson-regjeringen. Dette fordrer framfor alt utvikling av organisert opposisjon blant arbeidere og ungdommen mot bestrebelsene til sentralorganisasjonen Trades Union Congress (TUC) og Labour Party på å isolere og forråde streiken.

NATOs krig og jernbanestreiken

Onsdagens ondsinnede angrep fra Conservative-MP Tobias Ellwood tydeliggjør den fundamentale karakteren av kampen, som nå har begynt for helheten av arbeiderklassen. Ikke bare er jernbanestreiken i ferd med å bli et fokus for besluttsomheten blant millioner av arbeidere om å få slutt på regjeringens brutale innstramminger. Den truer nå sentrale utenrikspolitiske imperativer sentrert på en opptrapping av NATOs krig mot Russland, og den fiendtlige målrettingen av Kina.

Ellwood, styreleder av Parlamentets spesialkomité for forsvaret, fordømte de streikende jernbanearbeiderne som «Putins venner», og insisterte på at arbeidskampen må «bringes til opphør» slik at Storbritannia med suksess kan videreføre NATOs krig mot Russland i Ukraina.

Der han uttalte seg til Sky News, sa han: «Jeg tror Russland må nyte denne selvpåførte distraksjonen, og med fornøyelse ser at den ene regjeringen i Europa som faktisk står opp mot Putin blir fullstendig distrahert på denne måten... Jeg sier til fagforeningene ‘vær så vennlige, ikke vær Putins venn, gjenoppta samtalene i dag, slik at vi kan få landet igang igjen.’»

Ellwood er en tidligere kaptein i [den britiske hærens artilleriregiment] Royal Green Jackets, og en av flere tidligere militærfigurer i det øvre sjiktet av [det regjerende] Tory Party. Sammen med Tom Tugendhat, styreleder for utenrikskomitéen, og forsvarsminister Ben Wallace, har han blitt utpekt som en mulig etterfølger av Johnson.

Én dag før Ellwoods bemerkninger anvendte Johnson hans statsråd til å meldt en offentlig uttalelse som koblet krigføring i Ukraina med jernbanestreikenes nederlag. Han advarte mot faren for «Ukraina-tretthet», og lovte å sikre «frisk politisk, militær og økonomisk støtte» til Kyev-regimet og at han ville «drain the grain from Ukraine», dvs. bidra til å få hevet russisk blokade av Ukrainas havner – en skryting som innebærer direkte militær intervensjon.

Han insisterte på at Storbritannia forblir «standhaftig», og pålegger den nødvendige «budsjettdisiplinen» ved å undertrykke lønnskrav og presse gjennom brutale nedskjæringer i jernbaneindustrien, og over alt ellers.

I flere uker under oppløpet til streikene var Tory-pressen fylt med fordømmelser av jernbanearbeidere og transportarbeiderfagforeningen Rail, Maritime and Transport Union (RMT) som «Putins nikkedukker». Elwoods bemerkninger er en besluttsom gjenopptakelse av disse angrepene.

Klassekrig hjemme

Arbeiderklassens kamp mot den verste levekostnadskatastrofen på en generasjon – og for jobber, bedre lønninger og beskyttelsen av essensielle tjenester – er uløselig forbundet med kampen mot krig. Katastrofen som konfronterte millioner av mennesker har vært underveis over flere tiår, men har nå blitt brakt til et nytt nivå av intensitet – først av pandemiens innvirkning, og nå av krigen i Ukraina.

Johnson-regjeringen anvendte pandemien til å implementere en massiv overføring av sosial rikdom til de store selskapene, mens den påla ei politisk linje for flokkimmunitet som tok livet av 200 000 mennesker, og etterlot millioner med langvarig sykdom. Den er fast bestemt på å få arbeiderklassen til å betale for dette, med ødeleggelse av arbeidernes livsbetingelser og levebrød.

Disse samme kriminelles lansering av en krig mot Russland og eskalering av spenninger med Kina er virkemidlene som USA, Storbritannia og andre imperialistmakter anvender i deres bestrebelser etter å få hånd om Russlands enorme ressurser for deres egen del, og elimineringen av Kina som en vesentlig konkurrent.

Prisen for krig må også betales av arbeiderklassen. Den har allerede bidratt til å presse inflasjonen i Storbritannia opp over 9 prosent ihht. forbruksprisindeksen CPI [‘Consumer Price Index’] og til 11,7 prosent ihht. detaljvareprisindeksen RPI [‘Retail Price Index’]. Disse tallene er forventet å fortsette å stige resten av året. De største push-faktorene for inflasjonsnivået er olje, naturgass, hvete og mineralressurser, alle direkte påvirket av krigen i Ukraina og sanksjonene mot Russland.

Krig i utlandet betyr klassekrig hjemme. Offensiven fra regjeringen og de store selskapene må trappes opp. Regjeringens planer for reprivatiseringen av jernbanenettet innebærer et initielt tap av 2 900 arbeidsplasser, lønnsundertrykkelse og kutt av pensjonene. Embetsverket står overfor tap av 25 prosent av arbeidsstyrken, tilsvarende 90 000 arbeidsplasser.

Dette gjør organisert statsundertrykking til en nødvendig betingelse. Akkurat som Thatchers skildring av gruvearbeiderne som «fienden innenfor» var forvarsel om en massiv statsoffensiv som involverte 13 000 arrestasjoner, 200 fengslinger, nesten 1 000 oppsigelser, to dødsfall på streikevaktene og tre som gravde etter kull, så bereder også skildringen av jernbanearbeidere som «Putins venner» veien for en full mobilisering av staten – denne gangen mot helheten av arbeiderklassen. Regjeringen har allerede lovet å mobilisere arbeidere fra utleiebyråer som en streikebrytende arbeidsstyrke, og å innføre forlangender om minimumsnivåer av fungerende tjenester, som ville bety en kriminalisering av streiker i alle essensielle tjenestesektorer.

Nedkjemp konspirasjonen til Labour Party og fagforeningene

Arbeidere står overfor en annen politisk fiende i fagforenings- og Labour Party-byråkratiet. Også de bestreber seg for å gjenoppta den rollen de spilte i 1984 til 1985, med å isolere arbeiderklassens sentrale kamp, i samspill med Toryene.

[Transportarbeiderfagforeningen] RMT har blitt tvunget til å kalle streikene av et massivt folkelig påtrykk. Men det er ingen tvil om at RMT-ledelsen bak kulissene har blitt fortalt, i helt klare ordelag, at denne streiken må de få avsluttet så snart som mulig.

RMT tilbød i forrige uke direkte samtaler med regjeringen «uten noen forutsetninger», samtidig som de gjorde det klart at de ville akseptere masseoppsigelser, så lenge de er «frivillige», og forlangte bare en lønnsheving under inflasjonsnivået, på 7 prosent eller kanskje mindre, som gjenytelse.

Innen få timer ble det klart at dette tilbudet hadde blitt diskutert og fått tilslutning fra TUC, som orkestrerte et eget brev til regjeringen, som var signert av TUCs generalsekretær Frances O’Grady og lederne av de 14 største britiske fagforeningene, som støttet regjeringens samtaler med RMT som et virkemiddel for å forhindre arbeidskampen.

Labour er enda mer naken i sin fiendtlighet mot arbeiderklassens streben etter å ta på seg Johnson-regjeringen, der partiet fordømmer «Tory-streiker» og understreker sin opposisjon mot en regjeringshandling partiet sier regjeringen kunne ha forhindret ved bruk av fagforeningene.

I en ekstraordinær demonstrasjon av Labours ekstremt høyreorienterte karakter, beordret Starmer sine frontbenchers, dvs. hele partiets skyggekabinett, til ikke å innfinne seg på noen streikevakter. Fem som misaktet instuksjonen har fått beskjed om å unnskylde seg, og trues med disiplinærtiltak.

Labour Partys fiendtlighet mot jernbanestreikene er nært knyttet til deres støtte for krigen mot Russland. Da Ukraina-krigen brøyt ut krevde Starmer at den «britiske offentligheten» måtte være beredt på «oppofrelser» i møte med «økonomisk smerte». Som med hans trussel om å straffe MP-er for å ha besøkt streikevaktene, sa han i mai til Labours resterende 11 corbynist-MP-er at de ville bli utvist fra partiet om de ikke trekker deres støtte til aktivistinitiativet Stop the War Coalition, og viser deres «urokkelige støtte til NATO». Det corbynistiske «venstre» ga umiddelbart etter.

Bygg grunnplankomitéer og slåss for en generalstreik

Forutsetningene er tilstede for at arbeiderklassen kan felle Johnson-regjeringen. På arbeidsplasser og på streikevakter over hele landet er praten om streik, midt i en strøm av sympati for jernbanearbeiderne. Gitt et perspektiv å slåss på, kan arbeiderklassen forene sine kamper til en generalstreik.

For å gjøre det, oppfordrer Socialist Equality Party og Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rang-and-File Committees (IWA-RFC) – arbeidere til å danne deres egne grunnplankomitéer på hver eneste fabrikk og arbeidsplass. Dette vil åpne en ny vei for klassekampen, der betrodde representanter for arbeiderklassen vil ta føringen og beseire byråkratenes bestrebelser for å sabotere hver eneste kamp imot.

Det har vært gjennomført generalstreiker de siste ukene i Hellas, Italia og Belgia. Det har rullet bølger av kamphandlinger over Tyrkia. Mandag ble det holdt en ny nasjonal streik i Belgia, der hovedstaden Brussel ble brakt til stillstand mens 80 000 arbeidere demonstrerte i gatene. Torsdag, fredag og lørdag denne uka gjennomføres det streiker ved Brussels Airways, og ved Ryanair på fredag, lørdag og søndag. Belgiske Ryanair-arbeidere får selskap av deres arbeidskolleger i Spania, Italia, Portugal og Frankrike hele uka, og EasyJet-arbeidere i Spania legger ned arbeidet neste fredag.

En målbevisst industriell og politisk offensiv vist av den britiske arbeiderklassen, samlet bak jernbanearbeiderne, ville bli et sterkt fokus og en inspirasjon for klassekampene som er under utvikling i Europa og internasjonalt. Det ville stoppe krigshisserne midt i steget.