Fredag markerte italienske bilarbeideres tredje påfølgende dag med spontanstreiker og protester på Stellantis historiske Mirafiori-anlegg i Torino, som respons på trusselen om fabrikkens nedstenging. Arbeidsnedleggelsene begynte på det andre skiftet onsdag, ved slutten av et møte i fagforeningen FIOM-CGIL, da Stellantis administrerende direktør Carlos Tavares kunngjorde at anleggende Mirafiori og Pomigliano d’Arco står i fare for å bli nedlagt.

Det transnasjonale selskapets neste skritt er forlengelsen av en «midlertidig permittering» neste mandag, nå gjeldende til 30. mars, som vil ramme 2 260 arbeidere. Arbeiderne har blitt satt på permitteringslønninger. De berørte linjene produserer den elektriske versjonen av den ikoniske Fiat 500-bilen så vel som eksklusive Maserati-modeller.

Frykt for at dette ikke er midlertidige tiltak er mer enn berettiget. Trekket er del av en akselerasjon av nedskjæringer som implementeres i den globale bilindustrien. Stellantis stengte ned det tredje skiftet ved deres fabrikkanlegg Detroit Assembly Complex-Mack allerede ved begynnelsen av februar, med tilsvarende påstander om at de 2 455 permitteringene bare er midlertidige. Hundrevis av arbeidere har også blitt permittert ved monteringskomplekset Toledo Jeep i Ohio, og er tvunget til å velge mellom overføring til fabrikker i andre byer eller arbeidsledighet. Stellantis’ Mulhouse-anlegg i Frankrike planlegger også sletting av 600 arbeidsplasser.

Stellantis adm. dir. Tavares har engasjert seg i det som utgjør utpressing av delstatlige og nasjonale regjeringer i landene der selskapet opererer, og krever massive insentiver for subsidiering av produksjonen av elektrodrevne kjøretøy (EV), for at selskapet kan konkurrere med Kinas raskt utviklende bilindustri.

Tavares beskyldte i en nylig uttalelse den italienske regjeringen for ikke å besørge mer midler til det gryende elbilmarkedet, og utstedte en ikke så tynt tilslørt trussel om å redusere selskapets operasjoner i landet: «Dersom dere ikke vil at produksjonen av elbiler skal utvikles kan deres bare stoppe subsidiene,» sa han. «Det er åpenbart at den italienske regjeringen har gjort akkurat det. Elbilmarkedet i Italia er veldig, veldig lite. Det er en direkte konsekvens av det faktum at den italienske regjeringen ikke subsidierer kjøpet av elbiler.»

Det er enormt innestengt raseri blant arbeiderne ved Mirafiori. Én kommenterte på FIOMs Facebook-side: «Vi er bare en dråpe, vi må blokkere hovedveier, motorveier osv. Det er ikke lenger tilstrekkelig å streike utenfor anlegget. Se på dem med traktorene [med referanse til bøndenes protester].» En annen foreslo: «Så snart Mr. Tavares viser seg blokkerer vi alt for å forpurre ham.»

En annen arbeider kommenterte mange jobbers stadig mer prekære karakter: «I 2022 og 2023 jobbet arbeiderne bare 7 til 8 uker i året, ingen snakker om det. Dette er mennesker med helseanliggender, de blir diskriminert. De har en rett til å leve og ikke sulte i hjel!»

I ett intervju beskrev en arbeider hvordan «situasjonen er svært alvorlig. Vi har måttet hanskes med permitteringslønninger i 17 år, produksjonen er på et historisk lavt nivå, vi er virkelig lei. En fagforening sammenkalte en forsamling som skulle være kul, som gikk over til en reell streik.»

En undersøkelse av rollen til Italias politiske etablissementet så vel som fagforeningsbyråkratiene, understreker ytterligere nødvendigheten av at arbeiderne mobiliserer seg uavhengig av alle disse fiendtlig innstilte kreftene.

For det første, fasciststatsminister Giorgia Melonis regjerings nylige kritikk av Stellantis’ konserndirektører har ingenting å gjøre med forsvar av arbeidernes interesser i Italia. Melonis regjering prøver snarere å overføre en større andel av Stellantis’ profitter, produsert av bilarbeidere globalt, til den italienske styringsklassen.

Adolfo Urso, minister for Business og Made in Italy uttalte at Stellantis hadde en «ubalansert, absolutt ikke likeverdig» aksjestruktur mellom sine franske og italienske aksjeeiere. Så lenge italiensk kapital er ansvarlig for å utbytte arbeiderne ville med andre ord alt være bra.

Den såkalte opposisjonen er fullt ut enig. Elly Schlein, sekretær for Det demokratiske partiet (PD), appellerte til Melonis regjering om å bli en aksjonær: «Tavares lanserte en utfordring: Regjeringen må akseptere den og ikke gå glipp av Stellantis’ provokasjon. Alternativet om en italiensk deltakelse i Stellantis må tas på alvor, som en balanse i forhold til Frankrikes andel.»

Fagforeningen FIOM-CGIL antok en tilsvarende tone. Giorgio Airaudo, CGIL-leder i regionen Piemonte der Mirafiori er lokalisert, forutså at anleggets framtid ikke var levedyktig: «For det vi vet i dag, innen 2027 vil ikke Mirafiori lenger produsere noen linje. Med mindre nye produkter kommer og endringer i tendensen på det europeiske markedet, vil anlegget bli redusert til et flimrende lys.»

Samuele Lodi, CGILs nasjonalsekretær for bilarbeidere, appellerte på samme måte til Melonis fascistregjering så vel som til Tavares: «Etter [alle bilarbeidernes fagforeninger] FIOM, FIM og ULIMs felles anmodning til statsministeren og adm. dir. Tavares, ber arbeiderne om initiativer som presser institusjonene til å beskytte produksjonen og arbeidsplassene.» Michele De Palma, FIOMs nasjonalsekretær, sendte ut en lignende appell om et felles møte mellom fagforeningene, regjeringen og Stellantis-direktører.

Mirafiori-arbeidere vet alt for godt hva de kan forvente av en ultranasjonalistisk fascistregjering: lojalitet til storkapitalen og undertrykkelse av arbeiderne. Melonis politiske stamfar, Benito Mussolini, presiderte over åpningen av fabrikkanlegget i 1939 foran 50 000 arbeidere, som tvang «il Duce» til å forlate scenen etter at de viste forakt for hans ord.

Melonis regjering har utført hensynsløse angrep mot arbeiderklassen og de fattige, og arbeidet for å sikre fortsatt finansmidler til krigen i Ukraina. For få dager siden ble statsministeren hyllet av alle europeiske statsledere for å ha overbevist Ungarns president Victor Orbán til å gå med på et EU-fond for Ukraina. Mens det er rikelig med ressurser for krig og genocid ville den italienske statens intervensjon i Stellantis bare bety arbeidernes underordning til de hardeste innstrammingene, under påskudd om den «nasjonale interessen».

Arbeiderne vet også hva de kan forvente av Stellantis i lys av mengden av permitteringer som finner sted ved praktisk talt alle fabrikker rundt om i verden. Under kapitalismen vil overgangen til produksjon av elbiler, som også bruken av kunstig intelligens (KI), finne sted på arbeidernes bekostning: Slankere samlebånd, mindre arbeidsstyrke og fleksible kontrakter er allerede planlagt i Stellantis’ konsernkontorer.

Fagforeningsbyråkratiene spiller en avgjørende rolle i å hjelpe selskapene og kapitaliststatene med å tvinge gjennom jobbkutt og angrep på arbeidernes levestandarder. Lærdommen fra fjorårets United Auto Workers-utsalgskontrakt må assimileres av alle arbeidere.

Administrasjonen til den selverklærte «reform»-presidenten Shawn Fain orkestrerte en uredelig «stand-up»-streik som holdt det overveldende flertallet av bilarbeidere hos Ford, GM og Stellantis i arbeid og i produksjon av profitter for selskapene. UAW-ledelsen stengte deretter ned de begrensede streikene etter å ha kunngjort tentative avtaler med selskapene, før de holdt avstemminger eller engang viste arbeiderne kontraktene.

Arbeidsavtalene – utarbeidet bak arbeidernes rygg mellom selskapene, fagforeningsapparatet og Biden-administrasjonen – ble av UAW-ledelsen hyllet som «historiske» og «jobbreddende». Men bare uker seinere har ei bølge av massepermitteringer og oppsigelser av midlertidig ansatte begynt.

«Vi burde ha en global streik»

** image 2; caption: IYSSE-medlemmer distribuerer uttalelser som opponerer mot genocid i Gaza til Stellantis-arbeidere ved Warren Truck Assembly Plant i Warren, Michigan, 21. desember 2023

Stellantis-arbeidere i USA reagerte med entusiasme på nyhetene om arbeidsnedleggelsene i Italia. «De italienske arbeiderne viser ekte solidaritet,» sa Hannah, en tidligere Warren Truck-arbeider i forstaden Detroit, som var én av de hundrevis av ekstraansatte (midlertidige) arbeiderne som ble sagt opp i forrige måned. «Arbeiderne ved Mirafiori-anlegget søker svar og får ingen fra fagforeningslederne, akkurat som oss. Derfor tar de saken over i egne hender.»

Hannah, som er et medlem av den nylig opprettede komitéen for å slåss mot jobbkutt, sa: «Da jeg la ut nyheter om streiken på vår Facebook-side var det mange arbeidere som likte innleggene. De la ut svar som: «La oss gå ut også», «Hvorfor var ikke vi de første som gikk ut?» og «Bare hvis vi viser dem vår styrke kan vi gjøre noe».

«UAW-funksjonærene sier ‹det der er over i Italia, det har ikke noe med oss å gjøre›. Vel ... hei ... vi arbeider alle for det samme selskapet! Vi burde ha en global streik. Det var de italienske arbeidernes valg å slåss, ikke apparatet. UAW-funksjonærer prøver alltid å beile til medlemskapet med falske forhåpninger. Men disse jobbkuttene er ikke bare trusler, de finner sted over alt, og arbeidere er også her på nippet til å ta saken over i egne hender.»

Italienske bilarbeidere, som deres brødre og søstre i USA, er beredt til å slåss. Men fagforeningsbyråkratiene legger lokk på kampen og begrenser den til det som er akseptabelt for Tavares og fascisten Meloni. De én-time-lange streikene av tre påfølgende skift i stedet for en totalstreik er fagforeningenes forsøk på å kontrollere en situasjon som truer å unnslippe deres grep.

Det har aldri vært mer presserende viktig for arbeidere å mobilisere seg uavhengig, på grunnlag av deres felles interesser som en internasjonal klasse.

En ny, global form for kamp blir ledet av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – et nettverk av militante arbeiderorganisasjoner. IWA-RFC koordinerer kampen mot nedskjæringer av arbeidsplasser og for arbeidernes interesser på tvers av landegrensene.