USAs president Joe Biden holdt torsdag kveld en tale som ikke har noen presedens i landets historie. Fjerner man alle unndragelsene og de svulstige tomhetene står man igjen med at Biden i all hovedsak erkjente at USA er på randen av fascisme og diktatur.
«Det er ingen tvil om at Det republikanske partiet i dag er dominert og intimidert av MAGA [Make America Great Again] Republikanere, og dét er en trussel for dette landet,» sa Biden. «Trump og MAGA-Republikanerne,» la han til, promoterer «en ekstremisme som truer selve grunnlaget for vår Republikk». De «respekterer ikke Konstitusjonen» og «anerkjenner ikke folkets vilje» eller «aksepterer resultatene av et fritt valg». De «arbeider akkurat nå ... for å gi makt til å avgjøre valg i Amerika til partisaner og kumpaner, og bemektiger valgfornektere for å undergrave selve demokratiet». De ser på 6. januar-kuppets fiasko «som forberedelse til valgene i 2022 og 2024».
Tenk et øyeblikk over hva dette betyr. USA har et politisk institusjonalisert to-partisystem. Biden sier at ett av disse partiene – som består av de samme personene han gjentatte ganger har omtalt som hans «venner» og «kolleger» – er dominert av en fascist som bestreber seg for å etablere et diktatur.
Det republikanske partiet utøver allerede enorm institusjonell makt. Partiet kontrollerer guvernørskapet i 28 av 50 delstater, og de lovgivende forsamlingene i 30. Republikanerne kontrollerer på føderalt nivå Supreme Court, 50 av 100 seter i Senatet og 211 av 435 seter i Representantenes hus.
Utover direkte politiske institusjoner utøver Republikanerne dominerende kontroll over politiavdelinger på tvers av hele landet og er forankret i militæret, som er spekket av fascistorienterte generaler og offiserer av lavere rang. Partiet kontrollerer også betydelige deler av de korporative media, som er en tilleggsinstitusjon for staten og dens politiske partier.
Etter å ha erkjent dette ekstraordinære faktum tilbød Biden imidlertid ingen forklaring på hvordan USA har nådd et slikt punkt, eller hvilke sosiale krefter som står bak det. Han gjorde forøvrig heller ingen bestrebelse for å vinne over det betydelige antall amerikanere, derav mange arbeidere, som har blitt sårbare for Trumps demagogi.
Ute av stand til å si noe om opprinnelsen for veksten av en fascistisk bevegelse i USA, kunne ikke Biden besørge noen som helst troverdig forklaring på hvordan den kan bekjempes. Han sto igjen med ingenting annet enn en moralistisk appell som implisitt klandrer Trumps velgere for faren for diktatur. Han sa de er motiverte av «frykt», «splittelse» og «mørke», og har avvist «sannhetens lys» til fordel for «løgnenes skygge». «Trump og MAGA-Republikanerne» oppsto på en eller annen måte ut av denne «skyggen», og vil bli vist vekk av Bidens semi-infantile oratorier og, selvfølgelig, ved å stemme på Demokratene i det neste valget.
Biden begynte hans bemerkninger torsdag kveld med løftet om å «snakke så tydelig som jeg kan til nasjonen, om de farene vi står overfor». Det kunne han ikke, men World Socialist Web Site kan.
Det amerikanske politiske system er dominert av to partier. Det republikanske partiet jobber for å utvikle en fascistisk bevegelse. Trump, milliardærarvingen av eiendomsmarkedet i New York, poserer som en «folkets mann», men programmet han fremmer er finansoligarkiets. Det har som siktemål å rive opp alt av sosiale programmer og enhver barriere for utbyttingen av arbeiderklassen. Da han var ved makten forfulgte Trump-administrasjonen en pandempolitikk for masseinfeksjon, som drepte mer enn én million amerikanere i tillegg til å ødelegge livene til flere millioner.
Finansoligarkiets politikk er uforenlig med demokratiske styreformer. I den grad voksende sosialt raseri og motstand ikke kan holdes tilbake og bringes under kontroll, forbereder styringsklassen seg på å knuse den med jernhånd.
Republikanerne har vært i stand til å bygge opp bredere støtte bare fordi det andre partiet, Demokratenes, har avvist alle tiltak som har noe som helst å gjøre med det å forbedre arbeiderklassens betingelser. Det er et parti av og for Wall Street og militæret, som mobiliserer bak seg deler av den øvre middelklassen basert på hudfarge- og kjønnspolitikk. Siden Biden kom til makten har han, i det alt vesentlige, ført samme politikken som Republikanerne, også på pandemien.
Biden og Det demokratiske partiet er nervøse for de politiske og sosiale implikasjonene av hva Republikanerne gjør. De innser at når slike ekstreme handlinger som å omstøte Konstitusjonen først er begått, da kan de ikke omgjøres, og at hele klassestyrets system blir destabilisert.
Demokratene frykter imidlertid langt mer veksten av en sosial bevegelse nedenfra enn de gjør diktatur. Demokratenes sentrale bekymring i deres konflikt med Trump har forøvrig alltid vært sentrert om utenrikspolitikk. Bemerkelsesverdig fraværende i Bidens kommentarer på torsdag var enhver referanse til den ekspanderende USA-NATO-krigen mot Russland. Dette er av to grunner. For det første er de fullt klar over at krigen er dypt upopulær. For det andre baserer Demokratene seg på Det republikanske partiets bistand, «dominert» av «ekstremister», for å føre denne krigen.
Trump fikk mer enn 74 millioner stemmer i det forrige valget, men det er ikke 74 millioner mennesker som ønsker et fascistdiktatur. I USAs forankrede to-partisystem støtter seksjoner av arbeidere og middelklassen Det republikanske partiet, ikke av overbevisning, men som default [standardvalg]. I den grad Trump har en base er det fordi Demokratene ikke har noe å tilby, og fordi Republikanerne er eksperter på manipulering av syting og misnøye.
Demokratene har banet vei for denne reaksjonære dynamikken, ved å fortelle arbeidere at de er «deplorable» [foraktelige], ved å si at hvite arbeidere er rasister, og ved å fordømme Abraham Lincoln og de revolusjonære i 1776 som en bigott gjeng. For alt av deres moralisering om fortiden har Demokratene anvendt de 50 siste år med å bli kvitt sosiale program og kutte skatter for de rike.
Faren for et fascistisk diktatur er pågående. En forlenget prosess er i ferd med å nå et vendepunkt. Faren for diktatur er fundamentalt sett forankret i 1) Den ekstreme veksten av sosial ulikhet; og 2) Endeløs krig i utlandet, som siden Biden kom til makten har utviklet seg til åpningsstadiene av en global konflikt. Begge disse faktorene er forankret i kapitalistsystemets natur. Trump er et symptom på disse dypere prosessene, ikke årsaken.
Svaret på faren for diktatur er utviklingen av klassekampen. Bare i den grad arbeiderklassen bryter seg ut av selene den har blitt pålagt kan de reelle klasserelasjonene komme til forgrunnen. Dette må kobles sammen med et politisk program som kan appellere til den brede massen av arbeiderklassen, et program som har reelle løsninger på den økonomiske og sosiale krisa. Bare på den måten vil kreftene bak Trump-bevegelsen bli avslørt, og dens bredere base bli undergravd.
Løsningen på veksten av fascisme er ikke Bidens og Demokratenes moralistiske svada, men vendingen til arbeiderklassen, foreningen av dens kamper over ulikhet og utbytting, utviklingen av uavhengige organisasjoner som kan føre disse kampene, og byggingen av et sosialistisk og revolusjonært lederskap.