Maines delstatsministers beslutning at Donald Trump ikke kan stå på valgseddelen i presidentvalgets primæravstemming er del av ei utfoldende og enestående politisk krise i USA. Maine blir den andre amerikanske delstaten som erklærer at Trump ikke er kvalifisert til å returnere til Det hvite hus på grunn av hans rolle i oppstanden på Capitol Hill den 6. januar 2021, som forsøkte å omstøte utfallet av 2020-valget.

Maine-handlingen, som ble kunngjort torsdag, følger opp beslutningen fra delstaten Colorados høyesterett, som 19. desember besluttet at Trump hadde brutt hans embetsed ved å mobilisere hans supportere og slippe dem løs mot Kongressen. Han forsøkte å forpurre den offisielle sertifiseringen av Valgdelegatkollegiets avstemming, vunnet av Demokraten Joe Biden med marginen 306 – 232. Biden vant den folkelige avstemmingen med mer enn 7 millioner velgere.

Den amerikanske konstitusjonens 14. endringstilleggs seksjon tre erklærer enhver diskvalifisert fra å inneha embetsverv som tidligere har sverget en ed på å opprettholde Konstitusjonen og deretter har brutt den. Colorado-domstolen fant at Trump klart gjorde det den 6. januar. Den 34-sider-lange beslutningen utstedt av Maines delstatsminister Shenna Bellows, en Demokrat, følger tett Colorado-beslutningen og refererer den gjentatte ganger.

Bellows skriver:

Jeg er oppmerksom på at ingen delstatsminister noen gang har fratatt en presidentkandidat tilgang til stemmeseddel-en basert på Den 14. tilleggsendringens seksjon 3. Jeg er imidlertid også oppmerksom på at ingen presidentkandidat noen gang tidligere har engasjert seg i oppstand.

Rettssaker og andre juridiske og administrative prosedyrer med siktemål å forhindre Trump fra å stå på stemmeseddelen er ifølge pressetellinger på gang i mer enn et dusin delstater. Denne uka avslo Wisconsins valgkommisjon å høre en sak mot å plassere Trump på stemmeseddelen, mens Californias delstatsminister nektet å fjerne ham fra stemmeseddelen. I begge delstatene vil saksanliggendet nå tas opp av domstolene.

Trump har enda ikke beseiret en eneste utfordring på grunnlag av saksanliggendenes substans. De domstolene og delstatlige valgmyndighetene som har avvist utfordringer av hans stemmeseddelstatus – så langt flertallet – har gjort det utelukkende på prosedyremessige grunnlag, hovedsakelig basert på funn at anliggendet må avgjøres av de føderale domstolene, ikke av delstatene.

Slike funn, og de motstridende beslutningene i ulike delstater, betyr at anliggendet uunngåelig vil finne sin vei til USAs Høyesterett, US Supreme Court, som er dominert av dommere utnevnt av Republikanere, inkludert tre av de ni som skylder Trump selv deres posisjoner. Selve det faktum at USAs høyeste domstol må tre inn for å avgjøre hvem som kan være på presidentstemmeseddelen, er en indikasjon på hvor ekstrem den politiske krisa er.

Amerikansk kapitalismes normale politiske prosesser – kongressvalg annethvert år, presidentvalg hvert fjerde år, politiske kampanjer drevet av de to kapitalistpartiene og erklært legitime av deres allierte i selskapsmedia – bryter sammen. De kan ikke lenger inndemme de politiske spenningene som bryter ut i USA, der kilden ikke er Trumps personlighet, men langt dypere sosiale og historiske prosesser.

Valget i 2020 så kollapsen av den «fredelige maktoverføringen» og ikke bare 6. januar. To uker seinere ble Biden innsverget til presidentskapet der Washington var en bevæpnet leir og hans forgjenger lusket ut bakdøra i Det hvite hus, nektet å delta på innvielsesseremonien, mens han fortsatte å promotere hans grunnløse påstander om et «stjålet valg».

Valget i 2024 lover å starte der 2020 slapp, med spørsmål reist om avstemmingens legitimitet helt fra begynnelsen av. Tallrike delstater, for det meste dem vunnet av Biden i 2020, ser alvorlige juridiske utfordringer av at Trump står på stemmeseddelen. Republikanske embetsrepresentanter i delstater vunnet av Trump i 2020 foreslår allerede at Biden skal holdes vekk fra stemmeseddelen i deres delstater dersom utfordringene av Trump opprettholdes.

I løpet av 2020 var det bevæpnede angrep fra høyreekstreme Trump-tilhengere på capitol-bygninger i Michigan og andre delstater, angivelig i opposisjon til Covid-19-pandemirestriksjoner, som ble oppmuntret og oppildnet av daværende president Trump. Hva vil slike fascister være i stand til i en delstat som utestenger deres Führer fra presidentvalgseddelen? Vil det i det hele tatt være mulig å avholde et presidentvalg i november 2024?

Maine-beslutningen understreker riktigheten av WSWS’ advarsel etter Colorado-beslutningen:

Det potensielle skillet langs delstatslinjer, på et så grunn-leggende spørsmål som hvilken kandidat som skal tillates å være med på stemmeseddelen, reiser utsiktene til at utfall-et av 2024-valget vil bli avvist i store deler av landet, ikke ganske enkelt som politisk uvelkomment, men som illegalt og konstitusjonssstridig. Oppløsingen av De forente stater av Amerika er direkte reist.

Trumps talspersoner og apologeter har respondert på handlingene i Colorado og Maine ved å rope ut «valginnblanding» og hevde at hans ekskludering fra stemmeseddelen er et angrep på amerikanske velgeres demokratiske rettigheter. Dette er ytterst kynisk fra en kandidat og et parti som i 2020 forsøkte å omvelte stemmene til 81 millioner amerikanere og beholde Trump i Det hvite hus som president-diktator.

Det demokratiske partiet har heller ikke noen berettigelse for å hevde å forsvare demokratiet mot Trumps angrep. Demokratene dro ut rettsforfølgelsen av Trump for 6. januar-hendelsene, og Biden erklærte at hans politiske mål var å opprettholde et sterkt republikanerparti, selv om GOP åpent omfavnet Trump og hans stadig mer fascistiske appeller. Dette var i jakten på tverrpolitisk støtte for hans hovedprioritet – forberedelsen og utløsingen av den amerikanske stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.

Konflikten innen staten er en voldsom kamp innen styringsklassen der det ikke er noen demokratisk fraksjon. Trump og Republikanerne representerer en fascisttendens, der Trump hermer Adolf Hitlers utblåsinger, bare med immigranter og muslimer erstattet for jøder som syndebukker og målskiver.

Demokratene omfavner åpent det israelske genocidet i Gaza, som de bevæpner, finansierer og leder, og kombinerer det med ei tiltakende heksejakt mot den folkelige masseopposisjonen som Gaza-slaktingen provoserer fram blant studenter, ungdom og arbeidende mennesker. De ville gjerne sett å få holdt konflikten innen staten begrenset innen et slags konstitusjonelt system, hovedsakelig fordi de frykter de revolusjonære konsekvensene av topartisystemets sammenbrudd.

Begge disse partiene er dødelig farlige for arbeiderklassen.

Det kritiske anliggendet for arbeidere og ungdommen er å forstå sammenhengen mellom den innenlandske krisa som herjer amerikansk kapitalisme og dens stadig mer hensynsløse og kriminelle utenrikspolitikk. Det er en gjensidig relasjon mellom de to.

På den ene siden er det en kontinuerlig bestrebelse fra styringsklassens side for å bruke eksplosjonen av militarisme i utlandet for på en eller annen måte å avlede oppmerksomheten fra og inndemme den interne krisa, som er forankret i den dyptgående sosiale polariseringen mellom en bitteliten elite av superrike parasitter og det store flertallet av arbeidende mennesker som sliter med å kunne overleve.

På den andre siden reagerer veksten av militarisme tilbake på de politiske strukturene i USA, som ikke er i stand til å håndtere den kombinerte innvirkningen av krig i utlandet og tiltakende sosiale spenninger hjemme. Krig bare forverrer de innenlandske sosiale spenningene, der styringsklassen forsøker å påtvinge arbeiderklassen hele kostnaden av rekordstore militærbudsjetter gjennom sløying av det som gjenstår av sosiale ytelser. Imperialistkrigens logikk er undertrykkelse av innenlandsk opposisjon og avskaffelsen av demokratiske rettigheter.

Den amerikanske kapitalismens krise har nå blitt den mest destabiliserende faktoren i verdenspolitikken. Akkurat som amerikansk økonomisk overlegenhet, en gang grunnlaget for etterkrigstidens boom, for lengst er borte, er amerikansk politisk stabilitet, en gang tatt for gitt som modell for den såkalte «frie verden», en saga blott.

Det kritiske og presserende anliggendet er arbeiderklassens uavhengige intervensjon, som må motsette seg begge reaksjonære fraksjoner av finansaristokratiet og deres politiske partier. Arbeiderklassen må forsvare demokratiske rettigheter og motsette seg imperialistkrig gjennom sin uavhengige bransjebaserte og politiske massemobilisering, på grunnlag av et sosialistisk program.