Storbritannias statsminister Liz Truss har gjort kuvending for hennes flaggskipelement i politikken nedfelt i hennes minibudsjett, og har droppet planene om å skrinlegge den planlagte økingen av selskapsskatten, fra 19 til 25 prosent fra og med april 2023, som nå skal opprettholdes. Hennes finansminister Kwasi Kwarteng, har fått sparken.

Truss-regjeringen er mindre enn 40-dager-gammel, og Kwarteng er nå den nest-kortest sittende finansminister i Storbritannias historie, og forbigår så vidt Iain Macleod, som døde i embetet i 1970.

Truss’ regjering kollapser midt i ei rasende krise som truer verdenskapitalismen, med rentenivåer som stiger kraftig rundt om i verden, for å undertrykke lønningene, midt i de økonomiske konsekvensene av pandemien og NATO-krig og sanksjoner mot Russland.

Truss’ hånd ble tvunget av et åpent opprør i hennes regjerende Conservative Party. Den politiske journalisten John Sopel sa, i hans tweet i går: «En statsråd inntil for noen uker siden har nettopp fortalt meg at hun [Liz Truss] ‘har sluppet løs et helvete her i landet.’ Språkbruken fra høytstående Conservatives, vantroen, det kolde raseriet, det er som ingenting jeg har sett på flere tiår der jeg har dekket britisk politikk.»

Et møte mellom Truss og Tory Party’s backbench-PMer onsdag ble beskrevet som «svovelaktig», «begravelsesstemning», «dystert» og «uhyrlig,» der ett PM kommenterte: «Jeg ble sjokkert over hvor brutalt det var.» En annen kalte Truss’ kabinett «libertære jihadister som ødelegger partiet». Robert Halfon, styreleder for Parlamentets spesialkomité for utdanning, beskyldte henne for å «skrote» de ti siste årene med Conservative-regjeringer.

Dette kom som respons på et krasj i markedets tillit til Storbritannia, etter Truss’ og Kwartengs minibudsjett, presentert den 23. september, med ikke-dekkede skattetildelinger til selskapene og de høyest inntektene, som førte til at verdien av det britiske pundet og de britiske statsobligasjonene, gilts, stupte. Truss’ kunngjøring fredag var tidsbestemt for å foregripe Bank of England’s planlagte avslutning av nødsstøtten for pundet, med milliarder av pund, som ble innledet i kjølvannet av deres budsjettkunngjøring.

Investorer fryktet at den haltende britiske økonomien umulig kunne underskrive et slag mot statsgjelden i størrelsesorden av £ 60 milliarder. De gjorde det klart at de offentlige utgiftene må kuttes, selv om dette skulle bety å provosere fram en bredere sosial eksplosjon, og erklærte deres mistillit ikke bare til den britiske økonomien, men til henne direkte.

Nedsalget av britiske statsobligasjoner og pundets fall fikk Bank of England til å heve styringsrentene raskere enn planlagt, med en bredere forventning om at nivået ville nå 6 prosent tidlig neste år. Dette fikk boliglånkostnadene til å skyte i været. Samtidig startet det diskusjoner i regjeringen om hvordan å finne fram til titalls milliarder pund av nedskjæring på bare tre uker.

Resultatet har ført til at Toryene konfronterer en usett nedgang i velgeroppslutning. En analyse fra Electoral Calculus viser partiet redusert til bare 85 seter – ned fra 356, og deres desidert dårligste valgresultat noensinne – skulle nåværende meningsmålingstall bli reflektert ved stemmeurnene.

Det har i flere uker vært oppfordringer om en kuvending for å avverge en Tory-katastrofe. Tidligere finansminister George Osborne meldte onsdag, i en tweet: «Gitt smerten påført realøkonomien av finansturbulensen er det ikke klart hvorfor det skulle være i noens interesse å vente enda 18 dager før den uunngåelige kuvendingen på minibudsjettet.»

Truss håper at ved å sparke Kwarteng får hun reddet seg selv. Men det er liten sjanse for at det vil lykkes. Det å utnevne Jeremy Hunt som erstattenede finansminister er et forsøk på å rekke ut ei hånd til andre seksjoner av partiet, men hennes regjering er faktisk død som ei sild. Hunt, en prominent Rishi Sunak-tilhenger, som var i sentrum for planene for å få stoppet Truss fra å bli Tory-partileder, vil være like ivrig som noen annen for at øksa skal falle på hennes nakke – uansett hva han offentlig måtte si.

Ei gruppe toneangivende parti-MPer sa til BBC Newsnight’s Nicholas Watt at sparkingen av Kwarteng vil «foranledige dem til å stå offentlig fram neste uke og oppfordre Liz Truss til å trekke seg». En annen sa: «Dette er seriøse mennesker. Statsministeren vil finne det vanskelig å overleve.»

Tim Montgomerie, den innflytelsesrike redaktøren for nettstedet ConservativeHome, postet en tweet, der han skarpt meldte: «Var jeg Liz Truss ville jeg ikke vente på å bli kastet ut av embetet av mitt parti. Jeg ville ha trukket meg. Landet og markedene har rungende avvist signaturagendaen.»

Det foreligger langt framskredne planer for ytterligere et palasskupp, for å levere den femte Tory-statsministeren på seks år. Times rapporterer: «Senior-Conservatives avholder samtaler om å erstatte Liz Truss med fellesforslaget Rishi Sunak og Penny Mordaunt, som del av MPers ‘kroning’.»

Avisa skriver at det er «rundt ‘20 til 30’ tidligere ministre og senior backbenchers som bestreber seg for å finne en måte for et ‘råd av eldre’ til å gjøre det klar for Truss at hun må fratre.»

Ett PM sa til avisas journalister: «Det er enten Rishi som statsminister med Penny som nestleder og utenriksminister, eller Penny som statsminister med Rishi som finansminister. De ville love å lede en regjering med alle talentene, og de fleste MPene ville stille inn bak det.»

Tory-partiets sist planlagte palasskupp bestemmes direkte av verdens banker og kapitalforvaltere. Krishna Guha, en økonom i Investec, kommenterte til Financial Times at dette var første gang på flere tiår «at finansmarkedene har tvunget regjeringen i en vesentlig framskreden økonomi, med sin egen sentralbank, til å kapitulere over sentrale finanspolitiske ambisjoner».

Truss’ erstatter vil forventes å gjenopprette tilliten til den britiske økonomien, ved å plyndre arbeiderklassen. Og dersom Toryene ikke får fikset deres rot til det finansielle oligarkiets tilfredsstillelse, da lover Labour Party å tre støttende inn.

Etter måneder med nekting av å gjøre det under krisa som har herjet Tory Party, oppfordret Labour-partileder sir Keir Starmer endelig i Guardian til et generalvalg, «for landets beste». Dette var «uansett om Liz Truss blir kastet ut av de Konservative, og han sa regjeringen er ‘fullstendig ved veis ende’ og at Labour Party forbereder seg for makten.» Truss har drevet økonomien «inn i en murvegg,» samtidig som de «ødelegger våre institusjoner» sa han, og det å bytte statsminister igjen uten å la landet stemme over det, det ville ikke være helt akseptabelt.

Starmer har gjort absolutt klart at han vil videreføre Tory-partiets offensiv mot arbeiderklassen, og basere seg på fagforeningsapparatet for å få gjort det. Arbeidere må være i stand til å hevde deres egen politiske stemme og bestemme hva som må gjøres for å løse denne krisa på deres egne premisser, og i deres egne interesser, ikke på interessene til de globale spekulantene og de som kommer fra selskapsstyrerommene.

Det er for å kunne bryte gjennom konspirasjonen mellom Toryene og Labour Party at Socialist Equality Party (SEP) har oppfordret arbeidere til å forlange et umiddelbart nyvalg. Skulle det bli utlyst et nyvalg da vil SEP stille kandidater til å fremme en sosialistisk strategi, imot krig, som arbeiderklassen kan slåss for.

Vi vil bringe til millioner av arbeideres oppmerksomhet, i Storbritannia og internasjonalt, den felles delte politiske agendaen til Toryene og Labour Party, som er klassekrig hjemme og krig mot Russland og Kina i utlandet.

Hundretusenvis av arbeidere har ført måneder med målbevisste streikekamper for å forsvare seg mot angrepene på deres arbeidsplasser, lønninger og arbeidsvilkår, konfrontert med målrettede bestrebelser fra fagforeningsbyråkratiet for å forhindre at en bredere bevegelse oppstår. Kravet om et generalvalg må tas opp av arbeidere, og de må slåss for det ved at de fordobler den arbeidslivsoffensiven som nå pågår, opp til og inkludert en generalstreik. Dette betinger at arbeidere på grunnplanet fravrister byråkratiet kontrollen over deres kamper, og politisk utfordrer alle bestrebelsene for å knytte dem til Tory-partiets forventede høyreorienterte erstatning, Labour Party.