Der Brasils generalvalg i oktober nærmer seg, der landets president og delstatenes lovgivende forsamlinger skal velges, konkurrerer de to sentrale presidentkandidatene, den sittende fascistiske presidenten Jair Bolsonaro og hans rival Luís Inácio Lula da Silva, den tidligere presidenten for Arbeiderpartiet (PT) – o Partido dos Trabalhadores – om å overbevise både nasjonal og internasjonal kapital om at hver av dem er den mest pålitelige forsvareren av deres profittinteresser, mot den fattige brasilianske arbeiderklassen.

PTs og Lulas opposisjon mot Bolsonaro er ikke basert på noe ønske, langt mindre noen evne, til å løse noen av de presserende problemene landets arbeidere står overfor – en pandemi som fortsatt raser, stigende inflasjon, massearbeidsledighet og fattigdom. PT har alltid opponert mot Bolsonaro som en uansvarlighet for brasiliansk kapitalisme. Hans åpenlyse forakt for arbeideres liv og levestandarder, og hans åpne forberedelser for å holde seg ved makten med blank vold, i tilfelle et valgnederlag, avslører hele brutaliteten av landets profittsystem. Dette truer, i sin tur, med å provosere fram en massereaksjon nedenfra, som i nabolandene Chile, Colombia og nå seinest i Ecuador, som alt i alt reiser spørsmål ved selve kapitalismen.

Brasils korporative presse og landets politiske etablissement, representert ved partiene i Kongressen, har de siste ukene viet mye oppmerksomhet til en Bloomberg-rapport den 11. juni om en lekkasje fra Det hvite hus, som berettet at Bolsonaro fortalte Biden han ville forsvare «amerikanske interesser» i Brasil, i opposisjon mot Lula, som ville forsvare «brasilianske interesser», som angivelig skulle bety nøytralitet i møte med USAs krigsforberedelser mot Kina, så vel som i den nåværende NATO-stedfortrederkrigen mot Russland.

Senator Randolfe Rodrigues, Lulas valgkampkoordinator, reagerte på nyhetene med et nasjonalistisk, høyreorientert utbrudd. Han appellerte nok en gang til Bolsonaros egen base innen militæret, der han erklærte at presidenten burde siktes for høyforræderi for å ha søkt en fremmed makts innblanding i valget. De illevarslende implikasjonene av amerikansk innblanding for Brasils arbeideres demokratiske og sosiale rettigheter, tatt i betraktning historikken for USA-støttede kupp i Latin-Amerika og disses utallige ofre, var imidlertid fullstendig ignorert.

I det som har blitt et ritual i den brasilianske medierapporteringen og i offisielle opposisjonsuttalelser, har Bloomberg-rapporten blitt behandlet som ytterligere bevis for at det brasilianske demokratiet blomstrer, da med unntak av Bolsonaro selv. Uten å henvise til noen bevis, hevdet Globo-kommentatoren Valdo Cruz at Det hvite hus lekket rapporten for å markere avstand til Bolsonaro og hans forberedelser til et valgkupp, og på sin side, at en slik «distansering» ville garantere en fredelig maktovergang etter oktobervalget. Med José Dirceu’s ord, Lulas tidligere stabssjef: «Det vil ikke bli noe kupp, på grunn av manglende internasjonal støtte til et slikt event.»

Dirceus uttalelse legemliggjør hele PTs holdning til Bolsonaros planer for diktatur: De må motarbeides, ikke for brasilianske arbeideres sosiale og demokratiske rettigheters del, men fordi de er «dårlige for næringslivet». Det PT på sin side tilbyr er lojalitet fra fagforeningene og de såkalte «sosiale bevegelsene», for å oppnå «intern stabilitet».

Praktisk talt ignorert av media er en Reuters-rapport fra den 25. mai, om at PT sendte Jaques Wagner, partiets siste forsvarsminister, på et ikke-bekjentgjort møte med embetsfunksjonærer fra det amerikanske utenriksdepartementet, for å diskutere utsiktene for en tredje Lula-regjering. Offisielt dro Wagner til USA for å tale i Lulas navn på den såkalte «Brasil-konferansen» som arrangeres årlig av brasilianske studenter ved Harvard og MIT. Wagner, som er senator, men ikke har noen offisiell kapasitet for utenriksrelasjoner i Brasils Kongress, har også møtt Frankrikes og USAs ambassadører til Brasil for tilsvarende diskusjoner.

PTs promotering av USA og andre imperialistmakter som garantister for demokrati i Brasil er en kriminelt farlig politikk. Gitt det USA-støttede militærdiktaturet som varte fra 1964 til 1985, er denne påstanden absurd. PT, som ble grunnlagt i kjølvannet av massekampene mot militærregimet, forvandlet seg for lengst til det fremste instrumentet ikke for å reformere, enn si avskaffe brasiliansk kapitalisme, men tvert imot for å forsvare den mot den brasilianske arbeiderklassen. PT er fast besluttet hva angår å skjule de reelle farene brasilianske arbeidere står overfor, fordi partiet frykter et arbeiderklasseopprør langt mer enn det frykter Bolsonaro og hans fascistsupportere.

Påstander om amerikansk «støtte» for demokrati i Brasil, hentet fra en håndfull pressekonferanser i Det hvite hus og lekkasjer fra utenriksdepartementet, er enda mer absurde i møte med den uløselige krisen som verdenskapitalismen står overfor, uttrykt mest intenst i USA selv. Denne krisen var kilden til Donald Trumps putsch den 6. januar, som fikk betydelig støtte innen det politiske etablissementet og militærapparatet. Den er også pådriveren bak den amerikanske imperialistoffensiven mot Russland og Kina, som truer en tredje verdenskrig, der Latin-Amerika er oppstilt som en viktig kamparena. Denne globale krisen driver amerikansk imperialisme til å fornye sin aggresjon mot flere latinamerikanske land, medregnet dens lammende sanksjoner mot Venezuela, 2019-kuppet i Bolivia, og det stramme grepet den har over Colombia.

Begrunnelsen bak Bolsonaros framskredne forberedelser til diktatur ble framlagt seint i forrige måned i et frastøtende og truende dokument presentert av ei gruppe ultrahøyre militærtenketanker, med støtte fra Brasils visepresident, general Hamilton Mourão, og høyt plasserte embetsfunksjonærer fra etterretningstjenestene. Med tittelen «Nasjonsprosjektet, Brasil in 2035» proklamerer dokumentet behovet for å «nøytralisere den politiske og sosiale makten» til «radikale … ideologier som splitter nasjonen», for å gi landet den samhørigheten som trengs for å hevde seg på den geopolitiske arena som er dominert av konflikten mellom USA og Kina.

Dokumentet omfavner ubeskjemmet et fascistisk verdensbilde der «globalisme» er Brasils største trussel. På et språk som minner om «Protocols of the Elders of Zion», påstår det at brasilianske kapitalistinstitusjoner er belemret av et «globalistisk» syn, som må utrenskes. Skrevet i form av et dokument over resultater og perspektiver fra et hypotetisk Brasil i 2035, framstiller det som en stor prestasjon etableringen av et ikke-valgt «regjeringssenter» (antagelig ledet av militæret) som fører tilsyn med presidenten.

Et angrep på rettssystemet, og spesielt den øverste valgdomstolen (TSE) – o Tribunal Superior Eleitoral – som bevisst er utlagt i militærmanifestet, er hovedprinsippet i Bolsonaros forberedelser for et kupp. Presidenten har gjentatte ganger fabrikkert påstander om at valgdomstolen (TSE) aktivt forbereder valgfusk til fordel for PT.

Bolsonaros kabinett eskalerer nå sine angrep mot TSE, der forsvarsministeren, general Paulo Sérgio Oliveira, som offentlig fordømmer domstolen for å ha «manglende respekt» for militæret og «ignorerer» observasjonene gjort om sikkerheten til Brasils elektroniske stemmeavgivingssystem, på forespørsel fra TSE selv. I forrige uke erklærte Oliveira at militæret ikke ville diskutere deres «bekymringer» annet enn i eksklusive møter med domstolen, som forhindrer andre organer som konstitusjonelt er tillatt å føre tilsyn med valget, eksempelvis den brasilianske advokatforeningen – a Ordem dos Advogados do Brasil (OAB) – fra å ta del i samtalene. Tre dager seinere reiste justisminister Anderson Torres det samme forlangendet som forsvarsministeren, på vegne av landets føderale politi – a Polícia Federal do Brasil (PF) – og la med det grunnlag for et offentlig avslag fra både hæren og det føderale politiet om å anerkjenne resultater av opptalte stemmesedler proklamert av den øverste valgdomstolen TSE.

I møte med den enestående offensiven fra den utøvende greina av regjeringen mot justisvesenets TSE, og avsløringene om at regjeringsfunksjonærer har lagt en plan for å ødelegge enhver opposisjon etter oktobervalget, er PTs reaksjon sentrert om den ryggradsløse appellen at Lula må velges i den første valgrunden, for å «fraråde» Bolsonaro-tilhengere fra å handle på presidentens annonserte utfordring av de endelige valgresultatene.

Hva angår PT-valgprogrammets løfter om «reformer» har partiet gjort det klart for big business at de ikke er verdt papiret de er trykt på. For hver gang Lula lover å «heve» et lammende føderalt utgiftstak pålagt ved en grunnlovsendring i 2017, gjentar han at forretningslivets representanter vet at han alltid har vært «budsjettansvarlig», og minner om innstrammingstiltakene som ble pålagt fra starten av hans tid i regjering, som f.eks. pensjonsreformen som førte til en intern utrenskning i PT.

For hver gang han hevder å motsette seg privatiseringer, gjentar han at han «aldri har brutt en eneste kontrakt», det vil si, at ingen privat profitt vil bli rørt i store blandede kapitalselskaper som f.eks. petroleumkonsernet Petrobras.

Faktisk er saksanliggendene som er opplistet i militærets fascistmanifest de samme som fremmes av PT som grunnleggende i partiets opposisjon mot Bolsonaro, hovedsakelig Brasils oppfattede diplomatiske isolasjon og geopolitiske svakhet, og hans manglende evne til å opprettholde «indre sikkerhet». PT er fullstendig klar over at det å øke Brasils andel av verdensmarkedene og hevingen av landets geopolitiske selvsikkerhet fordrer brutale innstramminger og utbytting av arbeiderklassen, som ikke kan oppnås uten undertrykking av sosial opposisjon.

I motsetning til Bolsonaro lover PT nasjonal og internasjonal kapital å oppnå disse målsettingene gjennom fagforeningenes politifunksjon i arbeidslivet. Men partiet er også klar over at de råtne fagforeningene og «sosial bevegelsene» det fremmer som sosiale beroligere, ikke vil holde tilbake arbeidere så veldig lenge, og derfor nekter det absolutt å peke ut, enn si fordømme, noen av Bolsonaros militære medsammensvorne.

Dette er en videreføring, og samtidig en fordypning, av politikken PT førte i over et tiår ved makten, der det opprettholdt amnestiet for diktaturets torturister og mordere, som herjet fra 1964 til 1985, slik at Bolsonaro selv kunne trives som en backbencher i Kongressen for PTs regjeringskoalisjon. Hva angår målet om å forfølge «geopolitisk uavhengighet» fra USA – delt med militæret – forsterker det bare behovet for å oppnå «konkurranseevne» gjennom en mer intens utbytting av arbeiderne. Det inkluderer å garantere amerikanske selskapers kapitalistprofitt i møte med arbeiderstreiker og kamper, med PTs Jaques Wagner som forsøker å forsikre det amerikanske utenriksdepartementet om ikke å ta Lulas retorikk som noe annet enn et «røykteppe», som innrømmet av Dilma Rousseff selv, PTs tidligere president.

Uansett resultatene av avstemmingen den 2. oktober, styringsklassen vil slutte rekkene i et fornyet angrep på sosiale og demokratiske rettigheter. Disse rettighetenes forsvar kan bare mønstres i en bevisst kamp for sosialisme, uavhengig av og i opposisjon til alle kapitalistpartier og deres politiske støttespillere, medregnet PT, partiets pseudo-venstre-apologeter i partiet PSOL – o Partido Socialismo e Liberdade – og deres tilknyttede fagforeninger og «sosiale bevegelser». Dette forsvaret fordrer byggingen av et nytt lederskap i arbeiderklassen, en brasiliansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Dét er oppgaven Socialist Equality Group (Brasil) har påtatt seg.