Den korte pausen i Israels brutale angrep på den forsvarsløse sivilbefolkningen i Gaza, som var planlagt å skulle begynne kl. 10:00 lokal tid torsdag, blir breit presentert som en «våpenhvile» eller i det minste en «humanitær pause».
Forutsatt at avtalen blir oppfylt, som på ingen måte er sikret, vil den utgjøre lite mer enn en operasjonell pause i Israels militæroffensiv for etnisk rensking av Gaza ved å utføre et genocid mot det palestinske folket.
Vilkårene i avtalen, meklet av Qatar og USA, inkluderer at Hamas løslater 50 kvinner og barn av de rundt 240 israelerne som ble tatt til fange av Hamas-krigere under inntrengningen i Israel 7. oktober. Til gjengjeld skal Israel løslate 150 palestinske fanger, stanse kampene på Gaza-stripa i fire dager, og tillate 200 lastebiler som frakter nødhjelp hver dag å komme inn i enklaven. Antallet palestinske fanger som skal løslates er minimalt sammenlignet med de mer enn 10 000 palestinerne som Israel holder internert under de mest brutale vilkår, inkludert rutinemessig tortur.
Avtalen er fortsatt høyst ustabil, illustrert av kunngjøringen seint onsdag av Israels statsminister Benjamin Netanyahus nasjonale sikkerhetsrådgiver om at løslatelsen av de første gislene ville bli forsinket med opptil 24 timer, og nå først vil finne sted på fredag. I løpet av den fire dager lange pausen skal Israel avstå fra å operere fly og droner over det sørlige Gaza, men i nord vil de kun gjøre det i et kort tidsvindu, hver dag fra kl. 10:00 til 16:00.
Alle israelske bakkestyrker vil forbli på plass, klare til å gjenoppta kampen på et øyeblikks varsel. Som Netanyahu sa det på en pressekonferanse onsdag kveld: «Når pausen er over gjenopptar vi krigen. Det kan være vi blir tvunget til å gjøre det mye tidligere.» Han avviste ethvert forslag om at pausen også skulle gjelde Israels nordlige grense, der Israel Defense Forces (IDF) har angrepet Hizbollah-mål i Sør-Libanon. Kabinettets krigsminister Benny Gantz sa under den samme pressekonferansen, for å understreke poenget: «Det som nå skjer i det nordlige Gaza kan også skje i det sørlige Libanon og i Beirut.»
Selv om pausen i kampene holder, vil det styrke Israels militære posisjon. Noen militæranalytikere har hevdet at siden Israel har brukt om lag 2 500 joint direct munition smartbombesett i Gaza siden bombardementet startet for seks uker siden, har landet bare lagre av presisjonsstyrt ammunisjon for 10 dagers videre kamphandlinger. Med daglige C-17-flygninger som ankommer Israel fra den amerikanske flybasen Ramstein i Tyskland med sårt tiltrengte militære forsyninger, kan den fire-dager-lange perioden gi IDF tid til å fylle opp sine lagre.
Militærsituasjonen på bakken vil også kunne tillate Israel å bruke pausen til å forberede neste etappe i sitt genocidale angrep. Som Wall Street Journal skrev i en lederartikkel på onsdag er timingen for avtalen «ikke dårlig for Israel. Etter å ha inntatt en dominerende posisjon i Gazas nord, må de nå forberede seg på å snu sørover.»
Den kriserammede Netanyahu-regjeringen er langt mindre begeistret for avtalen. Netanyahu har gjentatte ganger understreket at hans hovedmål i Gaza-krigen er å «eliminere» eller «ødelegge» Hamas, hvilket i realiteten betyr utvisningen av palestinerne fra Gaza. Partiet Jødisk Makt, Netanyahus fascistiske koalisjonspartner, stemte for å avvise gisselavtalen under et statsråd seint tirsdag kveld.
Netanyahu kom imidlertid de siste dagene under økt press fra gislenes familier for å gjøre mer for å sikre deres løslatelse. Han er en dypt upopulær figur i Israel, med breie deler av befolkningen som holder ham i det minste delvis ansvarlig for israelske siviles død 7. oktober. Netanyahus stadig mer prekære posisjon gjør det desto mer sannsynlig at han for enhver pris vil forsøke å gjenoppta og intensivere krigen, siden alternativet nesten helt sikkert ville være slutten på hans premierskap, etterfulgt av straffeforfølgelse.
I løpet av de seks ukene siden Israels luftbombardement startet har godt over 14 000 palestinske sivile blitt drept, og halvparten av Gazas bygninger har blitt ødelagt eller skadet. Bare 10 av Gazas 36 sykehus er i funksjon. Sykehuset Al-Shifa, tidligere enklavens største, har blitt okkupert av israelske tropper, med deler av det omgjort til ei militærbrakke. Underernæring og sykdom er utbredt blant befolkningen på grunn av bevisst målretting av bakerier, som alle har sluttet å operere, og mangelen på drivstoff for å operere vannbehandlingsanlegg.
Uten å akte denne menneskelige katastrofen vil de selskapskontrollerte mediene ha alle til å tro at Biden-administrasjonen vrei Netanyahus arm og intervenerte i forhandlingene med Qatar for å sikre en «humanitær pause». Vermont-senatoren Bernie Sanders skrev i en ytringskronikk for New York Times at «pausen» er et «lovende første skritt som vi kan bygge videre på». Sanders, som for bare to uker siden avviste ethvert snakk om en våpenhvile, fortsatte med å oppfordre til en «betydelig, utvidet humanitær pause» og til å arbeide for en «tostatsløsning», alt av det som kunne oppnås «dersom USA bruker den betydelige innflytelsen vi har med Israel».
Forslaget at amerikansk imperialisme, etter mer enn tre tiår med uavbrutte kriger i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, funksjonerer som en slags modererende innflytelse på det israelske regimet er absurd. Gjennom hele det seks uker lange bombardementet av Gaza har den ubetingede støtten fra Washington og de europeiske imperialistallierte til det israelske militæret, oppmuntret Netanyahu-regjeringen til å utføre krigsforbrytelser på daglig basis. Disse har inkludert ødeleggelsen av sykehus, skoler og kritisk viktig offentlig infrastruktur, drap på mer enn 100 FN-bistandsarbeidere og avskjæring av elektrisitet, drivstoff og vann til Gazas 2,3 millioner innbyggere.
Hva angår «tostatsløsningen» har det israelske regimet åpent erklært sine genocidale intensjoner mot palestinerne, med Biden-administrasjonens representanter som hele tiden erklærte at de ikke ville pålegge noen «røde linjer» på Israels gjennomføring av krigen. Et lekket dokument i oktober fra etterretningsdepartementet avslørte planer om å drive Gazas befolkning inn i teltleirer i Egypts Sinai-ørken. Finansminister Bezalel Smotrich oppfordret nylig til «frivillig migrasjon» av Gaza-befolkningen til «landene i verden».
Imperialistenes tilslutning til metoder for krigføring som ikke er sett siden nazistene kan bare forstås i sammenheng med en raskt utviklende tredje verdenskrig. Israels imperialiststøttede angrep på Gaza er del av en Midtøsten-front framfor alt oppildnet av Washington, med siktemålet å beholde sitt regionale hegemoni. Biden-administrasjonen har utplassert to hangarskip-kampgrupper og en atomvåpen-kapabel ubåt til regionen, som forberedelser for militær konflikt med Iran.
Samtidig fortsetter Washington sin støtte til det høyreekstreme ukrainske regimet i USA-NATO-krigen mot Russland, som har som siktemål å underlegge seg landet til en status av en semikoloni og plyndre dets naturressurser. I regionen Asia-Stillehavet fortsetter amerikansk imperialisme og dens regionale allierte deres regelmessige provokasjoner mot Kina. Den ufølsomme likegyldigheten Biden, Tysklands Scholz, Frankrikes Macron og Storbritannias Sunak har forevist overfor mer enn 14 000 palestineres død, understreker at i denne nye omfordelingen av verden mellom stormaktene, som nå er godt i gang, er menneskelivet billig og en forbruksvare.
Den eneste måten å få stoppet genocidet i Gaza på er gjennom utviklingen av en global antikrigbevegelse ledet av arbeiderklassen. Demonstrasjonene rundt om i verden som de seks siste ukene har involvert millioner av mennesker har vist at det eksisterer utbredt avsky og forargelse i alle land over Israels voldsomme angrep, og støtten det har mottatt fra imperialistmaktene.
Det som kreves er en avgjørende vending til arbeiderklassen, som må mobiliseres i kamp for å stanse de militære operasjonene i Gaza, og i hele regionen. Militære forsyninger til Israel må blokkeres, og produksjonen av militært utstyr og andre kritiske produkter må stanses gjennom arbeideres aktive intervensjon i det politiske liv. Det må forberedes en politisk generalstreik av internasjonal skala, i opposisjon til imperialistmaktene som støtter det israelske regimet, og som selv er dypt foraktet på grunn av tiår med angrep på arbeideres lønninger og vilkår, og deres egne gjennomføring av blodige kriger. Denne kampens suksess avhenger framfor alt av utviklingen av en massebevegelse av arbeidere i kamp for et sosialistisk og internasjonalistisk program.