En jury bestående av 12 personer i domstolen Southwark Crown Court i London diskuterte deres beslutning i tolv-og-en-halv-time, i løpet av ettermiddagene mandag, tirsdag og onsdag, før den fant skuespilleren Kevin Spacey uskyldig i alle tiltalepunkter om seksuelle overgrep anlagt av den britiske påtalemyndigheten Crown Prosecution Service (CPS).

Spacey tok til tårene da juryens beslutninger ble opplest av dens kvinnelige leder. Utenfor retten ga han en kort uttalelse, og sa han var «enormt takknemlig overfor juryen, for å ha tatt seg tid til grundig å undersøke alle bevisene, alle fakta, før de kom til sin beslutning».

Juryens dom uttrykte sunn fornuft, medfølelse og det dype engasjementet blant breie masser av arbeidende mennesker for grunnleggende demokratiske rettigheter og for kampen for sannhet. Den avviste et sentralt premiss for #MeToo-bevegelsen: Det at fakta, visshet og bevismateriale ikke betyr noe, og at anklageres påstander aleine er tilstrekkelige til å sikre domfelling og ødeleggelsen av de beskyldtes karriere.

Spacey, som i årene fra 2004 til 2015 bodde i London der han var kunstnerisk leder ved teateret Old Vic, var anklaget for ni tilfeller av seksuelle overgrep der han angivelig skal upassende ha berørt eller ha utført seksuelle handlinger med forskjellige individer. Spacey benektet på det sterkeste alle påstandene, og juryen trodde ham.

Påtalemyndigheten framstilte Spacey som en «seksuell mobber» som skulle ha frydet seg over å få hans ofre til å føle seg «maktesløse og ukomfortable». Anklagerne sto fram, hevdet aktor Christine Agnew, til tross for den «overveldende maktubalansen» mellom dem selv og Spacey og «søkelysets ubønnhørlighet», fordi de ønsket å fortelle sannheten om hans oppførsel. Agnew benektet Spaceys påstand at penger kunne være en motivasjon – to av anklagerne anla sivile søksmål mot Spacey, og en tredje la igjen en melding på hans nettsted der det ble søkt om et «oppgjør».

Spaceys forsvarsadvokat Patrick Gibbs erklærte under hans avsluttende uttalelse sist fredag at påtalemyndigheten ikke hadde klart å bevise deres sak mot skuespilleren. Forsvaret var i den ikke-misunnelsesverdige posisjonen å skulle bevise det negative – at Spacey ikke er skyldig i forbrytelsene han var tiltalt for – mange år etter at de påståtte hendelsene skulle ha funnet sted.

Gibbs påpekte at CPS hadde bygget sin sak rundt et «crotch-grab»-sound-bite, det vil si Spaceys påståtte seksuelle aggresjon, men «forsettlig ignorerte de sprikende ulikhetene» i de forskjellige anklagene.

Mye av påtalemyndighetens sak hvilte på vitnesbyrd fra anklagernes familiemedlemmer og venner, og juryen burde grundig vurdere hva de hadde sagt, argumenterte Gibbs. Selv om disse vitnene eventuelt ikke løy, var beretningene i hvert enkelt tilfelle «ikke uavhengige, men kommer fra anklagerens egen munn ... Jeg foreslår at de er ressonanskamre for det de ble fortalt,» la Gibbs til.

Om anklagerne selv, da de sto fram, fikk de «med rette føle seg komfortable og trodd ... de ble mildt oppmuntret ... ikke utfordret eller kryssforhørt ... akseptert for pålydende ... gitt livslang anonymitet i motsetning til den tiltalte [Spacey]». Det var Spacey som faktisk har lidd «en maktubalanse» i denne rettssalen, og i dom-per-internett og de sosiale medier forøvrig, hevdet Gibbs.

Om Spaceys situasjon sa han: «Det er et liv som gjør deg til et lett mål når internett snur seg mot deg, og du blir stilt til rette av sosiale medier.»

«Det var da disse påstandene ble brakt til politiet,» fortsatte advokaten, «da det var, foreslår jeg, bare alt for enkelt å gjøre det, og utsiktene til en kompensasjon understøttet av hylekoret [‹the bandwagon›] var på sitt mest uimotståelige.»

Gibbs fortalte retten at påtalemyndigheten kritiserte Spacey for hans dårlige hukommelse om hendelsene, men minnet alle om at hans klient bare hadde mottatt et sammendrag av to eller tre avsnitt av påstandene først i mai 2019. Det var ikke før i 2022 at skuespilleren ble besørget videoene og utskriftene av anklagernes politiavhør, og ikke før denne rettssaken hadde hans forsvar vært i stand til, for første gang, å kunne etterprøve og teste anklagernes påstander.

Gibbs påpekte at etterprøvbare fakta og harde bevis er avgjørende for å finne sannheten, men vanskelige å finne – opptegnelser gikk tapt eller var ødelagt – men «takk og lov» var forsvaret i stand til å fylle ut hullene i politiets etterforskning. Han sa juryen ellers ville ha sittet igjen med «én persons ord mot de andre», om hendelser som fant sted for 20 år siden.

Gibbs sa: «Med hver påstand som er diskreditert, [er det] muligheten, realiteten, at falske påstander, til og med tilsynelatende overbevisende falske påstander, virkelig finner sted.»

«Spesielt der berømmelse, penger, sex, hemmeligheter, skam og seksuell forvirring alle er med i miksen.»

Han fortale juryen at det er «lett» å lyve overbevisende, spesielt når det handler om en som Spacey – «En mann som er promiskuøs, ikke offentlig ute, selv om alle i bransjen vet han er homofil, som bare ønsker å være en normal fyr, eller i det minste noen ganger...»

Det var flere tilfeller der forsvaret var i stand til å undergrave anklagernes påstander med harde bevis. Fotografier produsert av sangeren Elton John og ektemannen David Furnish beviste at Spacey deltok på deres årlige showbiz-fest i et annet år enn det som ble hevdet av en av hans anklagere, som påsto han ble antastet der han kjørte Spacey til arrangementet. Gibbs spurte også hvorfor anklageren, som hevdet han hatet Spacey, la ut bilder på sosiale medier flere år etterpå med tekstfraser som «The Old Days with Mr. Spacey».

Det hadde vært «opp til forsvaret å grave dypere», og anskaffe programmer, tidsplaner og andre dokumenter, hvilket politiet ikke hadde brydd seg med. Det hadde vært forsvarsteamets jobb å stille spørsmål ved beskyldningene til den andre anklageren om verbale overgrep, og Spaceys angivelige antasting, et «grep», under en kost-og-mask-prøve i West End. Under kryssforhør ble anklageren for første gang tvunget til offentlig å avsløre hans kontakt med advokater angående et sivilt søksmål mot Spacey.

Det var først gjennom forsvarets etterforskninger at påstandene til den tredje anklageren, en ambisiøs skuespiller som hadde skrevet til Spacey og spurt om råd og veiledning, viste seg å være ei «løgn», ifølge Gibbs. Etter å ha møtt Spacey i hans leilighet hevdet anklageren at han sovnet (eller ble dopet), for flere timer seinere å våkne til at Spacey utførte en sexhandling med ham.

«Nøkkelen» til å vurdere anklagerens påstander var forsvarets «rene flaks» i å oppdage telefon-, tekst- og sosiale medier-publiseringer anklageren hadde slettet eller «forsøkt å skjule», inkludert én der han spøkte at han kanskje måtte ha sex med Spacey om ikke hans jobbutsikter snart ble bedret. Timingen for tekstene antydet at møtet mellom de to var langt kortere enn det anklageren antydet.

Den tredje anklageren innrømmet også å ha kontaktet journalister og advokater i USA om et sivilt krav.

Om den fjerde anklageren avslørte kryssutspørringer at han hadde kontaktet Spacey etter det påståtte overgrepet, etter først å ha benektet at han hadde gjort det, og hadde spurt om en «løsning». «Hva betydde det? Mannen sa han ikke husket det, men visste ikke at vi hadde e-posten,» forklarte Gibbs.

Alle påstander mot Spacey som ble prøvd i retten har nå mislyktes. Bare to sivile søksmål gjenstår i Storbritannia, framsatt av to av anklagerne involvert i denne rettssaken, og de kanskje ikke så lenge.

Resultatene som nå foreligger har bekreftet det prinsipielle standpunktet truffet av WSWS mot #MeToo-heksejakta. I artikkelen «Kan det legges inn ord for Kevin Spacey?» publisert 1. november 2017, skrev WSWS’ kunst og kultur-redaktør David Walsh: «Vi lever nok en gang i en tysternes epoke, der liv kan ruineres fra en dag til den neste. Alle forventes å melde seg på.»

«Vi har konsekvent påpekt #MeToo-kampanjens udemokratiske karakter som en forlengelse av den øvre middelklassens Demokratiske parti-identitetspolitikk, og dens fiendtlighet mot de grunnleggende konstitusjonelle rettighetene, som formodningen om uskyld.»

«I det offisielle narrativet er det et nesten fullstendig fravær av forståelse og elementær sympati. Den beskyldte er en kriminell, et monster, som må ødelegges.»

Det siste ordet burde kanskje gå til Spacey. I 2018, etter hans fall fra nåde, utga den prisvinnende skuespilleren en tre-minutters video der han oppfordret seerne til ikke å «tro det verste uten bevis», og ikke «forhaste seg til en dom uten fakta».

Der han vekslet mellom hans egen knipe og hans rollekarakter Frank Underwoods – i serien House of Cards, som Spacey fikk sparken fra – erklærte han: «Dere vil ha meg tilbake. Selvfølgelig, noen trodde på alt og har bare med tilbakeholdt pust ventet å få høre meg vedgå alt. Det er dem som bare dør etter å få meg til å erklære at alt som er sagt er sant, og at jeg får det jeg fortjenter.»

Der han kommer til sakens kjerne, hevder han: «Ville det ikke vært lett, om det hele var så enkelt? Bare du og jeg vet vi begge at det aldri er så enkelt, ikke i politikken og ikke i livet.»