140 000 offentlig ansatte skolelærere i Bolivia gjennomførte fredag en nasjonal streik etter at president Luis Arces regjering av partiet MAS, Bevegelse til Sosialisme, Movimiento al Socialismo (MAS), beordret en brutal politiundertrykking av onsdagens fredelig lærerprotestmarsj i La Paz.

Titusenvis av lærere og deres supportere fylte La Paz-sentrum i de største demonstrasjonene sett siden 2019-protestene mot det USA-støttede valgkuppet som veltet MAS-presidenten Evo Morales.

Lærernes streik hadde omfattende deltakelse, der den trosset regjeringens trussel om tilbakeholding av lønn for arbeidsfravær, med lærere som satte opp ei rekke veisperringer ved landets nationale grenser og på tvers av landets store byer, deriblant Sucre, Cochabamba, Santa Cruz, Beni, Tarija og Potosí. Foreldreforeninger og universitetsstudenter var viktige kontingenter i lærerprotestene.

Lærerne har opprettholdt delvise streiker og daglige protestmarsjer i tre uker, som har vært sentrert i La Paz, i protest mot forverrede arbeidsvilkår og livsbetingelser for både elever og lærere under den angivelige «venstre»-regjeringen.

Deres krav inkluderer en vesentlig økning av det statlige utdanningsbudsjettet, økte ansettelser og opphevingen av et nytt undervisningsprogram som forplikter lærere til å arbeide flere ubetalte timer.

I årevis har anliggendet som oftest har vært reist av lærerne vært akkumuleringen av ubetalte undervisningstimer, referert til som det «historiske underskuddet».

Til tross for de store klassestørrelsene, vanligvis over 30 elever, må lærere i offentlige skoler i mange deler av landet basere seg på den allerede fattige arbeiderklassens foreldre for i det hele tatt å bli betalt, uten noen form for helseforsikring, pensjonsutbetalinger eller andre rettigheter.

Fjernundervisning under pandemien ble besørget i mange tilfeller uten kompensasjon, mens Arce nektet å implementere et program for anskaffelse av datamaskiner og forbedring av nett-tilkoblingen for å kunne opprettholde fjernunderviste klasser. I stedet, akkurat som hans fascistiske forgjenger Áñez, beordret Arce lærere og elever tilbake til utrygge klasserom.

Selv om inflasjonen i Bolivia forblir lav sammenlignet med andre land, insisterer lærere på at deres lønninger ikke er tilstrekkelige til å dekke deres grunnleggende behov. Generelt sett har forverringen av livsbetingelsen på mange fronter nådd et bristepunkt, og har blitt utålelige for både lærere, skoleelever og deres foreldre.

Arce-administrasjonen har nektet å imøtekomme noen av disse kravene, og utdanningsministeren Edgar Pary insisterer på at sektoren allerede representerer 10,8 prosent av nasjonalbudsjettet. Dette til sammenligning med undervisningssektorens 21 prosent i 2006, da MAS først kom til makten.

Den gangen tillot en boom i råvareprisene, drevet fram av Kinas etterspørsel, at borgerskapet i Bolivia, Venezuela, Ecuador og andre land fikk hentet større profitter ut fra arbeiderklassen, fikk nedbetalt internasjonale finansgribber, og besørget begrensede økninger av deres sosiale utlegg.

Situasjonen i dag er imidlertid helt endret, og regjeringen gjorde sin uvilje mot å innvilge noen innrømmelser klokkeklar, ved å beordre opprørspolitiet, som kontinuerlig har trakassert demonstrerende lærere, til å angripe onsdagens protestmarsj i La Paz.

Politiet spredte folkemengden voldelig med anvendelse av pepperspray, tåregass og gummikuler, og jaget etter demonstrantene med svingende batonger. «De knuser hoder, og kropper. Det er skadede kvinner», ropte en lærer ut, åpenbart rystet og sjokkert, til journalister på gatene i La Paz.

En annen la til: «De slepte med seg eldre lærere langs bakken. Denne regjeringen hevder å være folkets regjering, men det er den ikke. Det var den aldri.» Dette ble fulgt opp av talekor som ropte ut at utdanningsminister Pary måtte gå.

Lærerfagforeningen CTUB, Konføderasjonen av urbane læreres fagforeninger, som har forsøkt å begrense demonstrasjonenes innvirkning og få kanalisert raseriet inn bak endeløse appeller og meningsløse samtaler med regjeringen, følte seg tvunget til å kalle for én-dagsstreiken med de nasjonale mobiliseringene for fredag, der den samtidig radikaliserte sin retorikk.

Ludwig Salazar, lærerfagforbundets leder, sa torsdag at 30 lærere ble skadet i politiets represjon, som ikke ga dem annet valg enn å måtte gå til streik. «Vi når ei grense hva angår dialog. Lærere på nasjonalt nivå er rasende, og alle ønsker en streik med mobiliseringer for fredag, og vi vil ikke være i stand til å forhindre denne aksjonen.»

Undervisningsminister Pary bekreftet til fulle MAS-regjeringens høyreorienterte karakter, og responderte på streiken med å erklære at lærere ikke har noen rett til å streike. «Dere har rett til å protestere, men ikke retten til å innvirke på andres rettigheter, innbyggernes, politibetjentenes, og framfor alt skoleelevenes rett til utdanning», erklærte han på en pressekonferanse torsdag kveld.

De politiske orienteringene MAS-myndighetene har opprettholdt i årevis blåser i lufta alle påstander fra myndighetenes side om å være bekymret for barnas rettigheter.

Helt i tråd med et diktatur har Pary insistert på at vesentlige utdanningspolitiske beslutninger, som undervisningsbudsjettet, kun vil utarbeides i samarbeid med den MAS-sanksjonerte offisielle fagforbundsorganisasjonen Bolivianske arbeideres sentral, Central Obrera Boliviana (COB). Lærerfagforbundet CTUB anerkjenner ikke COB, som er dypt diskreditert etter årevis med håndheving av innstramminger, og ikke minst at COB sanksjonerte 2019-valgkuppet mot Morales.

Men CTUB-byråkratenes strategi, som for deres del bare er ute etter en egen plass ved bordet, er ikke noe alternativ. Helheten av fagforeningsapparatet insisterer på at det er mulig å kunne presse MAS-regjeringen til innrømmelser ved å mobilisere på en nasjonalistisk basis, uten å bestrebe seg for å mobilisere gruvearbeidere og andre vesentlige sektorer av Bolivias arbeiderklasse, eller for den del internasjonalt. CTUB har forøvrig en lang historikk for å bistå regjeringen med pålegging av sosiale nedskjæringer, og ikke minst den utrygge gjenopptakelsen av klasseromsundervisning da pandemien raste som verst.

Den massive lærerstreiken i Bolivia er objektivt sett del av et verdensomspennende utbrudd av klassekamp mot kapitalismen og dens nasjon-stat-system, som ikke tilbyr annet enn endeløse pandemier, en pådriver i retning av en tredje verdenskrig, bankredninger og overalt en reduksjon av arbeidernes levestandarder.

Denne uka streiket 65 000 offentlig ansatte skolearbeidere i Los Angeles i tre dager, i protest mot så godt som nøyaktig de samme anliggender som lærerne konfronterer i Bolivia: Underbemanning, lave lønninger og økte arbeidsmengder. Tirsdag og onsdag la lærere i den sørlige regionen Puno i Peru ned arbeidet og meldte seg med i de pågående demonstrasjonene som forlanger Dina Boluarte-regimets fratredelse, som i desember i fjor ble installert i et USA-støttet konstitusjonelt kupp.

Arces andre «Rosa bølge»-allierte på tvers av Latin-Amerika har respondert med tilsvarende fiendtlighet på læreres forlangender. I Argentina har peronistregjeringen til Alberto Fernández fortsatt å pålegge massive kutt i lærernes reallønninger samtidig som den utplasserer nasjonalpolitiet for å slå ned på deres demonstrasjoner. I Mexico har regjeringen til Andrés Manuel López Obrador (AMLO) gjentatte ganger sendt soldater fra nasjonalgarden for å angripe lærere og lærerskoleelever som blokkerer jernbaner i deres protester mot nedskjæringer og ubetalte lønninger i delstaten Michoacán.

Arce-administrasjonens autoritære respons på lærernes grunnleggende forlangender gjør det klart at den er fast bestemt på å få arbeidere til å betale for den stadig dypere økonomiske krisa, mens styringselitene fortsetter å ansamle deres profitter.

Arces falmende populisme har i vesentlig grad hvilt på ynkelige pengeoverføringer for de aller fattigste av bolivianerne og en «Skatt på store formuer», men disse utgjør bare vindusutstillinger for en agenda som ivaretar de rikes interesser.

Den «frivillige» skatten var begrenset til en årlig beskatning på 1,4 til 2,4 prosent på mindre enn 200 personer med formuer større enn $ 4,3 millioner. Inntektene beløp seg til bare $ 26,5 millioner i 2021, sammenlignet med mer enn $ 1 milliard innsamlet årlig fra den regressive merverdiavgiften, som uforholdsmessig rammer individer med lavere inntekter. Samtidig fortsetter de velstående bolivianerne å sluse hundrevis av millioner av dollar over til skatteparadiser, og næringslivets selskaper blir tilbudt «konkurransedyktige» skattesatser.

Arce har forøvrig latt de som profitterte på ransakingen av statskassa under hans forgjenger Áñez gå ustraffet. Ifølge den franske avisa Liberátion overleverte Áñez $ 600 millioner i kompensasjon for beskatningen av store privatselskaper i Santa Cruz, under påskudd av Covid-19-pandemien.

MAS-administrasjonen blir også skaket av ei rekke korrupsjonsskandaler basert på påstander innenfra eget parti og regjering. Bolivias statistikkbyrå, Instituto Nacional d'Estadística (INE), rapporterte at det statseide oljeselskapet YPFB i fjor importerte 30 prosent mer diesel enn hva landets forbruk tilsa, som reiste spørsmål fra media og tidligere MAS-embetsfunksjonærer om hvorvidt dette er en korrupsjonsordning for å selge resten og føre penger over i private lommer.

Mens offisielle YPFB-representanter har benektet at det har vært overskytende importer har de ikke besørget noen dokumentasjon for å forklare datadiskrepansene. Det som har høynet mistankene er at Bolivia historisk sett har vært en nettoeksportør av fossilt brensel, men i fjor derimot importerte drivstoff for $ 1 milliard mer enn landet eksporterte. I tillegg til de høyere prisene på grunn av krigen i Ukraina, har naturgassproduksjonen – Bolivias viktigste eksportprodukt – falt med nesten en tredjedel siden 2015, på grunn av manglende investeringer og leteboringer.

Alt av denne politikken, som i overveldende grad har kommet de rike til gode, har etterlatt landets internasjonale valutareserver på det rekordlave nivået $ 3,5 milliarder, sammenlignet med 2014-statusen som var på $ 15,5 milliarder, mens den offentlige gjelda har steget til nesten halvparten av landets BNP.

Arce-administrasjonens respons har vært å drive landet dypere ut i gjeld og å angripe arbeiderklassens levestandarder. Bare måneder etter å ha returnert et IMF-lån på $ 327 millioner tatt opp av Áñez-regimet, inngikk Arce-administrasjonen et nytt låneopptak på $ 326,4 millioner fra IMF og ytterligere $ 300 millioner fra Verdensbanken.