Et av de viktigste aspektene ved kollapsen av kryptovalutabørsen FTX, som sist fredag begjærte seg konkurs, var at dens svindeloperasjoner i all vesentlig grad ble utført i klart dagslys.
Sam Bankman-Fried, FTX-eier og grunnlegger, innrømmet i et intervju med Bloomberg i april at hans selskap i all hovedsak har vært en Ponzi-operasjon, det vil si et system der penger kan tjenes så lenge mer penger fortsetter å strømme inn.
Der han beskrev operasjonen sa han: «Du begynner med et selskap som bygger en boks» og deretter «kler du den opp til å se ut som en livsendrende, du vet, verdensendrende protokoll som skal erstatte alle de store bankene i løpet av 38 dager, eller noe sånt.»
Etter å ha lyttet til dette bombastiske salgsframlegget responderte intervjueren med at det som ble beskrevet var en Ponzi-operasjon, som Bankman-Fried besvarte med å si at det var en «ganske rimelig respons» med en «deprimerende grad av gyldighet».
Dette reiser umiddelbart spørsmålet: Hvordan kunne denne svindelen gjennomføres? Svaret er åpenbart.
Den ville ikke engang ha kommet seg ut av startblokka om det ikke hadde vært for promoteringen den ble til del fra toppnivåer i media, og fra politiske, økonomiske og sågar sportsverdens etablissementer.
For eksempel, i august var Bankman-Fried på forsiden av magasinet Fortune der han ble hyllet som potensielt å være den neste Warren Buffet, Berkshire Hathaway-mangemilliardæren og verdens sjette rikeste individ.
Venturekapitalforetaket Sequoia sa for to måneder siden om Bankman-Fried, i en artikkel på nesten 14 000 ord, at han hadde «legendestatus» med en «visjon om selve pengenes framtid».
Bankman-Fried hadde forbindelser til toppnivåene i Det demokratiske partiet, som en stor donor. Han gjennomførte fjernsynsintervjuer med USAs tidligere president Bill Clinton og Storbritannias tidligere Labour-statsminister Tony Blair.
I sportsverdenen ble han promotert av den berømte NFL-quarterbacken Tom Brady, som i fjor besørget støtte, og han anskaffet seg navnerettighetene til basketballaget Miami Heat’s stadion.
Og deler av middelklassen meldte seg med, og promoterte illusjonen om at kryptomarkedet var måten den «lille mann» kunne utfordre og sågar snu opp-ned på finansgigantenes makt.
Den skamløse promoteringen av FTX-svindelen fra «de store og de gode» på samfunnets høyder var fordi kryptobørsens modus operandi var dypt forankret. Den var et mikrokosmos av finanssystemets operasjoner som helhet.
FTX-Ponzi-operasjonen var avhengig av den kontinuerlige tilstrømmingen av penger inn i dens bankkonti. Men denne prosessen har dannet et sentralt fundament for aksjemarkedet og finanssystemet de tre siste tiårene og mer, med utgangspunkt i beslutningen truffet av [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve om å besørge Wall Street penger som respons på børskrakket i oktober 1987.
Hver krise som fulgte resulterte i tilveiebringelsen av enda mer i all hovedsak gratis penger, for å finansiere neste spekulasjonsrunde. Etter finanskrisa i 2008 satte Fed i gang med kvantitative lettelser (QE; Quantitative Easing), og sendte rentene ned til rekordlave nivåer samtidig som sentralbanken kjøpte opp finansielle eiendeler [‘assets’]. Og med pengene som strømmet inn, var det boom på aksjemarkedet.
Etter krisa i mars 2020, da markedene frøs til ved starten av Covid-19-pandemien, ble QE satt på steroider og Fed doblet sine assets til nesten $ 9 billioner så godt som over natta. Resultatet var nok et oppsving på børsen.
FTX var en av dem som trakk veksler på den nye runden av spekulasjonsorgien. Markedsverdien til Bitcoin, den vesentligste kryptovalutaen, nådde mot slutten av 2021 nesten $ 70 000.
Samtidig som millioner døde og ti- og hundretalls av millioner ble infiserte, hvorav mange vil bli plaget av livstidskonsekvensene av Long COVID, ble FTX, sammen med ei rekke andre, løftet ut i stratosfæren, og helt bokstavelig talt i tilfellet Amazon-eier Jeff Bezos, som brukte pengene akkumulert fra superutbyttingen av hans arbeidsstyrke og stigningen for hans aksjeportefølje til å skyte seg ut i verdensrommet.
FTX-episoden reiser et annet avgjørende spørsmål: Hvor var regulatorene?
Etter at 2008-krisa hadde avslørt at finanssystemet, som en rapport fra Senatet i 2011 med egne ord beskrev som et «ormebol» gjennomsyret av interessekonflikter, og i noen tilfeller regelrett kriminell aktivitet, ble det utstedt et hellig løfte om «aldri igjen».
Forskrifter skulle innføres for å forhindre en gjentakelse av ei slik krise, med slike innvirkninger i form av tapte arbeidsplasser og økonomiske vanskeligheter pålagt millioner av mennesker at de fortsatt er merkbare.
Så hvor var da Demokratenes senator Elizabeth Warren, etter Bankman-Frieds åpne innrømmelse av at han i all hovedsak drev en Ponzi-operasjon, hun som er de gjengse borgernes angivelige forkjemper mot bankenes og finanskapitalens ødeleggelser? Hvorfor sto ikke hun på talerstolen, banket i bordet, og slo alarm?
Denne hvite ridderen, selvbekjent som «kapitalist inn til beinet,» forble taus, uten tvil med en erkjennelse, på et eller annet nivå, av at Bankman-Frieds operasjoner var dypt forankret i finansmarkedene og ikke måtte røres ved, og at det forøvrig ikke ville være politisk korrekt å ta ned en stor finansiell donor til hennes eget parti.
Finanskontrollkommisjonen, Securities and Exchange Commission (SEC), under Gary Genslers formannskap, besluttet på samme måte heller ikke noen tiltak.
Det kunne ikke vært noen klarere demonstrasjon av det faktum at den såkalte reguleringen er like mye en svindel som operasjonene utarbeidet av Bankman-Fried, og andre. Realiteten er at store deler av finanssystemet i all hovedsak ikke fungerer annerledes enn FTX, etter å ha blitt fullstendig skilt fra enhver verdi i realøkonomien.
I nyhetsartikkelen om FTX som utløste krisa for to uker siden, ble det bemerket at en betydelig andel av foretakets assets var krypto-tokens, som var skapt ut av «løse lufta». Men dette er ikke fundamentalt forskjellig fra verdivurderingene som tilskrives assets som hver dag handles for hundrevis av milliarder dollar i finansmarkedene.
Når disse assets kjøpes og selges, og store profitter oppnås på avtalene, har ikke et eneste atom av reell verdi blitt skapt. Og denne verden av fiktiv kapital, der penger og rikdom skapes ut av «løse lufta» er beskyttet og forsvart av de såkalte regulatorene, som promoterer fiksjonen om at den på en eller annen måte kan kontrolleres.
FTX-kollapsen, sammen med tiltakende bekymringer for at hele det finansielle korthuset kan falle sammen, betyr at et vendepunkt nå blir nådd.
Hovedfaktoren er endringen i det finansielle landskapet som følge av Feds tilstramming av pengepolitikken. Dette blir ikke foretatt for å «bekjempe inflasjonen,» men for å banke ned lønnskravene og arbeiderklassens kamper i møte med det største oppsvinget på fire tiår.
Styringsklassenes respons på det som helt klart er en stadig mer utdypende finanskrise vil ikke bli mer regulering. Snarere vil de bruke alle tilgjengelige midler, inkludert statsrepresjon og makt for å øke utbyttingen av arbeiderklassen – produsentene av all reell rikdom – for å få tilført deres finans-assets verdi.
Dette betyr at arbeiderklassen i hver en kamp som nå oppstår, blir stil overfor nødvendigheten av å utvikle sin egen uavhengige strategi for å bekjempe katastrofen skapt av styringsoligarkiet og alle dets agenturer.
Veien framover er forfektingen av og kampen for et program for sosialisme, med utgangspunkt i opphevingen av privateierskap av finanssystemet, for å legge grunnlaget for etableringen av en økonomi basert på menneskelige behov og ikke profitt.