I går, på CBS News’ «Face the Nation», sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu at han ville beordre et angrep på Rafah, uansett om det er framgang i forhandlingene med Gaza-myndighetene.
For tiden har 1,4 millioner palestinere, nesten to tredjedeler av Gazas befolkning på 2,3 millioner, flyktet til teltbyer i Rafah. Der lever de under forferdelige betingelser, samtidig som nesten 30 000 palestinere har dødd under Israels genocidale krig mot Gaza. Et israelsk angrep på de forsvarsløse flyktningleirene i Rafah ville forårsake katastrofale nye palestinske tap, og risikerer å utløse en breiere krig med nabolandet Egypt og andre regionale makter.
Ikke desto mindre lovet Netanyahu å lansere et angrep på Rafah, uansett hva. «Så snart vi begynner Rafah-operasjonen, er den intense fasen av kampene uker unna fullførelse,» hevdet Netanyahu. «Vi har allerede ødelagt 18 av de 24 Hamas-terroristbataljonene, og fire av dem er konsentrert i Rafah. Vi kan ikke forlate den siste Hamas-festningen uten å ta oss av den. Det er klart vi må gjøre det.»
Netanyahu sa han hadde Washingtons støtte for et angrep på Rafah, og uttalte: «Vi er på samme side med USA om dette.»
Netanyahu la til at de israelske væpnede styrkene ikke ville gi opp planen om å angripe Rafah, uansett om det oppnås en avtale eller ikke om løslatelse av israelske gisler holdt av Hamas-styrker i Gaza. Han sa: «Vi kommer ikke til å gi den opp. Dersom vi har en [gissel-] avtale, vil det bli noe forsinket. Men det vil skje. Om vi ikke har en avtale, vi gjør det uansett. Det må gjøres. Fordi total seier er vårt mål, og total seier er innen rekkevidde.»
Netanyahu forsøkte å nedtone de genocidale implikasjonene av planen om å angripe Rafah. På spørsmål fra CBS-journalisten Margaret Brennan om det ville være sivile tap, hevdet han at hans tropper ville flytte Rafahs 1,4 millioner flyktninger «nord for Rafah, til stedene der vi allerede er ferdige med å slåss». Han hevdet at «den intense fasen av kampene er uker unna fullføring – ikke måneder, uker fra fullføring.»
Netanyahus nedtoning av trusselen mot sivile, som hans påstander om at intense kamphandlinger nesten er over, er ei løgn. Han forklarte ikke, og Brennan spurte heller ikke, hva som ville skje dersom sivile i Rafah nektet israelske troppers ordre om å flytte seg under våpen, hvor enn Netanyahu forteller dem å dra. Men i virkeligheten truer et israelsk angrep på Rafah en enorm eskalering av genocidet i Gaza, og krig over hele Midtøsten.
Israelske, amerikanske og europeiske embetsrepresentanter legger press på Egypts militærdiktatur for å bygge interneringsleirer for palestinere – under antagelsen at israelske tropper ikke vil presse dem nordover, men sørover fra Rafah, ut av Gazastripa og inn i Egypt. Egyptiske embetsrepresentanter har advart om at dette kan føre til kollaps av Camp David-avtalen fra 1978 og Egypts fredsavtale med Israel fra 1979.
«Det er begrenset plass og stor risiko av å sette Rafah under ytterligere militær eskalering på grunn av det økende antallet palestinere der,» sa den egyptiske utenriksministeren Sameh Shoukry på en pressekonferanse 10. februar, og la til at et angrep på Rafah ville ha «dystre konsekvenser».
Dagen før Shoukry uttalte seg, publiserte Wall Street Journal en artikkel som refererte anonyme egyptiske diplomaters beretning om samtaler med israelske tjenestemenn om et angrep på Rafah. «Israelske tjenestemenn prøver å få Egypt til å si seg enig om et eller annet samarbeid angående bakkeinvasjonen, som egyptiske tjenestemenn motsetter seg, sa de,» skriver Journal. Egyptiske tjenestemenn, la avisa til, advarte om at den typen angrep Netanyahu nå forbereder mot Rafah kan føre til krig.
Ifølge artikkelen: «Egyptiske tjenestemenn advarte for at dersom noen palestinere ble tvunget til å krysse inn i Sinai-halvøya, eller om israelske tropper rykket inn i Rafah, ville en flere-tiår-lang fredsavtale mellom de to landene bli suspendert. Egypt, som frykter at en flom av palestinere vil prøve å flykte fra krigssonen, forsterker sine grensegjerder, legger til kameraer, vakttårn og sensorer.»
Det egyptiske militærregimet, som i 2013 tvang Det muslimske brorskapet ut av makten i et kupp som hadde som mål å knuse arbeiderklassens revolusjonære kamper, frykter en tilstrømming av palestinere fra Gaza inn i Egypt. Dette er delvis fordi Hamas-tjenestemenn i Gaza er i politisk sympati med Det muslimske brorskapet, som er forbudt i Egypt. Mer generelt frykter de imidlertid eksplosivt raseri i den egyptiske og Midtøstens arbeiderklasse, dersom de skulle gå med på å tjene som fangevoktere for det palestinske folket, om det skulle bli fordrevet fra Gaza.
Men israelske tjenestemenn lover å intensivere ikke bare presset på Egypt, men også deres angrep mot nord på Libanon. Den israelske forsvarsministeren Yoav Gallant skrøyt i går av at Israels målrettede attentatprogram mot Hizbollah i Libanon hadde suksess, og lovet å eskalere angrepene, selv om det skulle bli en midlertidig våpenhvile i sør, i Gaza.
«Vi planlegger å øke intensiteten av ildgivingen mot Hizbollah, som ikke klarer å finne erstatninger for kommandantene vi eliminerer ... I tilfelle en midlertidig våpenhvile i Gaza, vil vi uavhengig av det øke ildgivingen i nord,» sa Gallant.
Israelske tjenestemenns oppfordring om et angrep på Rafah avslører NATOs imperialistmakters medvirkning, som muliggjør genocidet i Gaza. De har kommet med tomme, hyklerske advarsler om det planlagte israelske angrepet på Rafah. John Kirby, talsmann for Det hvite hus, sa at angrepet ville være en «katastrofe», mens Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock og Frankrikes president Emmanuel Macron begge sa det ville føre til en «humanitær katastrofe».
Samtidig fortsetter de imidlertid alle å bevæpne Israel for å utføre genocidet, og truer eller angriper enhver i Midtøsten de anser som en trussel mot Israel.
Amerikanske og britiske kampfly bombet lørdag 18 mål mot houthi-militsen i Jemen, deriblant våpenlagringsanlegg, luftvernsystemer, radarer og helikoptre, som gjengjeldelse for houthi-angrep i Rødehavet på skipsfart på vei til Israel. Angrepene skal ha drept minst én mann og såret seks. USAs forsvarsminister Lloyd Austin sa amerikanske angrep vil «ytterligere forpurre og forringe den iransk-støttede houthi-militsens evner».
Houthiene sa de ville trosse trusler fra USA og Storbritannia og fortsette å angripe skipstrafikk i Rødehavet på vei mot Israel. Deres talsmann Yahya Saree lovet å «konfrontere amerikansk-britisk eskalering med mer kvalitative militære operasjoner mot alle fiendtlige mål i Rødehavet og Det arabiske hav». Saree la til: «Houthiene fortsetter å opprettholde sine religiøse, moralske og humanitære plikter overfor det palestinske folket, og deres militære operasjoner vil ikke stoppe med mindre aggresjonen stopper og beleiringen av det palestinske folket på Gazastripa oppheves.»
Sionistregimets genocidale imperialist-støttede krig provoserer masseprotester rundt om i verden og, av betydning, innen selve Israel. En av de største antikrig-protestene under krigen til dags dato rystet lørdag Tel Aviv. Tusener blokkerte sentrumsgater, og krevde nyvalg og Netanyahus fjerning.
Netanyahu-regjeringen sendte vannkanoner og politi til heste for å angripe og prøve å spre protesten.
Familier til israelske gisler tatt av Hamas og deres allierte i 7. oktober-oppstanden arrangerte deres 20. ukentlige møte i Tel Aviv siden krigen startet, og forlangte en stans i kampene for å sikre løslatelsen av deres kjære. Shahar Levy, sønnen til gisselet og drosjesjåføren Eitan Levy som døde i fangenskap, talte til demonstrasjonen og sa: «Nok av å risikere de bortførtes liv, som er under umenneskelige betingelser, nok med å trekke ut tiden. Hvert minutt, hver time, hver dag tømmer deres sjanser.»
Disse protestene peker på det store potensialet for å bygge en massebevegelse for å stoppe genocidet i Gaza og avverge en enda blodigere regional og global krig. En slik bevegelse kan imidlertid ikke begrense seg til appeller til kapitalistiske nasjonale regjeringer, som raskt kaster verden ut i krig. Veien videre er å utvikle og internasjonalt forene den voksende motstanden mot genocidet i Gaza til en internasjonal, sosialistisk antikrigbevegelse av arbeiderklassen.