Med en måned igjen til kontrakter utløper for 150 000 bilarbeidere hos [‹the Big Three›] General Motors, Ford og Stellantis, griper Biden-administrasjonen inn i et forsøk på å undergrave den enorme grunnplanopposisjonen mot et utsalg.

Både Biden og United Auto Workers-byråkratiet er svært følsomme for veksten av bilarbeidernes militante besluttsomhet om å reversere tiår med fagforeningeshåndhevede innrømmelser og vinne store framskritt i lønninger, rettigheter og arbeidsvilkår.

Biden, i frykt for at UAW-president Shawn Fain og hans administrasjon kanskje ikke har situasjonen under kontroll, kom mandag med en uttalelse der han oppfordrer bilselskapene og UAW-apparatet til å samarbeide om å hamre ut en avtale, en han vet vil inneholde massive angrep på arbeiderne.

Uttalelsen er en ytterligere advarsel til bilarbeiderne: Så lenge kontraktsprosessen forblir i hendene på UAW-byråkratiet og Biden-administrasjonen, vil det eneste mulige resultatet bli historiske angrep på arbeidernes jobber og levestandarder. For å forhindre dette er det nødvendig at arbeiderne utvider nettverket av grunnplankomitéer under deres kontroll, og forberede for fullt ut kamp.

I hans uttalelse skriver Biden: «Når Big Three-bilselskapene og United Auto Workers kommer sammen – én måned før utløpet av deres kontrakt – for å forhandle en ny avtale, vil jeg være klar og tydelig på hvor jeg står. Jeg oppfordrer alle parter til å samarbeide for å smi en rettferdig avtale.»

Med «alle sider» som samarbeider, mener Biden faktisk bare én side, de entitetene som representerer selskapenes interesser – selskapsledelsen og det offisielle UAW-apparatet – og de angjeldende arbeiderne fullstendig ekskludert fra prosessen.

UAW har de siste ukene forsøkt å komme ut i forkant av et grunnplanopprør ved å hevde at fagforeningen krever ei rekke populære tiltak, medregnet elimineringen av ansettelsesnivåer, gjenopprettingen av levekostnadsjusteringer og pensjoner, og betydelige lønnsøkninger, sammen med andre kontraktsbestemmelser UAW tidligere har sagt fra seg. Fains administrasjon plukket sine angivelige forslag fra en breit sirkulert uttalelse fra bilarbeidernes grunnplannettverk Autoworkers Rank-and-File Committee Network, som til forskjell fra UAW, trakk opp en strategi med initiativer for grunnplanets arbeidere som de kan gå til kamp for, og vinne deres krav.

Selskapene har respondert med å gjøre det klart at de vil bittert motsette seg å gjenopprette noen som helst tidligere innrømmelser for arbeiderne. Stellantis har angivelig forlangt vidtrekkende nye innrømmelser, der selskapets direktører har kommet med ei rekke provoserende uttalelser som truer arbeidernes arbeidsplasser.

I bunn og grunn er konfliktene mellom selskapsdirektører og UAW-byråkratiet i stor grad av en teatralsk og relativ karakter. Big Three-direktørene vet at Fain og hans løytnanter tidligere har arbeidet med selskapsledelsen for å håndheve innrømmelser, og vil gjøre det igjen.

Likevel, Biden er utvilsomt nervøs for at den offentlige «ordkrigen» truer å oppildne arbeidernes harme og skal befeste grunnplanets motstand. Presidenten er spesielt bekymret for at et opprør fra bilarbeiderne skal stimulere til en breiere bevegelse i arbeiderklassen, som kan forpurre amerikansk imperialismes planer for eskalering av krigen med Russland, og forberedelsene for krig mot Kina.

Følgelig oppfordrer Biden selskapsledelsen og UAW-byråkratiet innstendig om å fordoble deres bestrebelser for å oppnå en avtale, og pålegge arbeiderne massive nedskjæringer og andre angrep. Han kan selvfølgelig ikke si dette åpent, så han må ty til dobbeltprat, vage hentydninger og løgner.

For det første, Biden hevder at «bilselskapene må respektere retten til fagorganisering,» og med det mener han at selskapene må samarbeide med UAW-byråkratiet, som i flere tiår har fungert som et pålitelig redskap for selskapsledelsen, og må ønske velkommen UAWs tilstedeværelse på nye fabrikkanlegg for produksjon av elektro-drevne kjøretøy (EV). Seinere sier Biden at «UAW fortjener en kontrakt som opprettholder middelklassen.» Om dette betyr noe, er det at selskapene må fortsette å støtte de øvremiddelklassesjiktene som utgjør UAW-byråkratiet, som har hundrevis av funksjonærer som mottar sekssifrede lønninger.

For det andre, hva mener Biden med en avtale som er «rettferdig», et ord brukt tre ganger i uttalelsen?

For å forstå hans definisjon av begrepet trenger arbeidere bare å minnes bilindustriens brutale omstrukturering under Obama-Biden-administrasjonen. 2009-kontraktene forlangt av Obama-administrasjonen innebar slettingen av titusenvis av arbeidsplasser, desimeringen av beskyttelser mot arbeidsledighet, og elimineringen av levekostnadsjusteringer. Lønningene for alle nyansatte ble halvert, og pensjoner avsluttet gjennom utvidelsen av systemet med ansettelsesnivåer.

Disse historiske angrepene på arbeiderne ble utført med den avgjørende bistanden fra UAW-byråkratiet, inkludert Fain, som stemte for innrømmelsene som medlem av den nasjonale UAW-Chrysler-forhandlingskomitéen. Som motytelse fikk UAW-apparatet en kontrollerende eierandel i Chrysler, og aksjeposter hos GM og Ford for milliarder av dollar.

Biden presenterer i uttalelsen overgangen til EV-produksjon som en «vinn-vinn-anledning» for selskapene og for arbeiderne, og sier:

Den må gjøre det mulig for arbeidere å tjene gode lønninger og rettigheter for å kunne forsørge deres familier, samtidig som den fører oss inn i ei framtid der Amerika leder an hva angår reduseringen av utslipp fra kjøretøy, og produserer biler som lykkes i konkurransen innenlands og globalt.

Men det er ikke noe resultat som er en «vinn-vinn» for både selskapsoligarkiet og for bilarbeiderne, og Biden vet det. Big Three’s kolossale profitter – en kvart billion i løpet av det siste tiåret – har vært betinget av en voldsom intensivering av arbeidernes utbytting.

Bidens referanser til «gode lønninger og rettigheter» er verdiløs vinduspynt. Presidentens overordnede prioritet er en restrukturering av bilindustrien som vil gjøre det mulig for USA-baserte selskaper å «lykkes i konkurransen innenlands og globalt». I den febrilske kapitalistkonkurransen om å dominere EV-markeder og -teknologier, kan et slikt resultat bare oppnås gjennom ødeleggelsen av titusenvis eller flere arbeidsplasser, brutale kostnadskutt og andre angrep.

Det siste avsnittet i uttalelsen fastlegger klart og tydelig Bidens forpliktelse til fabrikknedleggelser og nedskjæring av arbeidsplasser. Der han kynisk hevder selskapene må «ta alle mulige skritt for å unngå smertelige fabrikknedleggelser, uttaler han deretter «når overganger [dvs. fabrikknedleggelser] er nødvendige», må de være «rettferdige» og da «se i retning av nyutrusting, omstart, og gjenansettelser i de samme fabrikkene og lokalsamfunnene, til sammenlignbare lønninger, der eksisterende arbeidere gis prioritet for å fylle disse jobbene.»

Dette er oppskriften på ei ny bølge av fabrikknedleggelser, som ytterligere vil forøde arbeiderklasseregioner som Rockford, Illinois, der Stellantis nå har stanset alle operasjoner på selskapets nærliggende sammenstillingsanlegg Belvidere. I den grad noen fabrikkanlegg åpner igjen, vil det være med en vesentlig redusert arbeidsstyrke og dårlige lønninger og rettigheter.

Biden, den selvbeskrevne «mest fagorganiseringsorienterte president i USAs historie», har basert seg på at fagforeningsbyråkratiene i løpet av hans embetsperiode skal demme opp for og undertrykke en voksende bevegelse av arbeiderklassen. Samtidig har Det hvite hus gjentatte ganger handlet for å styrke UAW-apparatets legitimitet, og helt spesielt Shawn Fain-administrasjonens. Bidens arbeidsdepartement (DOL) har bestrebet seg for å hvitvaske UAWs uredelige, antidemokratiske valg, avholdt 2022/2023, og har blankt avvist bevismaterialet sammenstilt av grunnplankandidaten Will Lehman som viser hvordan arbeidere ble utbreit frarøvet valgrettigheter.

Bidens administrasjon har også koordinert tett med Teamsters, International Longshore and Warehouse Union, og andre fagforeninger, for å blokkere streiker fra arbeidere på jernbanene, ved UPS og på vestkystens havneanlegg, og pålegge selskapskrav om lønnsøkninger under inflasjonen.

Der klassekampen har truet med å bryte ut av fagforeningsbyråkratienes kontroll – som blant jernbanearbeiderne i fjor – har Biden vist han er villig til å anvende kapitaliststatens fulle makt mot arbeiderne, som da han jobbet med kongressrepresentanter fra begge partiene for å forby en jernbanestreik og pålegge arbeiderne en kontrakt de hadde stemt ned.

For å bekjempe konspirasjonen som forberedes mot dem av selskapene, UAW-byråkratiet og Biden-administrasjonen er det ubetinget avgjørende at arbeiderne organiserer og utdyper deres opprør, gjennom utvidelse av nettverket av grunnplankomitéer. Disse komitéene vil slåss for å avskaffe det pro-korporative UAW-byråkratiet, overføre makt til fabrikkgulvet og lansere en motoffensiv for arbeidernes genuine krav.

Et uunnværlig element for å kunne føre en slik kamp er arbeidernes forståelse at de må etablere deres uavhengighet fra Biden-administrasjonen, Det demokratiske partiet og alle politiske representanter for deres klassefiender.