I det som helt klart var ment som en solidaritetserklæring med filmskaperne Woody Allen, Roman Polanski og Luc Besson, og en standhaftig avvising av #MeToo-kampanjen, som uopphørlig har forfulgt trioen, ga filmkritikere og publikum på årets Venezia-filmfestival alle tre stående applaus i anledning de respektive visningene av deres nye filmer.
Med filmene deres effektivt blokkert fra distribusjon i USA av presset fra #MeToo-heksejakta, er både Allen og Polanski for øyeblikket svartelistet like grundig som ofrene for McCarthyistenes «Red Scare» i USA på 1940- og 1950-tallet. Det er ingen protester mot denne skammelige tilstanden i de feige, skremte amerikanske mediene generelt, eller i filmindustripressen spesielt.
Allen, nå 87-år-gammel, ble sist mandag hyllet av hans beundrere da han ankom festivalen og gikk den røde løperen, og han ble møtt med lang applaus både før og etter visningen av hans nye film Coup de chance (Et lykketilfelle). Synlig rørt av reaksjonen forlot Allen Lido-kinoen, og avbrøt dermed det som utvilsomt ville vært en enda lengre applaus. Den jublende mengden var langt flere enn gruppa på rundt 15 individer som, i et sideshow på den røde løperen, blottet deres bryst for å protestere mot det de påsto var tilstedeværelsen av «voldtektsmenn» på festivalen.
Allen har helt skammelig blitt drevet ut av den amerikanske filmindustrien, på grunnlag av flere tiår gamle påstander, som i sin tid ble grundig undersøkt og funnet å være uten det minste belegg. Coup de chance er Allens første franskspråklige film.
Owen Gleiberman kommenterte i Variety at «i de siste årene har dramaet rundt Allens karriere utspilt seg utenfor lerretet, relatert filmselskapers nekting av å distribuere hans filmer i USA, alt på grunnlag av beskyldningene mot ham om seksuelle overgrep, framsatt av hans datter Dylan. Han har ikke hatt en film gitt ut i Amerika siden Wonder Wheel, i 2017.»
Grensa for Gleibermans protest mot denne skammelige virksomheten er å spørre mildt: «Burde Coup de chance slippes i Amerika? Som en kultur, jeg ville ikke bli alt for overrasket om vi fant oss selv i å diskutere om tiden er inne for å gi Woody Allen, som filmskaper, nok en Coup de chance.» Knapt noen «militant» holdning, men sannsynligvis en som likevel vil bringe vrede ned over kritikerens hode.
Verdenspremieren på Roman Polanskis film The Palace, et drama som utspiller seg nyttårsaften 1999 på et luksuriøst sveitsisk hotell, fikk en tre-minutter-lang applaus fra publikum under visningen. Den franske regissøren Luc Bessons nye film Dogman ble også applaudert etter festivalvisningen.
Hva angår Polanskis verk refererer Reuters kommentaren til filmens produsent Luca Barbareschi at «han hadde solgt distribusjonsrettighetene over hele det kontinentale Europa, men ikke i Frankrike, Storbritannia eller USA, til tross for at kjente skuespillere fra alle tre landene presenteres i filmen.» Den 90-år-gamle Polanskis forrige film, J'accuse [An Officer and a Spy], et vesentlig verk om Dreyfus-affæren, har aldri blitt sett i USA, Storbritannia, Australia eller på New Zealand.
Helt forutsigbart ble Venezia-begivenheten innledet av ei rekke artikler i media som refererte til festivalens og dens kunstneriske leder Alberto Barberas «kontroversielle» valg å inkludere filmer av de tre regissørene.
I et prinsippfast tilsvar til slike kritikere sa Barbera til Guardian: «Jeg er ikke en dommer som blir bedt om å dømme om noens dårlige oppførsel. Jeg er en filmkritiker, min jobb er å bedømme kvaliteten på hans filmer.» (En annen artikkel i Guardian på fredag, angående Allens situasjon refererte til «tåka av beskyldninger som ikke letter». Den vil ikke «lette» så lenge publikasjoner som Guardian fortsetter å holde liv i diskrediterte og hensynsløse påstander.)
Med henvisning til Polanski bemerket Barbera at regissøren tre år tidligere hadde vunnet kritikernes Grand Jury-pris for J’accuse. Barbera kommenterte til det amerikanske bransjebladet Deadline: «Hvorfor skulle vi være i tvil om å invitere hans nye, der hans forrige for bare noen få år siden gjorde det så bra? … Vi sitter fast i denne nytteløse situasjonen, som fra mitt synspunkt ikke gir noen mening. Roman har innrømmet hans atferd og har akseptert at den var feil. Offeret har tilgitt ham flere ganger. Hvorfor må vi fortsette å angripe en 89-år-gammel filmmester?» Barbera la til at ingen på hele hans team, inkludert de kvinnelige medlemmene, protesterte mot Polanskis inkludering i festivalprogrammet.
Hva angår Allen og Besson avviste Barbera hovedargumentet framsatt av #MeToo om at påstander og oppfatninger fra angivelige ofre burde veie tyngre enn alle hensyn til en demokratisk prosess, og han erklærte: «Av hvilken grunn skulle vi forby en film fra [hver og én av] dem når de ikke er funnet skyldige i møte med rettsbehandling? Hvorfor skulle da vi være strengere mot dem? Vi må ha tiltro til rettssystemet.» Han la til at Allen var «fullstendig frikjent» for enhver straffbar handling, og han fant den fortsatte fiendtligheten mot veteranregissøren «absolutt uforståelig».
Barbera bemerket også at Besson hadde blitt frikjent for alle anklager, og la til: «Vi diskuterer ting som ikke eksisterer. Som festivalansvarlig er min posisjon at vi må skille mellom kunstnerens opptreden og kunsten selv. Ellers måtte vi revurdere all kunst gjennom hele historien.»
Polanski fortsetter å lide under angrepene og sanksjonene. Basert på en utleveringsavtale avtalt mellom Italia og USA kunne ikke den anerkjente filmskaperen delta på festivalen, av frykt for at om han gjorde det, kunne han bli oversendt til USA, i forbindelse med hendelser som fant sted for nesten et halvt århundre siden. Polanski er faktisk utestengt fra å reise til ethvert land som har en utleveringsavtale med USA.
I tillegg har en nylig dokumentarfilm av Mateusz Kudla og Anna Kokoszka-Romer, Polanski, Horowitz. Hometown (2021), som delvis omhandler Polanskis opplevelser som barn, for hendene på nazistene i den jødiske ghettoen i Krakow, bare hatt en begrenset utgivelse i Frankrike og internasjonalt. Ifølge Michèle Halberstadt, som er ansvarlig for filmens distribusjon, har kinooperatører fortalt henne de ikke var beredt til å inkludere filmen i deres programmer på grunn av de fiendtlige omstendighetene relatert Polanski.
Polanskis mor ble deportert fra Krakow-gettoen til konsentrasjonsleiren Auschwitz, hvor hun i 1943 ble myrdet. Roman Polanski var den gang 10-år-gammel. Hans far ble fengslet i konsentrasjonsleiren Mauthausen, men klarte å unnslippe døden der.
Som resultat av den uopphørlige kampanjen ført av #MeToo-gjengen blir kinogjengere fratatt retten til å se viktige filmer av noen av verdens ledende regissører.
Applausen og den positive reaksjonen som ble de tre regissørene til del i Venezia tyder på at det blir stadig vanskeligere for de privilegerte middelklassesjiktene bak #MeToo-bevegelsen å opprettholde deres kampanje av bakvaskelser og feilrepresentasjoner. Ei rekke rettssaker mot prominente skuespillere og kulturpersonligheter beskyldt for seksualovergrep har kollapset ydmykende, mest bemerkelsesverdige har vært sakene ført mot Johnny Depp og Kevin Spacey.
Samtidig konfronterer masser av skuespillere, manusforfattere og filmskapere eksistensielle anliggender hva angår deres arbeidsvilkår og inntekter, omstendigheter som også har tjent til å skyve #MeToo-kampanjen ut i skyggen. Det var bemerkelsesverdig at Venizia-festivalen ble innledet av at ei rekke ledende skuespillere og filmskapere boikottet å gå den røde løperen, og med det uttrykte deres fulle støtte til kravene reist av streikende skuespillere og manusforfattere i USA.
Read more
- Unsealed testimony confirms judicial misconduct in filmmaker Roman Polanski’s 1977 criminal case
- Kvinnelige franske jurister publiserer åpent brev til forsvar for filmskaperen Roman Polanski og antakelsen om uskyld
- HBO’s docuseries Allen v. Farrow: A shameful, vindictive, McCarthyite attack on filmmaker Woody Allen
- With publication of Woody Allen’s Apropos of Nothing memoir, venomous #MeToo attacks continue