Niger og den breiere regionen Vest-Afrika stavrer på randen av krig.

Nigers president Mohamed Bazoum ble 26. juli avsatt i et militærkupp ledet av Abdourahamane Tchiani, sjef for hans presidentgarde. De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) fastsatte sist søndag som fristen for gjeninnsetting av Bazoum, og da den utløp kunngjorde ECOWAS at det torsdag 10. august skulle holdes et toppmøte i Nigerias hovedstaden Abuja.

Nigeria, beliggende sør for Niger, dominerer det vestafrikanske fellesskapet, med 230 millioner av regionens totale innbyggertall på 400 millioner, med 250 000 soldater og 35 kampfly. Nigerias regjering har sammen med Senegal og Elfenbenskysten indikert at den vil sende inn tropper om de skulle enes om det.

Selv om Senatet i Nigeria stemte mot å godkjenne en militær intervensjon, stoppet ikke en tilsvarende avstemming daværende president Muhammadu Buhari i 2017 fra å utplassere tropper til Gambia, for der å fjerne president Yahya Jammeh – da han nektet å overføre makten til Adama Barrow. Nigeria har også ledet vesentlige intervensjoner i Liberia i 1992 og Sierra Leone i 1997.

Abdel-Fatau Musah, ECOWAS-kommissær for politiske anliggender, fred og sikkerhet, advarte sist fredag: «Alle elementene som går inn i en eventuell intervensjon er utarbeidet.» Han fortsatte: «Vi er fast bestemt på å stoppe dette, men ECOWAS kommer ikke til å fortelle kuppmakerne når og hvor vi vil slå til.»

Militærlederne i Niger har stengt landets luftrom «konfrontert med faren for intervensjon, som blir mer åpenbar». De advarte at enhver overtredelse ville møte «en energisk og umiddelbar respons».

En talsperson i Niger erklærte at to afrikanske land allerede hadde begynt å utplassere styrker dit, og la til: «Nigers væpnede styrker og alle våre forsvars- og sikkerhetsstyrker, støttet av vårt folks usvikelige støtte, er beredt til å forsvare vårt territoriums integritet.» Landet har 25 000 soldater i sine væpnede styrker, og to kampfly.

Kupplederne i Niger støttes av regimene på landet vestlige grense, i Mali og Burkina Faso – begge resultater av militærkupp, henholdsvis i mai 2021 og september 2022 – som har sagt de vil behandle en ECOWAS-invasjon av Niger som en krigserklæring mot dem selv. Ifølge hæren i Mali sendte de to landene mandag en delegasjon til Nigers hovedstad Niamey for å demonstrere deres «solidaritet … med broderfolket i Niger».

Guinea, styrt av oberst Mamady Doumbouya, som midlertidig president etter et kupp i september 2021, har også støttet Niger.

Algerie og Tsjad, begge store land med betydelige militære styrker, som grenser til Niger i nord og øst, har erklært seg imot en militær aksjon, og sagt de ikke vil gripe inn. Algeries president Abdelmadjid Tebboune beskrev enhver krig som en «direkte trussel for Algerie».

ECOWAS har allerede pålagt Niger sanksjoner, suspendert alle kommersielle transaksjoner, fryst landets statseiendeler, suspendert den økonomiske bistanden via regionale utviklingsbanker og kuttet strømforsyningen til landet, som har ført til strømbrudd.

Imperialistmaktene, deriblant Frankrike, Tyskland, Storbritannia og EU har suspendert deres bistandsutbetalinger. Disse tiltakene er ei humanitær tidsinnstilt bombe for et land der 40 prosent av statsbudsjettet besørges av internasjonal bistand.

Frankrike, Nigers tidligere kolonimakt, har vært den mest aggressive. Utenriksminister Catherine Colonna møtte lørdag Nigerias statsminister Ouhoumodou Mahamadou i Paris, før hun erklærte: «Frankrike støtter med fasthet og besluttsomhet ECOWAS’ tiltak for å nedkjempe dette kuppforsøket.» Hun lot det stå usagt om dette ville inkludere fransk militærstøtte til en intervensjon.

Italia og Tyskland har vært mer forsiktige. Italias utenriksminister Antonio Tajani sa på mandag til La Stampa: «Den eneste måten er den diplomatiske». Annalena Baerbock, Tysklands utenriksminister, sa hun «ønsker meklingsforsøk velkommen».

Det er vesentlige interesser som står på spill – viktigst av alt er forsyninger av og profitter fra viktige energiråvarer, og afrikanske staters politifunksjon mot afrikansk migrasjon til Europa.

Niger er verdens syvende største produsent av uran, og etter Kasakhstan Europas nest største leverandør (med 25 prosent). Landets andre store eksportvarer inkluderer gull, og lokalt, petroleum.

Denne ressursformuen kontrolleres av utenlandske selskaper. Urangruvene SOMAIR, COMINAK og Imouraren er majoritetseid av franske interesser, mens SOMINA-urangruva, Agadem Basin-oljebrønnene og SORAZ-raffineriet av kinesere, og Samira Hill Gold Mine av kanadiske interesser.

Ingen av profittene som genereres går tilbake til den nigerske befolkningen. Landets skatt-til-BNP-relasjon var i 2022 bare 9,8 prosent – OECD-gjennomsnittet er 34 prosent. De massive skattefritakene for utvinningsindustriene betyr at Nigers uranproduksjon bidrar til statsinntektene med bare fra 4 til 6 prosent.

Mye av dette brukes uansett, på vegne av de europeiske maktene, for «sikkerhet». Niger regnes som sentralt i det Ángel Losada, EUs tidligere spesialrepresentant for Sahel, kalte «Europas nye fremre grense». Agadez, regionen og den nordlig beliggende byen, regnes som inngangsporten til Sahara, og et vesentlig utgangspunkt for reiser videre til Nord-Afrikas kyster, og videre til Europa.

EU har brukt hundrevis av millioner euro for å anvende Nigers militær- og politiapparat som forebyggende grensevakter. Unionen sponset Loven 2015–36 som slår ned på migrasjon gjennom landet, og har forårsaket enorme forstyrrelser i de sosiale og økonomiske livsmønstrene i regionen, og underbygget en dramatisk vekst i illegal smugling.

Italia og Tyskland, to av de europeiske maktene mest involvert i politifunksjonen mot migrasjon over Middelhavet, er bekymret for at en vesentlig konflikt vil blåse i lufta disse ordningene og forårsake et stort antall migranter som søker asyl i Europa. Det vil også undergrave Italias «Mattei-plan» for å hente mer av landets energitilførsel fra Afrika, der landet allerede er involvert i store avtaler med Algerie og Libya, og er i diskusjoner med Kongo-Brazzaville, Angola og Mosambik.

For Niger har utbyttingen og landets bidrag til «sikring» bidratt til en sosial katastrofe. Mer enn 40 prosent av befolkningen lever på mindre enn $ 1,90 dagen, og nesten 20 prosent er avhengig av humanitær bistand. Mer enn 3 millioner mennesker lider av akutt matmangel. Mer enn 40 prosent av barn i en alder fra 5 til 14 år er i arbeid.

Disse betingelsene, kombinert med en tilstrømming til Sahel-regionen av NATOs islamistiske proxy-styrker anvendt i borgerkrigen i Libya, har underbygd veksten av jihadistmilitser over hele regionen, hvert år ansvarlige for tusenvis av drap og hundretusenvis av fordrevne.

Fiendtligheten mot regjeringen til Bazoum og hans Nigerske parti for demokrati og sosialisme, som presiderte over denne katastrofen, kombinert med opposisjonen mot tilstedeværelsen av franske soldater, nå uønsket i landet, må ha bidratt til søndagens ansamling av 30 000 til støtte for kuppet.

Men Tchiani er ikke mer en løsning på Nigers problemer enn ECOWAS og imperialistmaktene. Ingen av regionens militære maktovertakelser har gjort noe for å forbedre befolkningenes vilkår, uansett alt av antikolonialistisk retorikk.

Oppgaven den nigerske arbeiderklassen og landets rurale masser står overfor er å mobilisere for både Tchianis og Bazoums nederlag, og å rekke ut til deres klassebrødre og -søstre over hele Vest-Afrika, som de deler interesser med, for å ta opp den samme kampen mot deres egne styringseliter, heller enn en brodermordskrig.

I et allerede så skjørt samfunn vil enhver militær konflikt mellom ECOWAS og Niger-Mali-Burkina Faso føre til forferdelige konsekvenser. Cameron Hudson, seniorassistent ved Senter for strategiske og internasjonale studier (CSIS), sa i en kommentar til Foreign Policy: «Om det ikke er en bløff, og de skulle forsøke å gå videre med det, det ingen rein måte det kan finne sted åp uten massive sivile tap, og uten frykt for en regional konflikt som brer seg.»