Knefallet kongresskvinna Alexandria Ocasio-Cortez (AOC), medlem av Democratic Socialists of America (DSA), gjør for Det demokratiske partiet og Biden-administrasjonen ble nok en gang forevist i et intervju New York Times publiserte onsdag.

Intervjuet, med tittelen «AOCs evolusjon», ble foretatt for å besørge Ocasio-Cortez en plattform til å forsvare seg mot det hun kalte en voksende «mistanke» blant arbeidere og unge mennesker om at hun ikke er annet enn en standardpolitiker fra Det demokratiske partiet.

Hennes spake forsøk på å rettferdiggjøre sin høyreorienterte rolle i Kongressen bekreftet bare at disse mistankene er korrekte.

«Ser du på deg selv som mer en innsider nå?» spurte Times-intervjuer Lulu Garcia-Navarro. «Jeg tror ikke det. Jeg mener, på et visst nivå, når du først er involvert som en lovgiver, da er du på innsiden,» svarte Ocasio-Cortez, og la til at det å være på innsiden tillater henne «å oversette denne energien utenfra over til intern endring».

Det blir stadig mer åpenbart at Ocasio-Cortez’ rolle i Kongressen ikke har vært å oversette venstreorientert opposisjon til «intern endring», den har vært å kvele «energi utenfra» og «oversette» den til støtte for Det demokratiske partiet og tilrettelegge dets høyreorienterte politikk.

På nåværende tidspunkt har Ocasio-Cortez sågar forlatt verbal kritikk av Det demokratiske partiets lederskap. Hun erklærte i fjor hun ville «legge til side» forskjeller med partiets øverste funksjonærer under påskudd om partiets enhet, og hun støttet nylig Joe Biden der hun sa «presidenten har gjort en veldig bra jobb så langt». Dette utgjør en generell godkjenning av hans presidentskaps definerende trekk, inkludert den hensynsløse krigen mot Russland og den premature erklæringen at koronaviruspandemien er «over».

Times spurte Ocasio-Cortez hvorfor kongresskvinna mener «de på venstresiden» fortsetter å «beskylde deg for å gå på akkord med dine progressive idealer når du jobber innen partisystemet?»

Hun sa at venstresidens kritikk er «fordi vi egentlig ikke har hatt en politisk tilstedeværelse som dette i USA før» og at hennes kritikere er «forvirret› over muligheten til å sitte med makten. «Jeg tror det over tid har vært en iboende assosiasjon mellom makt, oppstiging og i hermetegn det å selge ut,» sa hun, og refererte til en oppfatning om «at det ikke er noen måte i dette landet du kan tilegne deg noen som helst form for makt uten at det finner sted ett eller annet Faust-kompromiss.»

Et Faust-kompromiss er en pakt der en person bytter noe av overordnet moralsk eller åndelig betydning for en eller annen verdslig eller materiell fordel. Men i motsetning til helten fra Marlowe og Goethe som solgte sin sjel til djevelen, hadde Ocasio-Cortez i utgangspunktet svært lite å selge.

Det var ikke sånn, som hun hevder i intervjuet, at hun «kom fra en bakgrunn av direkte handling og aktivisme», og hun hadde faktisk ingen politiske prinsipper å forråde. Hun var en praktikant på kontoret for utenrikspolitikk til Det demokratiske partiets senator Ted Kennedy [engelsk tekst], og var ute etter en karriere i Det demokratiske partiets politikk. Hun ble plukket opp som en kandidat av Det demokratiske partiets gruppe Brand New Congress i 2017, og hun ble med i DSA først etter at hun var undersøkt og godkjent av Demokratene, for å styrke hennes bona fide «venstreprofil». Hennes «evolusjon» var fra en aspirerende politiker for Det demokratiske partiet til en faktisk en.

Ocasio-Cortez er betydningsfull mer som en politisk og sosial type enn som et individ. Hun legemliggjør dagens pseudo-venstre, som i all vesentlig grad består av karrierejegere som foreviser en total mangel på prinsipper og historisk kunnskap, for ikke å snakke om enhver forbindelse med klassekampen eller ekte sosialistisk politikk. De blir lett og velvillig gjenstander for styringsklassens manipulasjon.

Dette er rollen Democratic Socialists of America (DSA) spiller i USA, som ikke er noe annet enn en fraksjon av Det demokratiske partiet. Under betingelser av eskalerende krise blir DSA skjøvet fram for å spille en stadig mer direkte rolle i forsvar og implementering av styringsklassens politikk.

Under hennes periode i Kongressen stemte Ocasio-Cortez, sammen med andre DSA-medlemmer, i desember i fjor for å forby og ulovliggjøre streiken 100 000 jernbanearbeidere forberedte, og tvang gjennom en kontrakt for arbeiderne som de hadde avvist. Hun stemte for å besørge våpen til høyreekstreme styrker i Ukraina for $ 40 milliarder og har støttet USA/NATO-krigen mot Russland, som truer et kjernefysisk holocaust. Hun nektet å stemme mot å besørge $ 1 milliard til å bevæpne det israelske militærets undertrykking av rettighetene til folket i Palestina.

Der Faust, som gjennom en mannsalder av studier hadde mestret enorme kunnskapsfelt, og forhandlet vekk sin sjel i bytte mot ubegrenset verdslig nytelse, var Ocasio-Cortez tilfreds med en mindre forfremmelse. Historien om Faust er stoff av den største menneskelige tragedie; AOCs er av de laveste farser. Da Nancy Pelosi i januar gjorde henne til neststyreleder i Husets tilsynskomité, sa hun at hun var «opprømt og ydmyk» og takket hennes «utrolige kolleger» i Det demokratiske partiets lederskap.

Den mest betydningsfulle uttalelsen hun kom med i intervjuet var Ocasio-Cortez’ avvising av enhver motstand mot amerikansk imperialisme. «Jeg vil ikke nødvendigvis karakterisere mine utenrikspolitiske mål som opposisjonelle til presidentens eller USAs» sa hun. «Jeg er et medlem av Kongressen. Jeg har sverget en ed til dette landet, og den eden tar jeg veldig alvorlig.»

Hva med det grunnleggende sosialistiske prinsippet at klassefienden er hjemme, og oppfordringen for den internasjonale arbeiderklassens enhet?

Når Ocasio-Cortez sier hun har «sverget en ed til dette landet», mener hun faktisk at hun har sverget en ed for å opprettholde den amerikanske styringsklassens interesser i inn- og utland.

Hun argumenterte for at tidligere militære intervensjoner, kupp og diktaturer har «skapt et tillitsproblem blant våre naboer på den vestlige halvkule». Dette er hvordan CIA kunne beskrive konsekvensene av den masselidelse og død amerikansk imperialismes forbrytelser har skapt i Sentral- og Sør-Amerika. Det hele er bare et «tillitsproblem», snarere enn den uforsonlige konflikten mellom amerikanske selskapers økonomiske interesser og de latinamerikanske massenes grunnleggende behov.

AOC nevnte heller ikke Biden-administrasjonens pågående støtte til høyreekstreme kuppregimer i Bolivia og Peru. Ocasio-Cortez sa at det å adressere fortiden er nødvendig for å fremme den amerikanske regjeringens interesser i dag: «Det handler ikke bare om at det er den rette tingen å gjøre», sa hun, «det er en smart ting å gjøre, for at vi skal kunne nullstille og bygge tillit og relasjoner med våre partnere her på denne halvkula».

Ocasio-Cortez kombinerer støtte til Bidens utenrikspolitikk med nekting av å kritisere hans reaksjonære innenlandsagenda. Da Times spurte henne hvorfor hun hadde sluttet å rette oppmerksomhet mot Biden-administrasjonens immigrasjonspolitikk, selv om hans administrasjon har beholdt Trumps restriksjoner for innreise og asyl, svarte Ocasio-Cortez med hennes signaturblanding av pseudo-akademisk tull, og politisk svada:

«Dette er ett område der vår orienteringslinje er diktert av politikk, uten tvil mer enn nesten noe annet,» mente hun. «Det er veldig klare anbefalinger og forslag som vi har gitt administrasjonen for å besørge lindring i dette anliggendet, og det er min overbevisning at noe av nølingen rundt det har å gjøre med en frykt rundt det bare å bli sett som å godkjenne eller besørge tillatelsesstrukturer ...»

Ocasio-Cortez konkluderte intervjuet med å svare bekreftende på spørsmålet: «Er det OK å være en gjengs Demokrat nå?» Hun sa: «Det demokratiske partiet har endret seg dramatisk de fem siste årene.» Ute av stand til å referere ett eneste eksempel som viser denne «dramatiske endringen», var det eneste hun hadde å si at partiet hadde endret seg fordi «noe rundt 50 prosent av Husets Demokrater har blitt valgt siden 2018».

Bemerkelsesverdig fraværende i intervjuet var noen som helst nevnelse av ordet «sosialisme». Faktisk bekrefter intervjuet, sett under ett, at DSA og AOC har like mye med sosialisme å gjøre som CIA. Initialene er faktisk utskiftbare, sett fra standpunktet politikk og mål. DSAs politiske rolle er å (1) gjete sosial opposisjon inn bak Det demokratiske partiet; (2) blokkere utviklingen av en uavhengig revolusjonær bevegelse; og (3) besørge det pro-kapitalistiske, imperialistiske Demokratiske partiet en «venstre»-finér for bedre å kunne gjennomføre sine politiske orienteringer.

Men DSAs evne til å betjene denne funksjonen bryter sammen, delvis som et resultat av eksponeringen av Ocasio-Cortez som bare nok en pro-imperialistisk reaksjonær fra Det demokratiske partiet. Det er grunnen til at Times og ei rekke publikasjoner som The Nation, New York Magazine og Jacobin har hoppet fram til hennes forsvar, i en serie desperate og uhederlige bestrebelser for å presentere henne som en endringsagent. Men jo mer hun faktisk snakker, jo mer gjør hun seg selv til gjenstand for latterliggjøring, hån og forakt. På næværende tidspunkt ville det beste rådet hennes politiske ledere kunne gi AOC være å fortelle henne at hun må slutte å skryte av hennes svik, eller enda bedre, bare holde kjeft.