USAs president Joe Bidens tale til nasjonen torsdag kveld, holdt i beste sendetid med Philadelphias Independence Hall som bakteppe, var ekstraordinær både for hva han sa og det han ikke sa.

I første halvdel av hans 24-minutters tale beskrev Biden en nasjon helt på knivseggen av diktatur. «Likhet og demokrati er under angrep, og vi gjør oss ingen tjenester ved å si noe annet,» sa han. Donald Trump og hans støttespillere er «en klar og tilstedeværende fare», som den 6. januar 2021 «satte en dolk mot strupen for vårt demokrati».

Faren er levende og høyst aktuell. Trump og hans nettverk av høyreekstreme støttespillere innen staten er engasjert i «forberedelser til valgene i 2022 og 2024» for å «nulle ut stemmesedler» for titalls millioner amerikanere, sa Biden.

Der han uttalte at «ikke alle Republikanere» er en pro-Trump «MAGA-Republikaner», erklærte Biden for første gang: «Det er ingen tvil om at Det republikanske partiet i dag er dominert og intimidert av MAGA-Republikanere, og dét er en trussel mot dette landet.»

Han fortsatte: «MAGA-Republikanerne respekterer ikke Konstitusjonen, de anerkjenner ikke folkets vilje, de nekter å akseptere resultatene av et fritt valg. De jobber akkurat nå i delstat etter delstat for å gi makt til deres partisaner og kumpaner, og bemektiger valgfornektere til å undergrave valget. De er fast bestemt på å bringe dette landet bakover, bakover til å bli et land der det ikke er noen rett til å velge, ingen rett til privatliv, ingen rett til prevensjon, ingen rett til å gifte seg med den man elsker.»

Biden sa Trump og «MAGA-Republikanerne» er engasjert i «mer og mer snakk om vold som et akseptabelt virkemiddel i dette landet». Med henvisning til Trump og Lindsay Grahams kommentarer, som har truet «opptøyer» dersom Trump blir tiltalt, sa Biden: «Offentlige personer forutser og så godt som oppfordrer til massevold og opptøyer i gatene. Dette er oppflammende, det er farlig, det er i strid med rettsstaten, og vi, som folket, må si at dette ikke er de vi er.»

«Vi er ved et skjæringspunkt, et av de øyeblikk som bestemmer formen på alt som skal følge,» sa Biden. «Fortsatt er vi i vår kjerne et demokrati,» sa han, defensivt, og la til: «Amerikansk demokrati er ikke garantert, vi må forsvare det.»

Disse uttalelsene er en svimlende selv-tiltale av Biden-administrasjonens og Det demokratiske partiets rolle for, i 19 måneder siden den 6. januar, å ha dekket over komplottet.

Dersom Trump er «en klar og tilstedeværende fare» for demokratiet, hvorfor har Biden latt ham forbli på frifot? Dersom «vi ikke gjør oss selv noen tjenester» ved å benekte trusselen, hvorfor sa Biden i hans tale i mars 2022 at «unionens tilstand er sterk,» at «vi er sterkere i dag enn vi var for ett år siden,» og «vi vil være sterkere om et år enn vi er i dag»?

Enn videre, dersom Det republikanske partiet er «en trussel mot landet,» hvorfor har Biden og alle andre Demokrat-politikere det siste halvannet året omtalt dem som deres «venner» og «kolleger», mens han iherdig jobbet for å skape en toparti-enhet for å føre krig i utlandet og et angrep på arbeiderklassen hjemme?

Skal amerikanere tro Biden når han lover han «ikke vil stå og se på at valg blir stjålet» når dette er nøyaktig hva han og Demokratene gjorde mens hendelsene 6. januar utspilte seg? Ikke bare stod Biden til side, han ba sågar Trump om å stå fram på nasjonalt fjernsyn og tale til et nasjonalt publikum midt under hans kupp!

Mens den første halvdelen av Bidens tale redegjorde i de sterkeste ordelag hittil for faren for diktatur (bemerkelsesverdig var at han i denne talen ikke anvendte ordet «fascist», slik han gjorde i en tale i forrige uke), viste den andre halvdelen hvorfor Det demokratiske partiet er ute av stand til å stoppe det.

Biden og demokratene er organisk ute av stand til å forklare den sanne kilden for faren. Så fryktsomme er styringsklassen for å fortelle sannheten om amerikansk kapitalismes degenerering at de bare kan snakke til det amerikanske folket som om de er barn. Biden snakket som en katolsk prest, og hevdet Trump sprang ut som en djevel fra helvetes dybder. Trumps framvekst, sa han, var produkt av «hat», «kaos», «mørke» og «ondskap».

Han refererte ikke én gang til den enorme sosiale ulikheten som dominerer det amerikanske sosiale liv, til krigene i utlandet som har hatt ødeleggende konsekvenser for så mange av byene der Trump vant hans stemmer, til tiår med de-industrialisering, til økende antall opioid-døde, til den korrumperende innflytelse fra høyreorienterte medier, til klimaet av ekstrem nasjonalisme og antiimmigranthysteri som har dominert under Krigen mot terror. Han gjorde ingen forsøk på å forklare hvordan Trump kunne vinne 70 millioner stemmer i 2020-valget, mange av dem områder som i sin tid stemte overveldende på Det demokratisk partiet, den gang det fortsatt var assosiert med en sosial reformpolitikk. Det kunne han ikke, fordi han og hans parti selv er ansvarlige for å ha skapt den sosiale krisen som Trump henter sin styrke fra.

Bidens presentasjon av samtidens sosiale betingelser, og hans egen administrasjons respons på pandemien, motsier titalls millioner menneskers erfaringer i deres egne hverdagsliv. Han presenterte Amerika som et land med «muligheter», og hevdet at under hans administrasjon «har millioner av amerikanere blitt løftet ut av fattigdom», selv om millioner nå kastes ut i fattigdom som resultat av skyhøy inflasjon.

Med pandemien som fortsetter å herje i USA og verden forøvrig, erklærte Biden at hans administrasjon har «løftet Amerika ut fra Covid-dypet, og Amerikas økonomi er i dag sterkere enn noen annen framskreden nasjon i verden.» Han erkjente ikke en eneste gang den ekstraordinære belastningen pandemien har vært – og fortsetter å være – for befolkningen, inkludert den uforlignelige nedgangen på tre år i forventet levealder. Etter å ha smykket seg med de forskjellige lovene for selskapsorienterte gavepakker hans administrasjon og den Demokrat-kontrollerte Kongressen har stått for siden tiltredelsen, sa han: «Kynikere og kritikere forteller oss at ingenting kan bli gjort, men der tar de feil.»

Slike uttalelser, og de selskapsorienterte politiske retningslinjene han lovet å fortsette med, vil bare helle bensin på den høyreekstreme farens flammer. [Den amerikanske sentralbanken] US Federale Reserve er forventet å kunngjøre ytterligere rentehevinger, som har som målsetting å drive ned lønningene og kaste millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom. Hva vil de om-ikke-lenge-arbeidsledige tro om Bidens påstand at hans administrasjon «åpner dører», «skaper muligheter» og «fokuserer på framtiden»? Biden fordømte Trump for å basere seg på «løgner fortalt for profitt og makt», men der er han er bare [med det engelske munnhellet] ‘ei gryte som kaller kjelen svart’.

Det var mange flere bemerkelsesverdige elementer i talen.

I bakgrunnen kunne det gjennom hele talen høres hecklers [tilhøreres høylytte kommentarer], som ropte «F- Joe Biden», og dette distraherte presidenten til det punkt at han to ganger ble tvunget til å erkjenne deres tilstedeværelse.

Spørsmålet om krig mot Russland var bemerkelsesverdig fraværende, og Biden gjorde ingen forsøk på å koble kampen mot Trump til krigføring i utlandet. Administrasjonen følte åpenbart at ethvert forsøk på å gjøre det bare ville svekke den begrensede folkelige appellen de bestreber seg for komme med i forkant av midtperiodevalgene, der Trumps Republikaner-parti kan vinne tilbake kontrollen over Representantenes hus eller Senatet. Dette var en erkjennelse av at krigen har så godt som ingen støtte i offentligheten utenfor den velstående middelklassen som danner Det demokratiske partiets støttebase.

Og som en oppsummering av inntrykket man sitter igjen med, før talen begynte kom to amerikanske marinesoldater i blå gallauniformer ut fra døråpningen inn til Independence Hall, salutterte kameraene, og stilte seg på hver side av døra. Der forble de gjennom hele Bidens tale, bakgrunnsbelyst i truende rødt, deres hvite hansker opplyst nedenfra. Budskapet var: Biden er representanten for lov-og-orden, og for militærets og etterretningsapparatets repressive makt.

Han avsluttet talen sin med den samme slitne appellen om å «stemme, stemme, stemme» på Demokratene i midtperiodevalgene. Men valgresultatet vil ikke ha noen innvirkning på den langsiktige faren for fascistdiktatur, som ikke henter sin styrke fra enkeltpersonen Trump, men fra amerikansk kapitalismes krise og råten i dets oligarkiske politiske system.