En britiske embetsrepresentant for forsvarsdepartementet bekreftet tirsdag overfor Washington Post at Storbritannia forbereder seg for å levere langdistansemissiler til Ukraina, i stand til å kunne angripe Krim-halvøya.

Den britiske embetsrepresentanten som snakket med Post forklarte at denne handlingen ville legge til rette for at andre NATO-medlemmer også kan levere deres egne langdistansemissiler.

«Dette er en posisjon Storbritannia unikt kan gjøre ... Vi vet at dersom vi leverer noe, da gjør det det litt lettere for andre,» sa han. «Det er definitivt en ulik risikotoleranse mellom forskjellige land. Vi er ofte på et tidligere sted.»

Post bemerket at «Pentagon-representanter uttrykte ingen bekymring da de ble spurt om utsiktene til at Storbritannia ville levere langdistansemissiler til Ukraina.»

Denne kunngjøringen er ment å bane vei for USAs levering av det langtrekkende missilet ATACMS, så vel som kunngjøringen, lenge forberedt, at USA vil levere F-16-jagerfly.

Dette trekket fra USAs sentrale allierte markerer en ytterliger handling NATO-representanter tidligere ubetinget utelukket.

USAs president Joe Biden erklærte i mai for et år siden kategorisk: «Vi kommer ikke til å sende rakettsystemer til Ukraina som kan angripe inne i Russland.»

Post gjorde det imidlertid klart at Storbritannias våpensystemer ville bli brukt til å angripe Krim. «Avstanden mellom ukrainsk-holdt territorium og Sevastopol, Krims største by og Russlands Svartehavsflåtes hovedkvarter, er innen «Storm Shadow-langdistansemissilets» rekkevidde.

Storbritannias kunngjøring følger et mønster satt med NATO-maktenes beslutning tidligere i år om å levere mer enn 200 hovedstridsvogner til Ukraina. Biden utelukket i mars 2022 å sende stridsvogner til Ukraina:

Ideen om at vi skal sende inn offensivt utstyr, og ha fly og stridsvogner og tog som går inn med amerikanske piloter og amerikanske mannskaper, bare forstå det – og ikke lur dere selv, uansett hva dere alle sier – det kalles ‹en tredje verdenskrig›.

Frankrikes president Emmanuel Macron erklærte i juni: «Vi går ikke inn i krigen ... Følgelig, det er enighet om å ikke levere visse våpen – deriblant angrepsfly eller stridsvogner.»

Etter at Storbritannia annonserte at de ville levere Challenger-stridsvogner erklærte Macron på Twitter: «Frankrike vil besørge lette stridsvogner» til Ukraina. Bare dager seinere kunngjorde både Tyskland og USA at de ville sende deres egne hovedstridsvogner, Leopard 2 og Abrams, til Ukraina.

USA har forflyttet seg systematisk til direkte å støtte og tilrettelegge for angrep på Krim-halvøya.

Biden kunngjorde i mai i fjor at USA ville levere utskytingssystemet HIMARS for langdistansemissiler, men ikke levere ATACMS-ammunisjon, i stand til å angripe på avstand av hundrevis av kilometre.

USA kunngjorde i januar at de ville levere Ukraina den bakkelanserte liten-diameter bomba (GLSDB), og med det doble rekkevidden av ammunisjonen som til da hadde blitt levert for HIMARS-systemet.

Victoria Nuland, USAs viseutenriksminister for politiske affærer, støttet i februar åpent ukrainske angrep inne på Krim-halvøya. «Dette er legitime mål,» sa Nuland. «Ukraina angriper dem. Det støtter vi.»

New York Times rapporterte i februar: «Biden-administrasjonen begynner endelig å innrømme at Kiev kan trenge kraften til å angripe den russiske helligdommen, selv om et slikt trekk høyner risikoen for eskalering.» Times la til: «Biden-administrasjonen vurderer det som ville være et av de dristigste trekkene til nå, det å hjelpe Ukraina til å angripe halvøya.»

Der det begynner å bli klart at den kommende «våroffensiven» vil føre til bare begrensede militære vinninger forflytter USA og NATO-maktene seg raskt til å forlate alle gjenværende begrensninger for deres direkte involvering i krigen.

I forrige uke eksploderte to droner over Russlands president Vladimir Putins offisielle residens. USAs utenriksminister Antony Blinken nektet etter droneangrepet å utelukke ethvert forsøk på å myrde den russiske presidenten, og erklærte: «Vi overlater til Ukraina å bestemme hvordan landet skal forsvare seg.»

Disse uttalelsene taler til den enorme hensynsløsheten og desperasjonen som griper det amerikanske politiske etablissementet. Denne stemningen ble stavet ut enda mer eksplisitt av den krigsvennlig historikeren Timothy Snyder i det som kanskje var den mest åpne oppfordringen til en NATO-krig med Russland til dags dato.

I et gjestekronikk i Times med tittelen «We Forget Nuclear Powers Have Lost Wars» [‹Vi glemmer at atommakter har tapt kriger›], konkluderer Snyder: «Når russere snakker om atomkrig er den sikreste responsen å forsikre nettopp deres konvensjonelle nederlag.» (Tittelen ble uten forklaring endret til «Putin slåss og taper hans siste krig».)

Snyder klager der over at «amerikanernes frykt for eskalering har forsinket tilførselen av våpen som kunne ha tillatt Ukraina å vinne i fjor. Det ene etter det andre av våpensystemene som anses eskalerende er nå levert uten negative konsekvenser.»

Der Snyder forlanger Russlands «nederlag» kommer han med følgende ekstraordinære uttalelse: «Russland har et område på 11 tidssoner for tilbaketrekning av soldater, og rikelig med øvelse i reformasjoner av deres propaganda.»

Snyder erklærer i hans oppfordring til det nukleærbestykkede Russlands «nederlag»: «Ingen alternativ er uten faremomenter.» Uttalelsen har en eim av påstanden fra general «Buck» Turgidson i filmen Dr. Strangelove, som var: «Jeg sier ikke at vi ikke får sveisen i ugreie» i tilfelle en atomkrig.

Samme dag som denne serveringen var der ga NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg et intervju til Washington Post der han gjorde det klart at NATOs sentrale mål i konflikten er å gjenerobre territoriene Ukraina tapte i 2014, og da hovedsakelig Krim-halvøya.

Stoltenberg erklærte: «Krigen i Ukraina har endret NATO fundamentalt, men da må dere huske at krigen ikke startet i 2022. Krigen startet i 2014. Og siden den gang har NATO implementert den største forsterkningen av vårt kollektive forsvar siden slutten av den kalde krigen.»

Stoltenberg fortsatte: «For første gang i vår historie har vi kampklare tropper i den østlige delen av alliansen, kampgruppene i Polen, Litauen, de baltiske landene, faktisk hele åtte kampgrupper fra Østersjøen og ned til Svartehavet. Høyere beredskap av våre styrker. Og økte forsvarsutlegg. Fram til 2014 reduserte de NATO-allierte deres forsvarsbudsjetter. Siden 2014 har alle de allierte over hele Europa og i Canada økt deres forsvarsutlegg betydelig. Og vi har modernisert vår kommandostruktur, vi har flere manøvre, vi har etablert nye militære domener som cyber. Så i helhet sett, dette er en enorm transformasjon av NATO, som startet i 2014.»

Han la til: «Ingen annen stormakt har 30 venner og allierte, som USA har med NATO. Verken Russland eller Kina har noe som helst tilsvarende. Og til sammen, de NATO-allierte representerer 50 prosent av verdens militærmakt, og 50 prosent av verdens økonomiske makt.»

Denne passasjen blåser fra hverandre narrativet fra NATO-maktene om at konflikten var en «uprovosert krig». Det gjør det derimot klart at NATO-maktene provoserte fram og eskalerte konflikten, med det siktmål å reversere de territorielle tapene de pådro seg det året.