Under litteraturbegivenheten PEN America World Voices Festival of International Literature i New York City, som ble avholdt tidligere denne måneden, nektet tre ukrainske forfattere å delta på et planlagt begivenhet kalt «Ukrainske forfattere i krig» moderert av Phil Klay, en amerikansk forfatter og veteran fra Irak-krigen. Deres grunn? PEN hadde planlagt et annet panel under det samme arrangementet som inkluderte tre russiske forfattere.
PEN (Poets, Essayists and Novelists) er en verdensomspennende organisasjon som utgir seg for å forsvare ytringsfriheten. World Voices Festival arrangeres årlig i New York og Los Angeles.
Forfatterne Artem Chapeye og Artem Chekh (begge i aktiv tjeneste i det ukrainske militæret), sammen med forfatteren og filmskaperen Iryna Tsilyk, hevdet at PEN America hadde sviktet et avgitt løfte om å ekskludere russiske forfattere fra festivalen. Det som var anliggendet var et panel om «Flukt fra tyranni: Forfatterskap i eksil» (seinere fjernet fra online-programmet) moderert av PEN Americas visepresident, Masha Gessen, som skulle presentere to av Gessens kolleger, Anna Nemzer og Ilia Veniavkin (fra et PEN-sponset prosjekt, Russian Independent Media Archive), så vel som den kinesiske forfatteren Murong Xuecun.
PEN America erkjente i en uttalelse at de hadde misforstått overenskomsten med de ukrainske forfatterne og deres sponsororganisasjon, PEN Ukraine, som hadde forlangt at ingen russiske forfattere skulle delta på festivalen i det hele tatt, og ikke kun begrenset til det samme podium der de ukrainske forfatterne skulle delta.
Etter å ha forsøkt å utarbeide et kompromiss som ikke var akseptabelt for de ukrainsktalede, avlyste PEN arrangementet med russerne, tilsynelatende med deltakernes samtykke.
Ukrainernes handling er i ett med USA-NATO-krigens generelle karakter: Antidemokratisk, sjåvinistisk og reaksjonær til kjernen. Biden-administrasjonen utnytter Putin-regjeringens reaksjonære invasjon der den følger den amerikanske imperialismens langsiktige planer, innrettet mot Russland, og i siste instans også Kina. Washington lover å slåss til den siste ukrainer, og risikerer med det en tredje verdenskrig, som del av sine bestrebelser for å dominere kloden.
Posisjon de ukrainske forfatterne inntok, var en av skummende nasjonalisme, som ikke har noen folkelig støttebase i USA, eller noe annet sted. De er så fortært av sjåvinisme at de til og med er ute av stand til å gjenkjenne høyreorienterte allierte i PEN og Gessen. Gessen og hans medarbeidere er tross alt ikke representanter eller sympatisører for Putin-regimet, men derimot høylytte opponenter. De motsetter seg invasjonen av Ukraina, men fra en høyreorientert, pro-imperialisme posisjon.
Gessen er faktisk en spesialist i produksjonen av pro-krig-propaganda: I hans beskrivelse av Ukraina-krigens historie og utvikling har Gessen demonstrert hvilken informasjon som må undertrykkes, hva som må forstørres, og hvilke emosjoner som må vekkes. Disse ferdighetene ble utvilsomt tillagt betydning da han i 2012 ble valgt til å lede den ærverdige antikommunistiske propagandaorganisasjonen Voice of America.
Gessen publiserte tidligere i år en artikkel i New Yorker om Tetyana Pylyptsjuk, som er direktør for Det litterære museet i Kharkiv. Gessen bygger sistnevnte opp som vokteren av ukrainsk kultur mot angrepet fra en russisk imperialisme fast bestemt på å utrydde den. Enhver årsak til den russiske invasjonen, annet enn det svarthjertede hatet fra Putins side (og utvilsomt millioner av andre russere) for alt som er ukrainsk, er bevisst utelukket.
Der Pylyptsjuks barn spør henne om Stepan Bandera, «en ukrainsk nasjonalist som sloss mot sovjeterne, ble fengslet av nazistene og til slutt ble myrdet av K.G.B.,» som Gessen beskriver ham, rapporterer Gessen, som mistet hans besteforeldre i Holocaust, at «Kremlin, både i den sovjetiske og den nåværende inkarnasjonen, har stemplet Bandera og hans støttespillere ... som nazikollabortører.» Gessen legger så til, uten noen kommentar om hvorfor det er slik, og hvem som er ansvarlig, at «i post-sovjetiske Ukraina blir Bandera hyllet som en helt».
Dette litterære grepet til tjeneste for politisk forvrengning kunne kalles «halvsannheten gjort til våpen», en uttalelse som er sann om det som kom fra Kreml, men som inneholder den fatale utelatelsen av det viktigste faktum av alle, at Bandera og hans styrker faktisk var nazikollabortører som ikke trengte noen egging eller oppildning for å fengsle, torturere og utrydde jøder og polakker i Ukraina, i tillegg til ukrainske kommunister. Ved å begrense den historiske konteksten gjør Gessen halvsannheten til ei løgn.
Gessens pro-krig-propaganda promoterer de samme nasjonalist-rasistiske antakelsene som de ukrainsktalende anvendte for å nekte å delta på PEN-festivalen med russere.
PEN Ukraine, som hadde valgt ut forfatterne for å delta i PEN America-panelet, fastholdt i en uttalelse: «Vår posisjon siden starten av Russlands fullskala invasjon av Ukraina er å unngå å delta på arrangementer under den samme paraplyen som representanter for Russland . …»
«Vi finner det umoralskt og i strid med våre verdier å se for seg at forfattere eller kulturpersonligheter fra Ukraina og Russland kan delta på samme arrangement, eller dele en plattform. Å gjøre det ville skape en illusjon av åpenhet for en «dialog» mellom representanter for Ukraina og Russland før det russiske regimet er beseiret.»
Den passasjen taler for seg. Ikke bare skal det ikke være noen dialog med mennesker som, på grunn av deres fødsel, tilfeldigvis er russiske, men ukrainske forfattere er ikke engang tillatt å «ta del på det samme arrangementet, eller dele en plattform» med dem, uansett deres politiske synspunkter eller handlinger.
Ifølge en artikkel om affæren i Atlantic: «Chapeye sa han i dette tilfellet ikke kunne gjøre noe skille mellom ‹gode› russere og ‹dårlige› russere. ‹Inntil krigen er over … kan ikke en soldat sees sammen med de ‹gode russerne.›»
Med andre ord, «verdiene» og «prinsippene» som motiverer PEN Ukraina og paneldeltakerne er rase, blod, etnisitet.
Filmskaperen og paneldeltakeren Iryna Tsilyk utdypet dette i en kommentar på Facebook der hun forklarer hennes opposisjon mot å delta på World Voices Festival med russere: «Russisk kultur», sier hun «er alt basert på imperiale konstrukter sydd dypt inn i verkene til selv de beste forfatterne, filmregissørene osv.»
Hun fortsetter: «Folk fra Vesten spør ofte ‹hva er feilen til en Pusjkin, Dostojevskij, Tolstoj og så videre, i dag? Alle disse forfatterne er talentfulle, det er det ingen tvil om. Men deres verk er produkter av deres tid, og de krever en årvåken moderne nytenkning, spesielt fra standpunktet om konsekvensene av den pågående koloniale og genocidale karakteren av Russlands politikk overfor Ukraina, og andre nasjoner som er undertrykt av Russland.» For den ukrainske nasjonalisten betyr «årvåken moderne nytenkning» å forby disse forfatterne fra Ukraina og, om mulig, overalt ellers.
Tetyana Teren, administrerende direktør for PEN Ukraine og tidligere sjef for det regjeringsdrevne Ukrainske bokinstituttet [engelsk tekst], snakker på Facebook om «deres kulturs imperiale essens». Teren har spilt en førende rolle i å bannlyse russiske verk fra Ukraina.
Dette synet er dypt fiendtlig til selve rollen kunst spiller i samfunnet, en der historiske betingelser på forfatternes egen tid, inkludert misoppfatninger og fordommer, lever side om side med de mest objektive sannheter om samfunnet, og til og med den menneskelige natur i vår egen tid.
Russisk litteratur har spilt en overordnet rolle i så henseende. Med den store polsk-tyske revolusjonære lederen Rosa Luxemburgs formulering: «Det viktigste karaktertrekk ved... russisk litteratur er at den ble født i opposisjon mot det russiske regimet, av en ånd av kamp. … Det forklarer rikeligheten og dybden av dens åndelige kvaliteter, fylden og originaliteten av dens kunstneriske form og, framfor alt, dens kreative og drivende sosiale kraft.»
Gessen har ingen prinsipielle meningsforskjeller med de ukrainske sjåvinistene. I et New Yorker-intervju sier Gessen: «Når det gjelder å avlyse operaer og alt det der, da mener jeg at jeg er veldig på samme side med folk som sier: ‹Vel, om vi ikke hører Tsjaikovskij på tre år, selv om Tsjaikovskij egentlig ikke har noen relasjon til denne krigen, men, dersom vi ikke hører ham på tre år, eller hva det måtte bli, det ville ikke være noe stort tap for verdenskulturen.»
Men fascistdemonen har kommet tilbake for å bite Gessen, som trakk seg som visepresident i PEN America, ikke på grunn av prinsipielle meningsforskjeller om å holde russere og ukrainere fra hverandre, men fordi måten organisasjonen gjorde det på var «uhøflig», og fordi organisasjonen ikke ha en noen avklart policy om hvordan den skal sensurere deltakere.
PEN America poserer som en forkjemper for ytringsfrihet. Organisasjonen, ledet av Suzanne Nossel, har anlagt et søksmål mot Escambia County School District og fylkets School Board i Florida for å ha forbudt ti bøker, gjort som del av det politiske sensurklimaet skapt av Ron DeSantis, fascistguvernøren i Florida som nylig kunngjorde sitt presidentkandidatur.
Men PEN Americas egentlige formål, dens viktige oppgave på vegne av styringseliten generelt og Det demokratiske partiet spesielt, er ikke å beskytte barns rett i Florida til å lese bøker, men iherdig å eskalere antirussisk sentiment, og generelt sett stigmatisere alle de regimer som står i veien for USAs planer. Nossel var, tross alt, en tidligere assistent for Richard Holbrooke i hans egenskap av å være USAs ambassadør til FN, og forøvrig tidligere viseassistent for Hillary Clinton. Hun er, på egne vegne, en «menneskerettighets»-imperialist.
PENs handlinger med å avlyse et russisk panel, sågar et som skulle ledes av en av deres egne, av hensyn til høyreorientert kultursjåvinisme, er ikke bare feigt og kynisk, men helt forutsigbart. Det er ikke her forfattere vil finne forsvar for deres kreative rettigheter, eller noe annet.