Ferdinand Marcos jr. ble i mai valgt til president på Filippinene. I hans innsvergingstale, holdt den 30. juni, lovet Marcos at hans presidentskap ville være som hans fars, landets brutale og korrupte diktator som i halvannet tiår styrte et regime under krigsrett. Med henvisning til hans fars eksempel lovet Marcos jr. at han ville «få det gjort».

I løpet av de sosialt eksplosive årene 1970 til 1972 satte Ferdinand Marcos sr. metodisk i kraft, prøvde ut og forberedte det juridiske apparatet for statsrepresjonen, før den fulle påleggingen av militært styre i september 1972. Månedene siden valget av Marcos jr. har vært preget av den gradvise og snikende tilstrammingen av et autoritært styre.

Walden Bello, leder av det politiske partiet Laban ng Masa [Massenes kamp], som stilte som kandidat for visepresident ved valget i mai, ble 8. august arrestert og anklaget for injurier på nettet. Bello er en tidligere senator med et prominent internasjonalt renomé som en figur på venstresiden og en motstander av globalisering. Han promoter reformistisk politikk som om det var en type sosialisme.

Bello kalte så berømt visepresidentkandidat Sara Duterte, datter av den forrige presidenten Rodrigo Duterte, en «feiging» for hennes nekting av å delta i offentlige debatter under valgkampen. Da Duterte ble valgt til visepresident, anla hennes nære medhjelper et injuriesøksmål mot Bello for hans valgkamputtalelser. Bello ble dratt gjennom den ydmykende arrestasjonsprosessen og fikk sitt portrettfoto tatt – barbeint – på en lokal politistasjon før han en dag seinere ble løslatt mot kausjon.

Bello skal etter planen i september stevnes for domstolen Regional Trial Court i Davao City. Han har meldt inn en ankesak til justisdepartementet på det helt berettigede grunnlaget at injuriesøksmålet utgjør «politisk forfølgelse».

Arresteringen av Bello er et direkte angrep på retten til ytringsfrihet, og en indikasjon på at Marcos II-regjeringen forbereder seg på å slå ned på alle former for dissens.

Seksten prester, nonner og lekpersoner, alle medlemmer av den katolske kirkeorganisasjonen Rural Missionaries of the Philippines, ble 15. august tiltalt på siktelser for å ha finansiert Filippinenes Kommunistparti (CPP), som er klassifisert som en terroristorganisasjon, og har blitt nektet kausjon.

De seksten er anklaget på grunnlag av vitnesbyrd avgitt av to anonyme vitner, som regjeringen hevder er tidligere medlemmer og nå avhoppere fra CPPs bevæpnede arm, New People’s Army (NPA). Marcos sr.-diktaturet anvendte rutinemessig hemmelige vitner i sine militære domstoler for å stemple politiske motstandere som «kommunister», og denne praksisen blir nå brakt til live igjen.

Da Marcos sr. påla krigsrett stengte han ned alle nyhetskanaler, fjernsyns- og radiokringkastere som han ikke direkte kontrollerte, og tillot dem først å åpne igjen om de aksepterte og innordnet seg hans diktatur. Marcos jr. stenger nå ned opposisjonsmediene og forbyr alternative kilder til nyheter og politisk perspektiv.

Den nasjonale telekommunikasjonskommisjonen beordret 8. juni 27 nettsteder blokkert, på «forespørsel» fra Det nasjonale sikkerhetsrådet, som refererte til den reaksjonære Antiterrorloven vedtatt under Rodrigo Duterte-administrasjonen.

De forbudte nettstedene inkluderer alle assosiert med det stalinistiske Filippinenes Kommunistparti (CPP), så vel som den personlige nettsiden til Jose Maria Sison, CPP-grunnlegger og partiets ideologiske leder. I samme hopen som CPP ble forbudet også gjort gjeldende for nettstedene til lovlige politiske organisasjoner, deriblant BAYAN, og alternative nyhetssider som Bulatlat og Pinoy Weekly. Internasjonale publikasjoner, deriblant Monthly Review og Counterpunch, som tidligere har publisert vennligsinnet materiale om CPP, har også blitt forbudt.

Fillipinenes regjeringsetat for selskapsregistreringer og finanskontroll, Security and Exchange Commission, beordret den 29. juni tilbakekallingen av sertifikatene til Rappler, en av landets ledende nyhetspublikasjoner som har vært kritiske til Duterte- og Marcos-administrasjonene. Tilbakekallingen er for tiden under behandling i en ankeprosedyre.

Fundamentalt for disse autoritære manøvrene er omskrivingen av fortiden og rehabiliteringen av krigsrettregimet. Presidentskapets Museum og Bibliotek, som inneholder verdifulle dokumenter om Marcos-diktaturet, har blitt tatt offline. Antiterroristloven blir nå anvendt for å forby en voksende liste av bøker, som anses som «subversive», fra biblioteker, skoler og universiteter. Angrepet er vidtrekkende. Blant forfatterne som er oppført er Bien Lumbera, poet og landets Nasjonalkunstner for Litteratur.

Obligatorisk militæropplæring blir gjeninnført. Visepresident Duterte, som er utdanningsminister, kunngjorde at hun har til hensikt å gjøre Reserve Officers’ Training Corps (ROTC) et forlangende, som rehabiliterer en politikk fra Marcos-æraen som først i 2002 ble avsluttet, og som lenge var forbundet med brutale og trakasserende innvielsesprosesser og utbredt indoktrinering.

Utilslørt propaganda blir masseprodusert. En vesentlig film som nylig ble lansert, Maid in Malacañang, skildrer omveltingen av Marcos-regimet som en utakknemlig mobbs utskyving av en klok og vennligsinnet presidentfamilie. Regjeringskunngjøringer blir nå rutinemessig formidlet over fjernsynsstasjonene til Sonshine Media Network, der sjefen Apollo Quiboloy, er en antikommunist og kultleder som er lojal mot Marcos og Duterte, og er ettersøkt for sexhandel og hevder å være den inkarnerte Guds Sønn.

Vi er vitne til den snikende innføringen av krigsrett.

Marcos II-administrasjonens repressive apparat bygger på tiltakene som ble truffet av det fascistiske presidentskapet til Rodrigo Duterte, men det er også noe kvalitativt nytt. Dutertes styre var preget av den rå og ubehøvlede flyktigheten til en provinsiell krigsherre som ble feid til det filippinske samfunnets høyder. Han utløste politivold mot de fattige, under påskudd av en krig mot narkotika, og overvåket utenomrettslige drap av over 30 000 mennesker.

Marcos II-administrasjonen er mindre personfokusert. Det er en kalkulert «legalitet» til dets systematiske repressive tiltak, som minner sterkt om de truffet av Marcos sr.

Duterte uttrykte et globalt fenomen: Vendingen av styringseliten til autoritære styreformer i møte med voksende sosial krise og uro. Marcos jr. representerer et betydelig skritt videre i den åpne omfavnelsen av diktatur.

Marcos jr. har støtte fra et superflertall både i Senatet og Kongressen, som representerer støtten fra et betydelig flertall av borgerskapet. Styringsklassens omfavnelse av diktatur, og målrettingen av alle former for opposisjon for undertrykkelse, uttrykker på det mest grunnleggende nivå de politiske forberedelsene for å knuse framveksten av masseopposisjon fra arbeiderklassen og de undertrykte massene. Styringseliten er synlig nervøs, der den konfronterer ei enorm krise.

Det statlige statistikkbyrået, Philippine Statistics Authority (PSA), rapporterte 15. august at 20 millioner filippinere lever under fattigdomsgrensa. Dette tallet har gått opp med 2,3 millioner personer siden forrige gang data ble innsamlet, i 2018. Fattigdomsgrensa er definert som ei inntekt på PHP 12 030 (NOK 2 092) i måneden for en familie på fem. Mer enn 18 prosent av landets befolkning faller under dette skrinne målet.

En enda mer dyster statistikk er andelen filippinere ute av stand til å dekke sine grunnleggende matbehov, definert som ei månedsinntekt på PHP 8 379 (NOK 1 457) for en familie på fem. Anslagsvis 5,9 prosent av befolkningen har ikke råd til tilstrekkelig mat på daglig basis, 200 000 flere mennesker har siden 2018 falt ned i denne kategorien.

Filippinske husholdningers gjennomsnittsinntekt falt i absolutte tall med 2 prosent siden 2018, og med 10 prosent justert for inflasjon. Minimumslønninga har falt enda mer. På Filippinene varierer denne over hele landet, og er etablert av ei regional lønnsnemnd. BusinessWorld kalkulerte at minimumslønningene, justert for det siste årets prisøkninger, siden juli 2021 har falt fra 10,7 til 16,9 prosent. For arbeiderklassefamilier som lever på randen av fattigdom er disse tallene katastrofale.

Det filippinske samfunnet er ei kruttønne. En artikkel publisert i Philippine Star etter at Marcos ble valgt gjorde det klart at den filippinske styringsklassen deler samme frykten som deres kolleger over hele verden: «Marcos må vokte seg for ikke å gå samme vei som Sri Lanka.»

Marcos’ valgkamp for presidentskapet var basert på løgner om fortiden som ble muliggjort av de brede lag av offentlighetens historiske uvitenhet, da de har vært utsatt for en systematisk feilutdanning. Han sikret seg imidlertid en god del støtte gjennom populistiske løfter. Seint i april, i sluttfasen av valgkampen, lovet han å senke markedsprisene for ris til PHP 20 (NOK 3,50) per kilo gjennom subsidier og pristak, et løfte som dersom det ble implementert ville ha kuttet prisen på den mest grunnleggende nødvendige maten til halvparten.

Marcos II-administrasjonen har imidlertid ikke brakt ned matvareprisene; den har derimot stengt ned nyhetsorganisasjoner. Det er ingen vesentlige lindrende tiltak i vente. I likhet med sin far ser Marcos jr. løsningen på den voksende uroen i represjon og diktatur.