Nylige uttalelser fra europeiske embetsrepresentanter har vist at NATO-statenes planer om å gripe direkte inn i krigen mot Russland er langt framskredne. Etter at Frankrikes president Emmanuel Macron tok opp muligheten for å sende NATO-soldater til Ukraina brøyt det ut en veritabel konkurranse om å se hvem som kunne utstede den mest krigerske erklæringen.
Donald Tusks nye polske regjering var også involvert. For 25-årsmarkeringen for Polens tiltredelse til NATO holdt den polske Sejm (parlamentet) en paneldiskusjon der utenriks- og forsvarsministrene deltok. Utenriksminister Radosław Sikorski bekreftet at NATO-soldater allerede i noen tid hadde vært utplassert i Ukraina. Han gjentok Macrons initiativ: «NATO-tropper i Ukraina er ikke utenkelig.»
Forsvarsminister Władysław Kosiniak-Kamysz hadde i et intervju med Super Express i begynnelsen av februar allerede uttalt at det var nødvendig å forberede seg på krig, i lys av de nylige ukrainske nederlagene. Da han ble spurt understreket han at dette «ikke bare var noe som bare ble sagt». Hans departement hadde allerede tatt konkrete forberedende skritt.
Statsminister Tusk erklærte på møtet til European People’s Party (EPP) i Bucuresti i forrige uke: «Tidene med salig ro er over. Etterkrigstiden er over. Vi lever i nye tider, i en førkrigstid. … I dag må vi si tydelig i fra at vi står overfor et enkelt valg: Enten tar vi opp kampen … ellers faller vi.»
Den tidligere presidenten for EU-rådet la til at det derfor var nødvendig å tro på Europas «økonomiske, finansielle, demografiske og moralske potensial».
Mens politikerne snakket om krig ble den samtidig øvd. Med «Dragon 24» fant den viktigste delen av de store NATO-manøvrene «Steadfast Defender» sted i Polen. 20 000 soldater fra ni NATO-stater – deriblant Tyskland, Polen, Frankrike, USA og Storbritannia – deltar i manøvrene rundt 70 kilometer sør for Gdansk og 170 kilometer fra den russiske enklaven Kaliningrad.
Blant annet øvde den tysk-britiske Pioneer Bridge Battalion 130 på å krysse Vistula, som på nåværende tidspunkt er 320 meter brei, ved hjelp av M3-flytebrua. Som NATOs militære representanter forklarte, blir også nyere erfaringer fra krigen i Ukraina innlemmet i øvelsene. Der går frontlinja gang på gang langs breie elver som ikke kan krysses uten teknisk utstyr.
Polens president Andrzej Duda besøkte også manøvrene og innkalte deretter til et møte i Det nasjonale sikkerhetsrådet for å «forberede en ny nasjonal sikkerhetsstrategi» før han reiste til Washington for samtaler. På møtet deltok presidentene for Sejmen og Senatet, regjeringssjefen, utenriks-, forsvars-, innenriks- og etterretningsministrene og representanter for alle de parlamentariske gruppene.
Duda forklarte at møtet var ment å «sende et signal til verden» om at «vi er forente på vårt lands sikkerhet». Tusk understreket også at til tross for alle andre uenigheter ville de handle sammen i sikkerhetsanliggender. Tilbake i 2022, da Tusk fortsatt var leder av opposisjonen, hadde alle partier stemt enstemmig for «Loven om forsvaret av fedrelandet», et massivt militariserings- og opprustingsprogram for Polen.
Siden Tusk kom til makten har imidlertid polsk innenrikspolitikk vært preget av bitre maktkamper og kriser. President Duda spiller en ledende rolle i dette. Nominelt skal han stå utenfor partiene, men i realiteten er han president for ultrahøyrepartiet PiS, som ble stemt ut av embetet etter åtte år. Ved å bruke hans vetoer mot lover og mot statsbudsjettet og erklære amnesti for domfelte eks-ministre, driver han Polen til randen av ei konstitusjonell krise.
Samtidig intensiveres sosiale konflikter, der bønder og trailersjåfører inntar en sental plass på scenen. Bønder har gjentatte ganger blokkert grenseovergangene til Ukraina for å forhindre at importert korn presser prisene ned og ødelegger dem økonomisk. Omfanget av de polske bøndenes raseri og desperasjon kommer til uttrykk i det faktum at de dumper ukrainsk korn ut av lastebiler eller godsvogner. For folk som vet hvor mye arbeid, innsats og framfor alt tid som går med til å dyrke korn, er ikke dette en tankeløs, triviell gest.
Selv om Tusk-regjeringen fortsatt håper på et kompromiss med EU om importbetingelsene fra Ukraina, har den også varslet at politiet vil slå ned på protestene. Styringskretsene reagerte spesielt hysterisk på én bondes handling i Gorzyczki, Schlesia, som med et sovjetisk flagg appellerte til Russlands president Putin: «Skap orden i Ukraina og Brussel, og med våre herskere.»
I Polen, hvor en reaksjonær blanding av antikommunisme og russofobi er statsideologien, er dette verre enn blasfemi.
Tirsdag ankom den polske statens ledere Washington for 25-årsmarkeringen for Polens tilslutning til NATO. I tillegg til nye våpenkjøp, deriblant 96 Apache-kamphelikoptre, og konkretiseringen av den polsk-amerikanske nukleæravtalen for det nye atomkraftverket Lubiatowo-Kopalino, ble så visst også planer for utplasseringen av NATO-tropper diskutert.
På et møte Duda og Tusk holdt i Det hvite hus med president Joe Biden, utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin, ba Duda også alle NATO-medlemmer om å forplikte seg til å bruke 3 prosent av deres økonomiske produksjonsvolum (BNP) på våpen for framtiden, isteden for de målsatte 2 prosentene.
Polen selv har doblet landets militærutlegg fra 2 til 4 prosent av BNP i løpet av to år, og har blant annet bestilt tusenvis av stridsvogner og selvgående haubitsere fra Sør-Korea.
De som hadde håpet at opprustingsgalskapen skulle ta slutt eller bremses med Tusks nye regjering tar feil. Polen ruster opp i rasende fart. Forsvarsminister Kosiniak-Kamysz kunngjorde under et møte med hans svenske kollega i Gdansk i begynnelsen av mars kjøpet av 6 000 Carl Gustaf M4 antitanksvåpen fra den svenske Saab-gruppa, for tilsvarende € 1,1 milliarder. Ifølge viseminister Paweł Bejda har Polen til hensikt å signere mer enn 150 nye kontrakter for «kjøp av et breit spekter av militært utstyr» i år.
De massive våpenkjøpene vil uunngåelig forverre den politiske krisa i Polen. For et år siden spurte Financial Times: «Hvem skal betale regninga?»
Faktisk, hvem skal betale? De milliarder og milliarder som Polen bruker på krig og bevæpning, presses ut av den polske arbeiderklassen, som allerede lider under inflasjon og prisøkninger. Bøndenes protester er bare toppen av isfjellet.
Situasjonen for lærere og sykehusansatte, som under PiS-æraen protesterte en masse, har ikke blitt bedre, men er snarere forverret. Tusk-regjeringens løfter om det motsatte er ingenting verdt.
Regjeringen har også varslet at den ikke vil forlenge den forrige regjeringens tiltak for å dempe de sosiale konsekvensene av inflasjonen, som kansellering av moms på mat og energiprisbremsa. I lys av den stadig dypere krisa i verdensøkonomien kan heller ikke Polen håpe på økende inntekter av sterk økonomisk vekst. Milliardene som EU-kommisjonen frigjør fra gjenoppbyggingsfondet vil i beste fall gi Tusk-regjeringen et lite pusterom.
Samarbeidet mellom Tusk-regjeringen og PiS om krig og opprusting viser at den polske arbeiderklassen står overfor de alvorligste sosiale angrepene siden kapitalismens gjeninnføring, uavhengig av regjeringskonstellasjonen. Stridene mellom regjeringen og opposisjonsleirene dreier seg først og fremst om spørsmålet om hvilken strategi som kan anvendes for å realisere disse angrepene.
PiS presser på for etablering av et autoritært regime, mens regjeringsleiren presser på for økonomisk liberalisering og sosiale nedskjæringer. Denne kontrasten er imidlertid relativ. Begge insisterer de på at det ikke kan være noen nøling eller tilbakeholdenhet i krigen mot Russland. Eller som Tusk fornøyd forklarte det i Washington: «Vesten som helhet mobiliserer».
Det som gjelder konflikten mellom Biden og Trump i USA gjelder også på samme måte for stridighetene innen det polske borgerskapet: «Deres mål utfyller hverandre. Fascistdiktatur bereder grunnen for krig, og det brutale angrepet på arbeidernes levekår som kreves for krig, skaper nødvendigheten av fascistdiktatur,» som Joseph Kishore forklarte, presidentkandidaten for Socialist Equality Party i det amerikanske valget.
Polske arbeidere og ungdom må ikke ha noen illusjoner om at det er dem som må betale regninga for eskalering av krig og militarisme – gjennom nedskjæringen av lønninger og sosiale programmer, som kanonfôr for NATO og som sivile ofre for en utvidelse og nukleær eskalering av krigen.
De sosiale kampene til bønder, lastebilsjåfører, lærere, leger og pleiere er rettet mot det samme onde, det spirende kapitalistbarbariet. De kan bare ledes til suksess under et felles sosialistisk program og som del av en internasjonal bevegelse mot krig.