Portugisiske lærere innleder landsdekkende streik

En landsdekkende lærerstreik er på gang i Portugal, midt under ei voksende bølge av klassekamper i Portugal og internasjonalt, tre år inn i Covid-19-pandemien og samtidig som NATO fører krig mot Russland i Ukraina. Lærere startet mandag i forrige uke en 18-dager-lang streik kalt av åtte fagforbund, som tidligere avviste oppfordringer til å streike, og hevdet det «ikke var rett tidspunkt».

De innkalte imidlertid til streik under voksende press fra lærere som avholdt en av de største protestene siden Nellik-revolusjonen som i 1974 styrtet Portugals høyreekstreme regime. Kalt for av sammenslutningen av pedgoger kalt Somos todos professores (STOP), mønstret rundt 100 000 lærere, skoleansatte og foreldre til en protestmasj i Lisboa. Der bar de bannere som forlangte «respekt,» «verdighet i yrket,» «et offentlig skolesystem (som fungerer),» og forlangte at utdanningsminister João Costa fra Sosialistpartiet, Partido Socialista (PS), skulle gå av.

PS-regjeringen truer med å forby streiken. «Det som finner sted er en streik én dag for én time og neste dag for en annen. Dette respekterer etter vår oppfatning ikke de grunnleggende prinsippene for hva en streik skal være, sa Costa. Dette gjenspeiler PS-angrepet på Portugals sykepleierstreiker i 2017 og 2018, som partiet angrep ved å erklære at crowd-funding av streiker er ulovlig.

Lærerne forlanger en slutt på yrkesfaglig ustabilitet, prekære arbeidsvilkår og ubetalt overtid, og forlanger flere ansettelser og høyere lønninger. Lærere har siden 2009 tapt 20 prosent av deres kjøpekraft. De forlanger også å kunne pensjonere seg uten pensjonsavkorting etter 36 års tjeneste, da det å få en fast ansettelse som lærer kan ta flere tiårs arbeid.

Gjennomsnittlig månedslønn for lærere i det laveste lønnssjiktet er ca. € 1 100 (NOK 11 752), og selv de i det høyeste lønnssjiktet er den generelt under € 2 000 [NOK 21 367]. De lave lønningene har blitt uthult av de skyhøye levekostnadene utløst av EU-bankredningsaksjoner og NATO-krigen i Ukraina. Inflasjonen nådde i 2022 9,6 prosent, og matvareprisene steg med 18,9 prosent.

Portugals offentlige skoler har ikke kommet seg etter EU-innstrammingene pålagt etter den globale kapitalistkrisa i 2008. EU-kommisjonen, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ECB) reddet i 2011 Portugal fra fullstendig kollaps med € 78 milliarder. Disse finansmidlene, overlevert bankene, ble tilbakebetalt med et tiår av innstramminger pålagt av hele det politiske etablissementet: De høyreorienterte sosialdemokratene fra Partido Social Democrata (PSD), sentrum-venstre-partiet Partido Socialista (PS) og PS-minoritetsregjeringene støttet av middelklassens pabloistiske Venstreblokk, Bloco de Esquerda (BE) og det stalinistiske Portugisiske Kommunistpartiet (PCP).

Nå blokkerer Portugals rivaliserende fagforeningsbyråkratier en breiere kamp mot PS, forhindrer en samlet handling av lærere og andre sjikt av arbeidere, og avskjærer dem fra arbeiderkampene internasjonalt. Flere fagforeninger kaller for rullerende streiker, og splitter lærerne på tvers av ulike regioner, mens STOP støtter en streik på ubestemt tid, men samtidig nekter å utvide kampen.

STOP oppsto etter tiår med fagforeningssamarbeid med påfølgende regjeringer for å pålegge den offentlig utdanningen nedskjæringer. STOP ble opprettet i 2018 og utgjør et «apolitisk» alternativ til de tradisjonelle fagforeningene. Organisasjonen beskriver seg som en «ikke-sekterisk, ikke-partiavhengig og en reell demokratisk fagforening,» forpliktet til «aldri å signere viktige forpliktelser/overenskomster med regjeringen uten først demokratisk å lytte til lærerklassen».

STOP organiserte i desember i fjor en protest som mønstret 20 000 lærere i Lisboa, og kalte den nåværende streiken. STOP tilbyr imidlertid ikke noe alternativ til de tradosjonelle fagforeningsbyråkratiene og de nekter eksplisitt å utvide streiken til en kamp mot NATO-krigen og PS-regjeringen. Organisasjonen ledes av André Pestana, en tidligere BE-leder som har grunnlagt pseudo-venstre-partiet Movimiento Alternativa Socialista (MAS).

STOP sier på Facebook at selv om lærerne vil utvide kampen kan ikke STOP og andre fagforeninger gå for det. De sier: «Det overveldende flertallet av kommisjoner fra streiker/fagforeninger gikk med på å appellere til sivilsamfunnets solidaritet, som vi gjorde fra 14. januar til 1. mars (uten spesifikt å invitere noen yrkessektor).»

Faktisk bryter det ut streiker i den ene økonomiske sektoren etter den andre. I november gikk tusenvis av Portugals leger, sykepleiere, lærere og embetsfunksjonærer til en én-dagsstreik med krav om lønnsøkninger. De opponerte mot de skarve lønnsøkningene på 3,6 prosent for den offentlige sektoren i 2023. Rettsvesenets ansatte har meldt lønnsstreiker fra 15. februar til 15. mars.

På Volkswagens monteringsfabrikk Autoeuropa nært Lisboa, som er en av Portugals største eksportører, streiket 5 100 arbeidere. Fagforeningsbyråkratiet påla en lønnsøkning på 5,2 prosent, som effektivt sett kuttet reallønningene med 4 prosent.

Havneadministrasjonsarbeidere og ansatte ved veterinær- og sanitærtilsynet (DGAV) har streiket siden desember for høyere lønn. Jernbanearbeidere gikk også ut i streik, og forlangte bonuser for å kompensere for fallende kjøpekraft i 2022. Dette tvang fram kansellering av mer en 1 000 avganger.

Kabinansatte i det statseide flyselskapet TAP skal de kommende ukene streike med krav om høyere lønninger, bedre arbeidsvilkår og mot en EU-godkjent redningsplan for TAP på € 3,2 milliarder. Planen vil redusere flyflåten, kutte mer enn 2 900 jobber og kutte lønningene opp til 25 prosent.

Arbeidere i Portugal kan ikke slåss mot de essensielle problemene de står overfor splittet av bransje og på nasjonal grunn. Alle disse problemene – inflasjonsoppsvinget, NATO-krigen mot Russland i Ukraina, EU-innstramminger og Covid-pandemien – er alle i all hovedsak internasjonale og globale problemer. De kan bare løses ved å bygge et mektig nettverk av grunnplankamporganisasjoner for å koordinere arbeiderklassens forente internasjonale kamper.

Dette fordrer utviklingen av en bevisst politisk opposisjon i arbeiderklassen mot den reaksjonære rollen spilt av pseudo-venstre-grupper som BE og PCP.

De støttet i 2019 PS’ utplassering av hæren for å bryte en landsdekkende trailersjåførstreik, da bensinstasjonene gikk tomme. BE støttet PS’ anvendesle av hæren for å bryte streiken, og BE-lederen Catarina Martins uttalte: «I visse grunnleggende sektorer er det forståelig at det opprettholdes minimumsnivåer av tjenester; i andre sektorer er det ikke forståelig. … Regjeringen må gjøre det som er nødvendig for at landet skal fungere.»

Høsten 2021 brøyt det ut massestreiker over hele Portugal av jernbanearbeidere, lærere, farmasøyter, t-banearbeidere, sykepleiere, brannbekjempere og embetsfunksjonærer. PCP og BE forsøkte imidlertid ikke å mobilisere arbeiderne mot PS-minoritetsregjeringen, som de støttet i parlamentet. De bestrebet seg i stedet for å støtte opp under PS ved å tvinge fram et nyvalg.

Plutselig stemte de imot PS-budsjettet, som de tidligere hadde støttet. Det var ikke fordi de var imot EU-innstrammingene. Både BE og PCP hadde lojalt støttet alle PS innstramningsbudsjettene siden PS i 2015 kom til makten. Deres stemme mot PS-budsjettet utløste ei regjeringskrise og et nyvalg, der PS så vidt klarte å vinne en seier mot PSD.

PS kan ikke bekjempes på et upolitisk, fagforeningsbasert grunnlag. STOP hevder Portugals høyreorienterte PSD-president, Marcelo Rebelo de Sousa, kan beskytte streiken fra PS’ angrep. Fagorganisasjonen hyller de Sousa som «garantist for de demokratiske institusjonenes regelbundne funksjoner ... Derfor må presidenten innta en klar posisjon i møte med dette angrepet på streikeretten (som er en konstitusjonell rettighet).» Men PSD er finanskapitalens høyreorientert virkemiddel, like fiendtlig innstilt til de streikende som PS er.

Bare omveltingen av dette korrupte etablissementet, i en nødvendigvis internasjonal revolusjon mot kapitalismen, kan løse de brennende problemene arbeiderne står overfor. Det å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer (IWA-RFC) kan besørge arbeidere muligheten for å overvinne de nasjonale fagforeningsbyråkratienes demobiliserende innflytelse. Dette fordrer å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), den trotskistiske verdensbevegelsen, for å slåss for sosialisme mot de kontrarevolusjonære stalinistiske og pabloitiske forsvarerne av byråkratiet mot arbeiderne.

Loading