World Socialist Web Site advarte i en perspektivtekst ved starten av den ukrainske motoffensiven:

USA-NATO-krigen mot Russland utvikler seg raskt til en langstrukken kamp som blir stadig mer voldelig, blodig og global av karakter. Konflikten har gått inn i den totale krigens gravitasjonsfelt – det vil si, krig som ikke er episodisk, men en permanent samfunnstilstand, som alt må underordnes. Dens konsekvens er det eskalerende angrepet på arbeiderklassen i alle land, som må tvinges til å betale for den ... og utraderingen av demokratiske rettigheter.

Tysklands nasjonale sikkerhetsstrategi understreker hvor korrekt denne vurderingen var. Dokumentet, med tittelen «På vakt. Motstandsdyktig. Bærekraftig. Integrert sikkerhet for Tyskland», er en plan for krig i utlandet og etableringen av en politistat innenlands.

Dokumentet ble presentert onsdag i det føderale pressekonferansesenteret i Berlin, av sosialdemokratenes kansler Olaf Scholz (SPD), utenriksminister Annalena Baerbock (Die Grünen), finansminister Christian Lindner (Fridemokratene, FDP) og forsvarsminister Boris Pistorius og innenriksminister Nancy Faeser (begge SPD).

Selv om retorikken, i det minste hva angår noen fraser om frihet og demokrati, er noe forskjellig fra den kjent fra Det tyske imperiet under keiseren eller fra nazistenes Tredje rike, er målene i bunn og grunn de samme. Styringsklassen anser den russiske invasjonen av Ukraina, som ble provosert fram av NATO, og den nåværende kampen om verdens omfordeling, som en mulighet for tysk imperialisme til å hevde seg på egne vegne som en militær leder, til tross for dens historiske forbrytelser.

Scholz skriver i hans forord: «Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina utfordrer fundamentalt den europeiske sikkerhetsordenen. Samtidig er den globale ordenen i endring: Nye maktsentre oppstår, det 21. århundres verden er multipolar.» Tyskland er beredt for «slike strategiske endringer» og anser den «nye epoken» som en anledning «til endelig adekvat å utruste vårt Bundeswehr (den tyske hæren).»

Regjeringen har allerede, med Bundeswehrs spesialfond [‹das Sondervermögen›] som til sammen er på € 100 milliarder, innledet den største opprustingsoffensiven siden Hitler. Dette blir nå intensiveret. «I lys av den nye epoken må vi spesielt investere i vår motstandskraft, og evne til å forsvare,» heter det i dokumentet. Kostnadene skal på alle måter bæres av den yrkesaktive befolkningen.

Regjeringen forfølger det erklærte målet å øke tyske militærutgifter til 2 prosent av BNP, sett bort fra das Sondervermögen, og gjøre det mulig for Bundeswehr å føre permanent krig. «Den tyske regjeringen, samtidig som den oppfyller NATOs planleggingsmål, vil i de kommende årene gjøre Bundeswehr til en av de mektigste konvensjonelle væpnede styrker i Europa, i stand til å reagere og handle raskt og bærekraftig», heter det i dokumentet.

Scenarioene strekker seg til atomkrig. Dokumentet fortsetter: «I den transatlantiske alliansen må vi være i stand til, og fast bestemt på, å konfrontere alle militære trusler – kjernefysiske, konvensjonelle, men også i cyberforsvar og med tanke på alle truslene som er rettet mot våre systemer i det ytre rom. … Tyskland vil fortsette å bidra til dette i kontekst av kjernefysisk deltakelse, og vil uten avbrudd besørge de nødvendige flyene med relevante bæreevner.»

På et annet punkt forplikter den nasjonale sikkerhetsstrategien å «implementere NATOs strategiske konsept fra juni 2022, i alle dets aspekter». Dette betyr intet mindre enn å forberede seg på en nukleær-ledet tredje verdenskrig. NATOs strategiske konsept sier: «Vi vil individuelt og kollektivt sørge for hele spekteret av styrker ... som trengs for avskrekking og forsvar, inkludert for høyintensiv tverrdimensjonal krigføring mot ekvivalent konkurrenter som er bestykket med atomvåpen.»

Selv om den tyske opprustings- og krigsoffensiven for tiden foregår innen rammeverket av NATO, og i nær allianse med Tysklands imperialistallierte – mange steder i dokumentet er det snakk om nært «vennskap» og «partnerskap» med Frankrike og USA – arbeider styringsklassen systematisk for i framtiden uavhengig å kunne forfølge deres økonomiske og geopolitiske mål. Tysk imperialismes gamle mål om å «lede Europa for å lede verden», som på 1900-tallet la grunnlaget for to verdenskriger og for fascisme, er tilbake.

I dokumentet står det: «Uavhengig europeisk handlingsevne er i tiltakende grad en forutsetning for Tysklands og Europas sikkerhet. Dette inkluderer EU-medlemsstater med moderne væpnede styrker med høy yteevne, så vel som en europeisk sikkerhets- og forsvarsindustri med høy yteevne som er internasjonalt konkurransedyktig, og som danner fundamentene for de væpnede styrkers militære evner.»

Et annet sted i strategien står det: «Vi ønsker å gjøre EU til en geopolitisk kapabel aktør som garanterer sin sikkerhet og sin suverenitet for de framtidige generasjoner. Den føderale regjeringen er forpliktet til den videre integreringen av EU, til unionens samhold og utvidelse til å omfatte statene på Vest-Balkan, Ukraina, Republikken Moldova og i framtiden, Georgia.

Foreningenen av Europa under tysk ledelse blir i seg selv et militært prosjekt. «Den tyske regjeringen vil fortsette å utvide og styrke sin militære tilstedeværelse i allianseområdet for å beskytte våre allierte, og også for å kunne tjene som en pålitelig militær partner for våre allierte.» I tillegg vil Tyskland påta seg «spesielt ansvar for utplasseringen av EUs raske utplasseringsstyrker».

Den nasjonale sikkerhetsstrategien skiller seg fra tidligere utenrikspolitiske strategidokumenter ved at den formulerer mer eksplisitt hva som står på spill. Ikke menneskerettigheter og verdier – selv om disse propagandafrasene gjentatte ganger dukker opp i dokumentet – men konkrete imperialistinteresser.

«Når vi bestemmer oss for nye prosjekter for utvinning av råvarer, vil vi i økende grad inkorporere sikkerhetspolitiske hensyn», står det i avsnittet «Økingen av økonomisk og finansiell motstandskraft og råvaresikkerhet». Den føderale regjeringen vil «styrke krisehåndtering for kritiske råvarer» og «tale for å skape tilstrekkelige rammebetingelser for promoteringen av råvareprosjekter i Tysklands og EUs strategiske interesser». Begrepet «råstoff» eller «råstoffer» finnes til sammen 29 ganger i dokumentet, og ordet «interesser» 22 ganger.

Tyske utenrikspolitiske orienteringslinjer utvikler seg i tiltakende grad etter de tilsvarende som under den første og den andre verdenskrigen, og forfølger de samme rovinteressene. Det samme gjelder innenrikspolitikken.

Den nasjonale sikkerhetsstrategien underordner alle områder av det økonomiske og sosiale liv til begrepet «sikkerhet», og den erklærer dem de facto å være krigsrelevante. Disse inkluderer politikken relatert klimaendringer, helse og finans, vitenskap, utdanning og barnepass, landets «kritiske infrastruktur» og «reguleringen av cyberspace» – en eufemisme for kontroll og sensur av Internett.

«De kommende geopolitiske konfrontasjonene vil ikke bare finne sted mellom stater, men i økende grad også på det sosiale plan,» står det i dokumentet. Og ei tekstblokk uthevet i blått sier: «Den tyske statens evne til å handle eksternt avhenger i økende grad også av dens indre motstandskraft, på grunn av det sterke samspillet mellom ytre og indre sikkerhet. Dette er statens, økonomiens og samfunnets felles ansvar.»

Den eksterne krigspolitikken fordrer med andre ord militaristisk samordning av samfunnet internt. Dette inkluderer den innenlandske utplasseringen av Bundeswehr. Den føderale regjeringen streber etter å «videreutvikle konseptuelt øvelsene for krisehåndteringen (LÜKEX), på tvers av landet og på tvers av departementene.» Bundeswehr har siden 2018 vært involvert i disse øvelsene. På bakgrunn av den tyske historien er dette en alvorlig advarsel. Styringsklassen anvendte militæret som et undertrykkingsinstrument under Det tyske riket, i Weimarrepublikken og i Det tredje riket.

Den nasjonale sikkerhetsstrategien gjør det klart hva arbeidere og unge mennesker står overfor. NATO-krigen mot Russland i Ukraina, som stadig eskalerer, er del av utviklingen i retning av en tredje verdenskrig, med alle de konsekvenser en slik konflikt vil medføre. Mens SPD og Die Günen i regjeringen organiserer krigsoffensiven, og blir støttet av Die Linke (Venstrepartiet), har Sozialistische gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, fra første stund kjempet mot gjenkomsten av tysk militarisme. Allerede i 2014 advarte SGP i en resolusjon [lenke til engelsk tekst; på tysk her]:

Etterkrigsæraens propaganda – at Tyskland hadde lært av nazistenes forferdelige forbrytelser, hadde «kommet til Vesten», hadde omfavnet en fredelig utenrikspolitikk og utviklet seg til et stabilt demokrati – avsløres som bare løgner. Tysk imperialisme viser igjen sine ekte farger, som den oppsto historisk, med all dens aggressivitet i inn- og utland.

Denne vurderingen er i alle henseender bekreftet. En tilsvarende utvikling finner sted i alle imperialistland. Dette betyr at arbeiderklassen og ungdommen over hele verden står overfor de samme revolusjonære oppgavene. For å forhindre en tredje verdenskrig og planetens ødeleggelse må de bekjempe kapitalistisk krigspolitikk, og gå inn for et internasjonalt sosialistisk program.