Med 3 millioner arbeidere i Frankrike som tirsdag marsjerte i gatene mot president Emmanuel Macrons pensjonskutt, brer nå streiker seg over hele Europa.

Raseri bryter ut mot innstramminger og skyhøye priser på energi og mat, som utarmer arbeidere over hele verden.

Samme dag som de franske protestene marsjerte belgiske helsetjenestearbeidere i Brussel mot sykehuskrisa utløst av Covid-19-pandemien. Teknologiarbeidere i Finland gikk i går ut i streik, som den første av en bølge av arbeidskamper over lønninger over hele landet. Og på den andre siden av Den engelske kanalen gikk i Storbritannia en halv million arbeidere til streik mot inflasjon og drakoniske antistreikelover som skal pålegge «minimumstjenester».

De franske streikene reiser spørsmål stilt skarpt til arbeidere internasjonalt. Det er umulig å få snudd det eskalerende angrepet på arbeiderklassens sosiale rettigheter uten å bygge en bevegelse mot USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og den tiltakende faren for at den skal eskalere til en global nukleær konflikt.

Macron er ikke under noen illusjon om at det verken er populært eller demokratisk å heve minimumspensjonsalderen til 64 år, for å kutte de totale pensjonsutgiftene med over 5 prosent – eller rundt € 13 milliarder per år. Meningsmålinger viser at 70 prosent av franskmenn er imot det, og 79 prosent sier en sosial eksplosjon er «mulig» de kommende månedene. Likevel har statsminister Elisabeth Borne erklært at nedskjæringene «ikke er til forhandling» og mobiliserer titusenvis av opprørspoliti for å angripe arbeidere og ungdom som protesterer mot kuttene.

For å rettferdiggjøre hans autoritære politiske orienteringer sender Macron hensynsløst stridsvogner til Ukraina for å nedkjempe Russland, og øker Frankrikes militærutlegg over perioden 2024 til 2030 med nesten € 100 milliarder, opp til € 413 milliarder. Deretter hevder han kynisk at å kutte pensjonene er «uunngåelig» for å «redde systemet» fra statskonkurs. Dette har han gitt Russlands president Vladimir Putin skylden for: «Det er ikke lenger noe fredsutbytte, som resultat av Russlands aggresjon mot Ukraina».

Macron slåss for kravene til styringsklassene i alle imperialistland. Wall Street Journal gjentok i deres redaksjonelle lederartikkel på tirsdag, under tittelen «Hvorfor Frankrike trenger pensjonsreform,» de imperialistiske borgerskapenes argumenter ved utbruddet av de to verdenskrigene i forrige århundre: Det å føre stormaktskrig krever at arbeidernes levestandarder må kuttes drastisk.

Avisa skrev: «Utlegg for å møte truslene vil ikke være mulig uten reformer som gjør pensjoner og rettigheter mer bærekraftige. Dette er en debatt som må finne sted over hele Europa og i USA. Slutten på den kalde krigen skapte en illusjon om at velferdsstater kunne cruise fram med stadig mer sjenerøse ytelser. Det kan de ikke, om demokratier skal forsvare seg mot autoritære trusler.»

Disse argumentene er en bunt løgner. Nedskjæringen av pensjonene er ikke forankret i Putins reaksjonære beslutning i fjor om å invadere Ukraina, men i de materielle interessene til et bitte lite, forskanset finansoligarki som plyndrer samfunnet.

Forrige måneds Oxfam-rapport om global ulikhet viste at den øverste 1 prosenten av samfunnet sugde til seg 63 prosent av all rikdom skapt i årene 2020 og 2021, eller mer enn $ 26 billioner. Frankrike, der aksjeindeksen CAC-40 i fjor nok en gang bokførte rekordprofitter, på € 172 milliarder, er for tiden hjemstavn for verdens rikeste individ, Bernard Arnault. Godt understøttet av multi-billioner-euro bankredningsaksjoner fra Den europeiske union (EU) økte Arnaults aksjemarkedsformue fra € 85,7 milliarder i 2020 til € 213 milliarder i 2023.

De € 13 milliarder Macron gjerne vil kutte fra de totale årlige pensjonsutgiftene er mindre enn en tredjedel av den årlige økningen av Arnaults personlige formue (€ 42 milliarder) siden Covid-19-pandemien startet.

Det sosiale angrepet på arbeiderne er ikke forankret i russisk militærplanlegging, men i dype endringer i verdenspolitikken siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. NATO-maktene, anført av Washington, la i utlandet ut på et nykolonialt plyndringstokt som kostet millioner av liv, med kriger i Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Mali, Syria og videre. Innenriks forsøkte EU å uthule de grunnleggende sosiale rettigheter styringsklassen hadde blitt tvunget til å innrømme i Vest-Europa etter Nazi-Tysklands nederlag for Sovjetunionen i den andre verdenskrig.

I Frankrike ble forhandlinger mellom staten og fagforeningsbyråkratiene om «reformer» for å kutte pensjoner eller kritisk viktige sosiale tjenester nesten årlige begivenheter, helt siden statsminister Alain Juppés pensjonskutt provoserte fram en massiv jernbanestreik i november–desember 1995.

Macron uthuler ikke pensjonene fordi det er den eneste måten å finansiere en respons på en plutselig trussel fra Russland, som tradisjonelt har hatt nære diplomatiske bånd til Frankrike. Han risikerer snarere en verdenskrig for å videreføre det sosiale angrepet på hjemmebane.

Macron ga i 2019 et omfattende intervju til The Economist, hvor han kritiserte NATO-trusler mot russiske styrker i Midtøsten. Han sa NATO var «hjernedød» og oppfordret alliansen til å «revurdere vår posisjon overfor Russland». Han la til: «Når USA er veldig harde mot Russland, er det en form for statlig, politisk og historisk hysteri.» Han sa Frankrike forsøkte å «bygge relasjoner for å forhindre at verden går opp i en brannstorm».

Mens Macron i fjor falt inn på linje med NATO i Ukraina, nektet han i utgangspunktet å sende landet stridsvogner, og sa det kunne provosere fram en tredje verdenskrig. «Vi ønsker ikke en verdenskrig. Vi hjelper Ukraina med å forsvare seg på dets eget territorium, aldri for å angripe Russland,» tvitret han i oktober i fjor. I desember sa han at ei «rød linje» han ville stoppe ved, var ethvert trekk som ville gjøre Frankrike til en «medspiller i krigen».

Med det nye året, da Macron avgjorde en debatt om de politiske orienteringene for pensjonene til fordel for å innføre et massivt upopulært kutt, bestemte han seg imidlertid også for krig mot Russland. Den 4. januar lovet han å sende stridsvogner av typen AMX-10 til Ukraina. For å rettferdiggjøre nedskjæringen av pensjoner og styrkingen av politiet og militæret, ble det besluttet å gjøre Frankrike til en medspiller i krigen og risikere den globale krigen Macron hadde advart mot.

Åttifem år etter at Leo Trotskij grunnla Den fjerde internasjonale – og i Overgangsprogrammet i 1938, kort før den andre verdenskrig brøyt ut, advarte for at kapitalismen sto overfor dens dødskramper – står kapitalismen igjen overfor ei dødelig krise.

Det er en presserende viktig oppgave å samle arbeidere i Amerika, Europa, Ukraina, Russland og videre, til en internasjonal kamp for å stoppe krigen, og det er uløselig forbundet med kampen mot sosial innstramming.

En sentral forskjell skiller dagens situasjon fra 1900-tallets verdenskriger. Under den første verdenskrigen tok det nesten tre år for arbeiderklassen til å starte den første offensiven mot krigen: 1917-revolusjonen i Russland som brakte Lenin, Trotskij og Bolsjevikene til makten. Men i dag konfronteres borgerskapet av eksplosiv opposisjon og massestreiker internasjonalt, der det bestreber seg for å trekke verden inn i en tredje verdenskrig.

For å stoppe krigen og de sosiale angrepene må kampen tas ut av hendene til nasjonale fagforforbundsbyråkratier som Frankrikes stalinistiske Confédération générale du travail (CGT). Disse byråkratiene splitter arbeiderklassen langs nasjonale skillelinjer, forhandler med kapitalistregjeringer om nedskjæringer, og blokkerer motstand mot krig. CGT-byråkratiet og dets politiske allierte, det pabloistiske partiet Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), utstedte i fjor uttalelser som støttet NATOs argumenter for krig med Russland.

Veien videre er å bygge grunnplankomitéer på arbeidsplasser og skoler, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene. Koblet sammen i nettverket Internasjonale Arbeideres Allianse av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – kan de forene arbeidernes og ungdommens voksende kamper til en mektig, internasjonal bevegelse, som slåss for å stoppe krigen og få brakt ned reaksjonære regjeringer som den Macron leder.

Det marxistisk-internasjonalistiske perspektivet for å opprettholde en slik bevegelse kan bare komme fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – den trotskistiske verdensbevegelsen. Det har gått 70 år siden det franske partiet NPAs pabloitiske politiske forfedre splittet med ICFI, der de argumenterte for at stalinistiske byråkratier ville besørge arbeiderne revolusjonært lederskap. CGTs og NPAs støtte for NATO i den nåværende krigen gjendriver denne posisjonen knusende og objektivt.

Det politiske alternativet som må bygges er ICFI og verdenspartiets franske seksjon, Parti de l’égalité socialiste (PES), som slåss for perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon.