Tár, skrevet og regissert av Todd Field, er et drama om en verdenskjent dirigent av klassisk musikk og hvordan hun blir tatt ned av en ondsinnet sexskandale. Det er en seriøs og severdig film, uansett balansen mellom dens ulike oppnåelser og mangler.

Lydia Tár (Cate Blanchett) – født Linda Tarr i Staten Island, New York – er den første kvinnelige førstedirigenten ved Berlin Filharmoniske Orkester. Hun har ei lang liste av akademiske og yrkesprofesjonelle oppnåelser. Men, gjennom den kombinerte bestrebelsen fra en ondskapsfull tidligere kollega og frekke, sladderpushende tabloider, kommer en tidligere ulykkelig relasjon og dens konsekvenser tilbake for å hjemsøke henne.

Field (In the Bedroom, Little Children) tar på seg ei rekke betydningsfulle emner: Den samtidige klassiske musikkverdens karakter; relasjonen mellom kunstneren, et uunngåelig ufullkomment menneske, og hans eller hennes kunst; og #MeToo-kampanjen og dens innvirkning i kulturlivets kretser.

Der vi møter Tár, som blir intervjuet på scenen i New York, av Adam Gopnik fra magasinet New Yorker, som kaller henne «en av de viktigste musikalske individene i vår tid,» er hun tilsynelatende på toppen av verden.

Gopnik bemerker at Társ mentor var dirigenten Leonard Bernstein, den briljante amerikanske dirigenten og komponisten. Lydia forklarer at det viktigste hun lærte av Bernstein var «oppmerksomhet på mening, eller hensikt. Hva er komponistens prioriteringer, hva er dine?» Hun forbereder seg på å spille inn en liveframføring av Gustav Mahlers symfoni nr. 5.

I samtalen innvilger Tár seg, velformulert, men selvsentrert egoistisk, og til tider uutholdelig, nesten gudelignende krefter som dirigent: «Tid er det essensielle i fortolkningen. Dere kan ikke starte uten meg. Jeg setter i gang klokka.»

Herfra jobber Field og Blanchett (som førstnevnte skrev manuset for) for å etablere både Társ faglige legitimeringer og hennes feiltrinn som menneske – og helt spesielt de sistnevnte.

Lydia er utro mot hennes kone Sharon Goodnow (Nina Hoss), Berlin-orkesterets konsertmester som hun har ei adoptivdatter med. Vi blir ledet til å tro at Tár – som nærer begjær for forskjellige unge kvinner, deriblant Olga Metkina (Sophie Kauer), en vordende, russiskfødt cellist med en musikalsk karriere hun bidrar til å fremme – har hatt ei rekke affærer.

Tár innvilger ingen tid til verken Andris Davis (Julian Glover), hennes forgjenger i Berlin, eller en finansiell støttespiller og aspirerende dirigent, Elliot Kaplan (Mark Strong). Hun intimiderer ei jente som på skolen mobber hennes unge datter Petra (Mila Bogojevic). Tár manøvrerer frekt og ubehøvlet for å kvitte seg med en uønsket assisterende dirigent, Sebastian Brix (Allan Corduner), og unnlater (skadelig for henne selv, som det skal vise seg) å gi hans jobb til hennes assistent og tidligere kjæreste, Francesca Lentini (Noémie Merlant), som forventer å få stillingen. Hennes bedragerier strekker seg til det daglige – etter å ha falt på gata og skadet seg, lyver Tár om det, og hevder hun ble utsatt for et voldelig angrep.

Mest alvorlig er at den aspirerende dirigenten Krista Taylor (Sylvia Flote, sett bare i Társ minner eller drømmer), en annen av Lydias tidligere elskere, dreper seg selv og etterlater seg ei rekke beskyldninger mot Tár. Den eksakte karakteren av relasjonen og bruddet blir ikke klargjort, men vi ser e-postmeldinger fra Tár som advarer andre orkestre om å holde seg unna kvinna: «Jeg må advare dere om faren for deres orkester ved å ansette Ms. Taylor.»

Vi har ingen måte å vite om Krista var genuint ustabil og «farlig,» eller om Tár bare var hevngjerrig. Under alle omstendigheter, hennes tilsidesettelse av Francesca fører den yngre kvinna til å lekke de skadelige e-postene til media. Dette skal vise seg å bli Társ undergang.

Lydia kan være beregnende og egoistisk, hun tenker stort om seg selv, hun trår jernskodd over de som tillater henne det, hun nyter åpenbart det «gode liv,» der hun i hovedsak pendler mellom New York og Berlin. Alt av dette berømmer henne ikke for betrakteren som menneske.

Field tilbyr et lite attraktivt helhetsportrett av samtidens musikkverden. Personene vi blir mer intimt introduserte for virker i stor grad dominert av smålige bekymringer som karriere, prestisje, penger, personlig komfort. Velstand omslutter det som foregår, der handlingen finner sted (med ett bemerkelsesverdig unntak) i dyre boliger og hoteller, plysjkontorer, førsteklasses flyavdelinger, limousiner, og så videre. Mye glans og glamour framvist, og relativt lite rom tilgjengelig for kunstneriske formål og bekymringer.

Betrakteren får ikke inntrykk av at Tár, i hennes anvendelse av sjargong, hennes selvskryt og kvasi-machiavelliske manøvreringer og kjølighet, nødvendigvis er atypisk. Hun er rett og slett den mest polerte og effektive – til et viss punkt! – til å operere i dette terrenget.

Field forsøker noe viktig, å tilby et bilde og en kritikk av celibritetskulturen og dens korrosive innvirkninger. Filmen peker i retning av korrupsjonen, den pengegale karrierismen, opportunismen og den gjennomgripende kynismen – og deres destruktive konsekvenser.

Er Lydia Tár en stor musiker? Det er vanskelig å bedømme ut fra det vi ser: Små snitt fra hennes dirigering, dirigentøvelser, komponering ved pianoet. Det er nok her i det minste til å antyde et uhyre begavet individ. Der filmen klart og tydelig trekker veksler på Bernsteins handlinger og ord, spesielt i orkesterøvelser, ser den ut til å inkludere aspekter av teknikken, kunnskapen og inspirasjonen involvert i dirigering.

Field er tydeligvis inneforstått med visse enorme motsetninger i Társ liv. Hun snakker veltalende om musikkens emosjonelle kraft, men selv hennes diskusjoner er kjølige, sjeldne og fremmedgjorte fra livets flyt. Hennes fysiske omgivelser virker sterile og antiseptiske. Nesten alle hennes relasjoner, hevder Sharon, rettferdig eller ikke, er «transaksjonelle».

Tár er dødelig skadet, til slutt, ikke så mye av #MeToo-heksejakta – den er bare anledningen til hennes profesjonelle fall – men ved å snu ryggen til idealene Bernstein og andre i utgangspunktet inspirerte henne med. En sein scene, der hun i skam vender tilbake til familiens hjem i den lavere middelklassen på Staten Island og gråtende ser på en video av en av Bernsteins Young People’s Concerts, er kritisk viktig i så henseende.

Enn videre, det er til Fields ære at han tar på seg, i det minste delvis, #MeToo-spørsmålet. I én av filmens tidlige scener, der hun underviser en klasse ved Juilliard School, et av New Yorks ledende scenekunstkonservatorier, møter Tár en student, Max (Zethphan D. Smith-Gneist), som erklærer at han «ikke egentlig er interessert i Bach» og «som en BIPOC [svart, urbefolkning og person av farge] pan-gender, vil jeg si at Bachs kvinnefiendtlige liv gjør det på en måte umulig for meg å ta musikken hans på alvor.» Når Lydia spør ham hva han mener med det, svarer Max: «Vel, var han ikke far for omtrendt tjue barn?» Og seinere legger han til: «Hvite, mannlige, cis-komponister? Bare ikke mi greie.»

Argumentene er foraktelige, men de stammer ikke fra den forvillede Max. Den uvitende, filistinske avvisningen av Shakespeare, Bach, Dickens og andre giganter er drevet fram av politiske og økonomiske motiver. Et helt småborgerlig sjikt er beredt til å avskrive noen av verdenskulturens største bragder som del av deres bestrebelser for å få seg en bedre plass i sola.

Tár finner Max’ resonnement skremmende, «robotaktig». Hun påpeker legitimt overfor ham at «dersom Bachs talent kan reduseres til hans kjønn, fødeland, religion, seksualitet og så videre – da kan også ditt.»

Deretter, i en samtale med Andris Davis, mannen hun etterfulgte ved Berlin-filharmonien, spør Tár – åpenbart med Krista Taylor i tankene – peilende: «Har du noen gang hatt et problem med en student eller kollega? Hvor den personen...?» Davis tror umiddelbart noen har klaget på ham. «På nåværende tidspunkt har de bommet på sjansen,» legger han inn. «Jeg er ute av spillet. Takk Gud, jeg opplevde aldri å bli trukket vekk fra podiet som Jimmy Levine ... eller jaktet ned som Charles Dutoit.» Begge, Levine og Dutoit, var framtredende dirigenter og blant de tidligste ofrene for den pågående seksualheksejakta. Levine, en av de mest bemerkelsesverdige operadirigentene i moderne tid, ble i all hovedsak jaget til hans død.

Ikke overraskende kanskje, den nåværende atmosfæren tatt i betraktning, er Fields behandling av #MeToo-spørsmålet noe tvetydig. Tár indikerer tabloidenes skitne rolle, og med hvilken hastighet et livsverk kunne utslettes, på grunnlag av grumsete episoder i fortiden. Det er imidlertid ikke klart hvilke konklusjoner vi skal trekke. Sharon svarer ganske fromt, om enn forståelig. Hun forhindrer sågar Lydia fra å se deres felles barn.

Selv med filmens tilbakeholdne behandling av #MeToo-spørsmålet har Tár fornærmet og til og med irritert de som er følsomme for presset fra hudfarge- og kjønnspolitikken. Richard Brody angriper for eksempel i New Yorker filmen Tár som «en regressiv film som bittert tar sikte på såkalt cancel-kultur og harselerer over såkalt identitetspolitikk». Max blir i filmen «portretteret hånende» fordi «som han sier, han ikke kan ta Bach på alvor fordi han var en kvinnehater.» Om ikke studenten, så fortjener ikke minst argumentet å bli behandlet hånlig.

I Nation refererer Phoebe Chen («Were We All Wrong About 'Tár'?») til «en students tvilsomme, men prinsipielle avvisning av Bachs musikk.» «Prinsippiell!» I hvilken mulig tolkning og forstand? Chen går videre til å klage over at filmen er «formet av dens følelse av klaustrofobisk hvithet og dens antagonists fordommer,» og følger «en hvit liberalers lenkede kosmopolitiske blikk». Dette er høyreorienterte angrep.

En av Tár’s genuine styrker er filmens evne til å foreslå den mulige kombinasjonen av høy kunst og lav personlig opptreden. Vi har mer enn nok eksempler, både i fortid og nåtid, av en slik dualitet.

Selvfølgelig, selv om mindre enn feilfrie mennesker skaper viktige kunstverk, er det klare grenser for det. De kan ikke bare avgrenses «any old way,» for å si det sånn. Noen ekstraordinære kreative gnister må eksistere i en del av personligheten, selv om mindre ønskelige egenskaper også er tilstede, produkt av skaden klassesamfunnet har påført dem.

Langt mindre kan list og hensynsløshet i personlige og profesjonelle relasjoner behandles som kjennetegn som uunngåelige følger av kunstnerisk storhet, nesten som dens forutsetning. Noen ganger truer Field med å begå feilgrepet å løse en av hans hovedutfordringer, portretteringen av kunstnerisk briljans, ved å presentere Társ overlegenhet, snobbethet og gab-gave som bevis på denne egenskapen. Men i det store og hele gjør manuset og Blanchetts opptreden nok til å antyde ekte evner og teft, selv om de er utsatt for omstendighetene rundt, og hennes eget utviklingsforløp.

Ikke desto mindre, sammen med dens mange spennende kvaliteter, Tár avslører også virkelige vanskeligheter i dens bestrebelser for å kaste lys over den nåværende musikalske verden. Dette er i betydelig grad objektive problemer, produkt av en kultur som de siste tiårene ikke har vært anvendt for å kritisere samfunnet, eller seg selv.

Filmskaperen setter seg ikke selv i en tilstrekkelig avstand fra den sentrale karakteren og hennes aktiviteter. Den altfor empiriske, nesten dokumentariske stilen, som presser våre ansikter i hendelsenes umiddelbarhet, oppmuntrer til et passivt, fatalistisk synspunkt. «Vel, selvfølgelig, det er bare sånn ting er.» Selv om mange av kritikerne ikke er så observante, for å si det høflig, taler det likevel ikke godt for Tár at praktisk talt ingen har sett filmen som en tiltale av kulturen. For anmelderne er det et spørsmål om hybris, et «geni» som tror hun er hevet over loven, en artist som betaler en høy pris for hennes ugjerninger, osv., osv. Noen ser til og med på filmen som en støtte til #MeToo-typen offentlig avstraffelse.

Tár tar selvfølgelig hennes liv og situasjon for gitt, men det trenger ikke vi gjøre. Vi blir for fanget av hennes personlige magnetisme, låner til og med hennes tanker og følelser for ei stund, og mister oversikten over de sosiale impulsene som beveger henne og alle andre. Alt føles «naturlig» når det burde føles rart og unaturlig, og avskyelig. Irriterte eller undertrykte på visse punkter av karakteren (og skuespillerinna selv) som prøver så hardt å imponere og «blende» oss, er vi ikke klare over hva filmskaperen har i tankene. Er også han «imponert,» eller er han mer kritisk? Man føler han vil ha det begge veier.

Etter å ha bedt oss om å identifisere, på en eller annen måte, med Lydia og hennes glitrende verden i den store hoveddelen av filmen snur Field på en mynt og ber oss i de siste øyeblikkene erkjenne at Tár innser hun har forrådt eller snudd ryggen til arven fra Bernstein.

Vi ser Bernstein i en video der han forklarer for hans Young People’s Concert-publikum, etter lidenskapelig dirigering av et stykke av Tsjaikovskij: «Nå kan vi virkelig forstå hva meningen med musikk egentlig er. Det er slik det får deg til å føle deg når du hører det. … Og det mest fantastiske av alt er at det ikke er noen grenser for de forskjellige følelsene musikken kan gi deg. Og noen av disse følelsene er så spesielle og så dype at de ikke engang kan beskrives med ord. … Og det er der musikk er så fantastisk. Fordi musikken gir følelsene navn for oss. Bare i noter, i stedet for ord.»

Tár husker åpenbart hvilken innvirkning Bernstein og konsertserien hadde på henne, og som kanskje pekte henne i retning av et liv i musikken. Men så lite forberedelser er gjort for dette avgjørende øyeblikket at den uoppmerksomme seeren kan gå glipp av poenget (og det har de fleste). Filmen burde vært bygget rundt denne sekvensen, eller dens innhold. Tár er til en viss grad misformet av gravitasjonskraften fra den kulturen den hevder å ville kritisere.

Et av de mest åpenbare uttrykkene for vanskelighetene er det faktum at til tross for dramaets forsiktige, gjennomtenkte utarbeiding er ikke Társ skjebne tilstrekkelig gripende eller berørende. Vi er ganske uberørte av hennes ulykke. Det føles rett og slett som et annet av de uunngåelige, om enn uheldige, av livets fakta. Samtidig er, om vi skal ta resten av filmen på alvor, tapet av en slik kunstnerisk personlighet ikke bare en individuell tragedie, men et vesentlig slag for kulturlivet.

Uansett, Field har med Tár gjort noe uvanlig, som vi burde være takknemlige for: En film som demonstrerer intelligens og følsomhet og behandler komplekse spørsmål på en nyansert måte.