En massiv eksplosjon [engelsk tekst] rystet i forrige uke den lille industribyen West Reading, Pennsylvania. Den oppsto i sjokoladefabrikken R.M. Palmer, rystet flere kvartaler og spøy ut ei søppelsky.

Eksplosjonen er en av USAs dødeligste arbeidsplasskatastrofer på flere år, så langt med syv bekreftede døde: Xiorky Nunez, 30; Susan Halvonik, 63; Michael Breedy, 62; Diana Cedeno, 44; Judith Lopez-Moran, 55; Amy Sandoe, 49; og Domingo Cruz, 60. I tillegg ble 10 arbeidere skadet.

En etterforskning er på gang, men som alltid peker tidlige bevis på kriminell uaktsomhet fra ledelsens side. Den føderale transportsikkerhetsetaten National Transportation Safety Board (NTSB) lanserte en etterforskning den kalte en «naturgass»-eksplosjon med påfølgende brann.

Arbeidere på fabrikken klaget i flere måneder over gasslukt, som ledelsen angivelig ignorerte, der den åpenbart avviste en nødvendig produksjonsnedstenging for å etterforske klagen.

Den forferdelige katastrofen i West Reading er del av ei endeløs rekke arbeidsplasstragedier i USA. Bare få dager tidligere ble seks vedlikeholdsarbeidere drept [engelsk tekst] nær Baltimore i Maryland, der en bil onsdag krasjet inn i et motorveiområde der de var i arbeid.

Ifølge den amerikanske regjeringen døde 5 190 arbeidere under arbeidsutøvelse i 2021, det siste året det foreligger tilgjengelige tall for. En egen rapport fra sentralorganisasjonen AFL-CIO fant at ytterligere 120 000 hvert år dør av påførte yrkessykdommer.

Ikke bare dreper amerikansk kapitalisme arbeidere med en sjokkerende regelmessighet, den forgifter også deres lokalsamfunn. Samme dag som West Reading-eksplosjonen ble faktisk vannforsyningen for det nærliggende storbyområdet Philadelphia, med en befolkning på mer enn 6 millioner, forurenset [engelsk tekst] av et utslipp av mer enn 8 000 liter giftig butylakrylat. Dette er ett av kjemikaliene som den massive togavsporingen og utslippet i East Palestine i Ohio forårsaket i forrige måned, der påvisningen av butylakrylat i Ohio-elva etter togkatastrofen fikk myndighetene i Cincinnati til å stenge av storbyens vanninntak.

Men Philadelphia-beboerne ble ikke engang informert om utslippet før først to dager seinere, da det endelig ble rapportert i de lokale nyhetssendingene. Det førte da til et stormløp på tilgjengelig flaskevann i supermarkedene, mens lokalemyndighetene famlet fram og tilbake, og først innførte for deretter å heve deres rådgiving om vannet helsestatus, og til slutt erklærte, uten klare bevis og belegg, at vannet var trygt å drikke. Dette er også en gjentakelse av myndighetenes reaksjonsmønster fra East Palestine, der embetsfunksjonærer feilaktig hevdet vannet var trygt å drikke og sågar i mer enn en måned avvviste all testing for dødelige dioksiner etter avbrenningen.

Hva angår jernbanene i USA fortsetter avsporingene i kjølvannet av East Palestine-ulykka, med et gjennomsnitt av tre per dag, som viser at absolutt ingenting meningsfullt har blitt gjort for å forhindre tilsvarende katastrofer. De siste store og vesentlige avsporingene inkluderer ett tog som fraktet flytende asfalt og etylenglykol i Nord-Dakota, et løpsk tog som sporet av bare noen timer seinere i California i en fart av 128 km/t, og en annen avsporing i Minnesota på torsdag, med påfølgende branntilløp, som involverte 22 godsvogner, deriblant kjemikalietankvogner.

Andre nylige store ulykker inkluderer:

• En lekter på Ohio-elva i Louisville i Kentucky, brøyt onsdag løs og begynte å synke, som var lastet med 1 400 tonn plantevernmiddel basert på metanol;

• Brødrene Ben og Max Morrissey som i september i fjor ble drept i en eksplosjon på et oljeraffineri nær Toledo i Ohio. Etter en seks måneder lang etterforskning påla tidligere denne måneden den føderale regjeringen BP ei bot på kun $ 156 250.

Det som framstår er et bilde av et samfunn i krise. USA er det rikeste landet i verden, med tilgang til banebrytende teknologiske framskritt som burde gjøre dødsfall på arbeidsplassen til ikke annet enn en saga blott. Men disse framskrittene mer enn oppveies av de irrasjonelle og utdaterte profittinteressene til styringsklassen som opererer landet, og bruker teknologien til å skru opp utbyttingen av arbeidere i n-te grad, med nettoresultatet at arbeidsplassene blir enda mindre trygge.

For eksempel blir framskritt innen dataassistert sikkerhetsteknologi, som sikkerhetssystemet Positiv Train Control på godsjernbanene, anvendt først og fremst for å eliminere jobber blant personell for togframføringen og ekspeditører i signalbetjeningen. Følgelig er disse tragiske ulykkene ikke bare reint tilfeldige hendelser, men sosiale drap som konsekvenser av bevisste beslutninger.

I mellomtiden spares det ikke på noen utgifter for å forsvare amerikansk imperialismes globale interesser, som å sluse våpen anvendt til massedrap på Ukrainas slagmarker, eller til marinens massive skipsbyggingsprogrammer [engelsk tekst] i forberedelser for krig med Kina. Det samme politiske etablissementet snur seg så rundt og klager over fattigdom til arbeidere som hver dag dør på amerikanske arbeidsplasser, og påstår at ingenting kan gjøres for å forhindre slike dødsfall.

Etter hver og én av disse katastrofene viser det politiske systemet sin fullstendige manglende evne til å respondere på noen meningsfull måte, eller engang overbevisende å late som om de bryr seg. Systemet fungerer som en tilrettelegger som makulerer den beskyttelsen som tidligere fantes, for så å beskytte selskaper fra ethvert økonomisk eller juridisk ansvar.

Fagforeningene, kontrollert av korrupte byråkratier og totalt integrert inn i kapitaliststaten, er kritisk viktige instrumenter for å undertrykke enhver respons på dette fra arbeiderklassen. De jobber åpent for å blokkere streiker og håndheve sub-standard arbeidsvilkår. Jernbanefagforeningene jobbet i desember i fjor hånd i hanske med Washington for å avverge en nasjonal streik, og for å kjøpe Kongressen tilstrekkelig tid til på forhånd å kunne forby den. I bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers forbereder allerede den nye såkalte «reform»-ledelsen, valgt i en avstemming der hundretusenvis av arbeidere ble ekskludert fra å delta, en utsalgsavtale i de forestående kontraktsforhandlingene seinere i år. [O. anm.: de to siste lenkene er til engelske tekster]

Den offisielle likegyldigheten til menneskeliv blir demonstrert i storskala i koronaviruspandemien, som hver dag fortsetter å drepe anslagsvis 500 amerikanere, til tross for offisielle bestrebelser for å erklære den som «over». Seriøse eksperter viste at viruset i 2020 kunne ha vært avgrenset og brakt under kontroll i løpet av få uker, gjennom en globalt koordinert respons som hadde omfattet en aggressiv kontaktsporing og systematiserte karanter.

Disse tiltakene fant enten aldri sted eller ble bare kort implementert, fordi kostnadene ved slike tiltak ble ansett som «verre enn sykdommen», for å bruke uttrykket myntet av New York Times-spaltisten og mangemillionæren Thomas Friedman. Med andre ord, deres foretrukne resultat, heller enn den raske slutten av pandemien, var en forebyggbar død for 21 millioner personer, derav mer enn 1 million amerikanere.

Men motstanden vokser raskt innen arbeiderklassen, og klassekampen skaper betingelsene der disse anliggendene kan tas opp til seriøs vurdering. Det er en voksende militant stemning blant grunnplanets arbeidere og en voksende bevissthet om at de konfronterer et helt sosialt system, kapitalismen, som undertrykker dem. Dette kommer ikke bare til uttrykk i økningen av streikeaktivitet, for eksempel de 65 000 skolearbeiderne i Los Angeles som gikk til streik i forrige uke, men også gjennom veksten av nye uavhengige organisasjoner i arbeiderklassen. En vesentlig milepæl var amerikanske bilarbeideres møte [engelsk tekst] søndag forrige helg, arrangert av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

I land rundt om i verden, deriblant i Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Israel, Hellas og på Sri Lanka, deltar millioner av arbeidere i masseaksjoner med landsdekkende streiker og demonstrasjoner mot innstramminger og tiltakende politisk undertrykking. Dette kommer også til Amerika. Verdenskapitalismens sentrum er også sentrum for sosial elendighet, ulikhet og irrasjonell sosial beslutningstaking. Men det kritiske spørsmålet for arbeiderne her, som det er rundt om i verden, er hva denne bevegelsens perspektiv skal være.

Leo Trotskij proklamerte i Overgangsprogrammet, Den fjerde internasjonales grunnlagsdokument: «Dersom kapitalismen er ute av stand til å tilfredsstille kravene som uunngåelig oppstår fra ulykkene den selv genererer, så la den gå til grunne.» Kampen for trygge arbeidsplasser, som med alle andre sosiale spørsmål, reiser sakanliggendet hvordan, av hvem og i hvems interesser slike beslutninger skal treffes, den reiser spørsmålet om arbeideres kontroll og avskaffelsen av selve profittsystemet. Arbeiderklassens kamp må vendes i retning av kampen for sosialisme og anvendelsen av verdens enorme ressurser til å imøtekomme menneskelige behov, ikke privat profitt.