Mer enn 5 000 mennesker er døde og 10 000 er savnet i flomkatastrofer i kystregionen nordøst i Libya. Stormen Daniel, som allerede har satt Hellas, Bulgaria og Tyrkia under vann, førte til så store nedbørsmengder på så kort tid at et vanligvis tørt elveleie – et dalføre såkalt en wadi, med dybder på opptil 400 meter – raskt ble overfylt og førte til at to nedbørsdemninger nært byen Derna plutselig kollapset.

De østlige byene Al-Bayda, Al-Marj, Tobruk, Takenis, Al-Bayada, Battah og Benghazi – 249 kilometer vest for Derna – har også blitt rammet.

Tamer Ramadan, leder av Den internasjonale føderasjonen av Røde Kors- og Røde Halvmåne-avdelinger i Libya, bekreftet tallet på 10 000 savnede så langt, og sa til media: «Tallet på døde er enormt». Innenriksdepartementet i Libyas østlig baserte administrasjon kunngjorde seint tirsdag kveld 5 000 dødsofre. Antall ofre overstiger allerede nivået fra forrige århundres verste nordafrikanske flomkatastrofe, i Algerie i 1927.

En Derna-innbygger fortalte nyhetskanalen Al-Hurra: «Da demningen kollapset ble vannet sluppet ut som ei atombombe, og åtte bruer og boligbygg kollapset fullstendig.» Andre beskrev at vannmassene traff som en «tsunami», og nådde nivåer på 3 meter. Bilder av ødeleggelsene viser ruiner som ligner en krigssone.

Rapporter sier at en fjerdedel av Derna, hjemstavn for godt over 100 000 mennesker, har blitt fullstendig feid vekk. Rundt 700 døde er allerede ført til en lokal gravplass for å bli identifisert. Mange vil aldri bli funnet. En talsperson for Den libyske nasjonalarmén (LNA), som kontrollerer området, sa: «Vannstrømmen tok med seg hele nabolag, og avsatte det hele til slutt i havet.»

Luftfartsminister Hichem Chkiouat uttalte til Reuters: «Det ligge lik overalt – i havet, i dalførene, under de sammenraste bygningene.»

Overlevende er fanget i en humanitær katastrofe. CNN rapporterte kommentarer fra Osama Aly, talsmann for ambulanse- og nødssituasjonsetaten, som timer etter hendelsen sa at «sykehusene i Derna er ikke lenger operative og likhusene er fulle».

En lege på stedet fortalte nyhetsnettverket: «Det er ingen førstehånds nødssituasjonsetater. Folk strever for tiden med å samle sammen de dekomponerende likene.» En førstehjelper uttalte seg på tilsvarende måte i et intervju med den libyske fjernsynskanalen Al-Masar: «Vi har ingenting for å kunne redde folk ... ingen maskiner ... vi ber om presserende nødvendig nødhjelp.»

Telefonlinjer og internettkommunikasjon er nede, og tilgangen til byen er sterkt behindret av flomskadene og etterlatenhetene.

Det var blitt advart om at demningene var dårlig vedlikeholdt og trengte rekonstruksjon. Så seint som i fjor refererte hydrologen Abdelwanees A. R. Ashoor fra Libyas universitet Omar Al-Mukhtar, til fem oversvømmelser i regionen siden 1949, og spådde at en flom av en lignende skala som den i 1959 «sannsynligvis vil føre til at én av de to demningene kollapser».

Han konkluderte: «Skulle det bli en stor flom, da vil resultatet bli katastrofalt for befolkningen langs wadien og byen.»

Aly uttalte til CNN: «Værforholdene ble ikke særlig bra studert, som havvannsnivåene og nedbøren [heller ikke ble studert], eller vindhastighetene, det var ingen evakuering av familier som kunne være i stormens vei og i dalførene.»

Den britiske avisa Guardian bemerker at «det er motstridende rapporter om hvorvidt det var kommet forespørsler om å evakuere byen i helga, og i så fall hvorfor planen ble avvist».

Hovedansvaret for katastrofen ligger imidlertid på NATO-imperialistmaktenes bord, som med deres 2011-krig mot regjeringen til Muammar Gaddafi, om ressurser og geostrategiske posisjoneringer, knuste landet.

I Libya, som i 2010 var et av Afrikas rikeste og mest utviklede land, lever nå en tredjedel av befolkningen under fattigdomsgrensa. BNP per capita er halvparten av hva det var før krigen. Kritisk viktig infrastruktur ble liggende i ruiner. Av en befolkning på 6,7 millioner er det nå nesten 900 000 som har behov for humanitær bistand.

Foruten at det ble sluppet over 7 000 bomber og missiler var NATOs intervensjon beroende på stedfortredende islamiststyrker. Det sosiale og politiske kaoset som ble skapt av deres styrting av regjeringen, og lynsjmordet av Gaddafi, har gjort Libya til en splittet, dysfunksjonell stat.

Den vestlige delen av landet styres fra Tripoli av Regjeringen for nasjonal enhet, under statsminister Abdul Hamid Dbeibeh, mens den østlige delen styres fra Sirte av den rivaliserende Regjeringen for nasjonal stabilitet, under statsminister Osama Hammad, som støttes av krigsherren Khalifa Haftars Libyske nasjonalarmé (LNA). De to maktblokkene, og de ulike fraksjonene innen hver dem, blir på forskjellige måter kurtisert og manipulert av utenlandske makter.

Praktisk talt ingenting er har blitt besørget for å gjenoppbygge Libya. En rapport fra den digitale nyhetsorganisasjonen Middle East Eye i 2015 rettet oppmerksomhet på det faktum at Storbritannia hadde brukt £ 320 millioner på å bombe landet, mot £ 15 millioner på humanitær bistand de fire årene etterpå. De europeiske stormaktene behandler Libya som en vill-vest-front, og hyrer inn brutale gjenger av «kystvakter» for å avskjære flyktninger og forhindre deres forsøkte innreise til «Festning Europa».

De pengene som kommer inn i landet anvendes på jakta på dets enorme olje- og gassrikdommer. I november i fjor innvilget oljeselskapet Libyas National Oil Corporation lisenser til British Petroleum (BP) og det italienske selskapet Eni for å bore etter ressurser vest i landet og utenfor landets nordøstlige kyst, nært det oversvømmede området – et prosjekt på $ 8 milliarder.

Forbrytelsene begått av amerikansk imperialisme og dens allierte har gjort arbeiderklassen og de fattige på landsbygda i Libya spesielt utsatte for den globale klimakrisa.

Enorme mengder nedbør falt i løpet av søndag og mandag: 40.64 cm på 24 timer i Bayda, som i et gjennomsnittsår mottar litt over 53.34 cm. Den sentrale drivkraften bak stormen er oppvarmingen av Middelhavet, som har ført til høyere vindhastigheter og kraftigere nedbørsmengder i en stormformasjon på engelsk kjent som en «medicane», eller Mediterranean hurricane.

«Det varmere havvannet ikke bare besørger næring til disse stormene hva angår nedbørsintensitet, det gjør dem også mer voldsomme,» uttalte Karsten Hausstein, klimaforsker og meteorolog fra Leipzig Universität i Tyskland.

Suzanne Gray, fra meteorologiavdelingen ved Storbritannias University of Reading, bemerket: «Det er konsekvent bevismateriale for at frekvensen av medicanes avtar med klimaoppvarmingen, men de sterkeste medicanes blir imidlertid sterkere.»

En tilleggsfaktor i denne saken er et «omega-blokk»-mønster av lufttrykk over Europa, med en høytrykk-region med høye temperaturer sentrert over Storbritannia og Nordvest-Europa klemt sammen mellom to avgrensede områder med lavtrykk over Spania og sør-øst-Europa, Tyrkia og nordøst-Afrika – som er assosiert med kraftig nedbør. Fenomenet har vært forårsaket av at jetstrømmen har blitt svekket og blitt flyttet langt nordover, også forbundet med innvirkningene av klimaendringer.

Libyas oversvømmelser inntraff bare dager etter at FN ga ut sin «global status»-rapport – den mest omfattende eksisterende analysen av klimahandlinger utført av verdens kapitalistregjeringer.

På det sedvanlige dempede vitenskapelige språket beskriver rapporten en katastrofe som løper løpsk. Med det nåværende utviklingsforløpet vil verdensøkonomien produsere anslagvis 22 milliarder tonn mer karbondioksid i 2030 enn det som er forenlig med å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader Celsius – tilsvarende den samlede produksjonen til verdens fem toppforurensere, Kina, USA, India, Russland og Japan.

Det siste årets mange uforlignelige miljøkatastrofer har funnet sted i kontekst av en oppvarming på 1,18 °C.

Mens rapportens forfattere insisterer på nødvendigheten av å «fase ut alle uforminskede fossile brenselstoffer», ble i 2022 rekordhøye $ 7 billioner brukt på subsidier til fossile brensler, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette er rundt 12 ganger det estimerte beløpet nødvendig for å finansiere klimatilpasningstiltak i Afrika over av det neste tiåret.

De tusener av døde i Libya er testament til den sosio-cidale karakteren av et kapitalistsystem i sin dødssmerte. Så langt fra å adressere den globale trusselen om klimaendringer er fattigdom og krig alt hva imperialistmaktene kan besørge.