Medias metningsdekning og den offentlige fascinasjonen over fraværet av Kate Middleton, prinsesse av Wales, fra offentlige plikter siden hun gjennomgikk mageoperasjoner i januar har knapt avtatt etter videokunngjøringen 22. mars om at hun gjennomgår «forebyggende» kreftbehandling med cellegift.

Hennes to-minutter-lange tale, sett av millioner, dominerte Storbritannias nyheter, i trykte medier og på nettet i flere dager.

Mediespekulasjonene økte siden 17. januar, da Kensington Palace utstedte en uttalelse som avslørte at prinsessen hadde blitt sykehusinnlagt for en operasjon og ville være fraværende fra kongelige plikter inntil etter påske. Nyhetsankere inviterte gastrointestinale kirurger for å tilby mulige diagnoser, mens konspirasjonsteorier eksploderte på X, Tik Tok og Facebook.

Buckingham Palaces kunngjøring 17. januar om at kong Charles undergikk behandling for en forstørret prostata, etterfulgt av nyheter bare uker seinere om at den 75-år-gamle monarken har kreft, kastet Storbritannias monarki ut i ei fullstendig krise.

Så belastet har forbindelsen blitt mellom kongefamilien og den produserte enheten kjent som «den britiske offentligheten» at da prins William i all hast trakk seg fra en minnegudstjeneste for hans gudfar, kong Konstantin av Hellas, med henvisning til «personlige grunner», var det få som trodde på uttalelser fra palasset om at det ikke var noe å se.

Innlegg på sosiale medier som knyttet Williams fravær til Thomas Kingstons død – svigersønnen til prins Michael av Kent, tidligere involvert med Kates søster Pippa Middleton – ble mye diskutert (den 45-år-gamle finansmannen ble 25. februar funnet død med et skuddsår). Rykter sirkulerte om en affære, en kongelig skilsmisse og til og med familievold.

Da Kensington Palace handlet for å legge lokk på rykter, og ga ut et fotografi på morsdagen av prinsessa med hennes barn, slo det spektakulært tilbake. Kommentatorer på sosiale medier viste hvordan bildet hadde blitt endret, og nyhetsbyråer trakk bildet fra sirkulasjon, og Middleton ble tvunget til å utstede en unnskyldning.

Etter Middletons video forrige fredag har de villere konspirasjonsteoriene blitt lagt til hvile, men hennes sykdom sammen med kongens sykdom har understreket en fornemmelse av krise for Storbritannias nedslankede monarki etter dronning Elizabeth IIs død.

Charles’ offentlige seremonielle oppgaver har siden midten av januar blitt utført av dronning Camilla. Men kongens ledsager, ikke kjent for hennes arbeidsmoral, kunngjorde at hun ville ta ei ukes pause i begynnelsen av mars, med gransking som falt på de få gjenværende kongelige som legalt kunne opptre i kongens sted: hans søster Anne, den kongelige prinsessa, 73-år-gammel, og deres yngre bror prince Edward, Duke of Edinburgh – som desperat blir hyllet som «de kongeliges ledende mann» (Time Magazine, Tatler, Telegraph).

Kommentarer i britisk presse har understreket styringsklassens nervøsitet. Overskriften i New Statesman 22. mars, «Kate Middleton og en nasjons sykdom» beskrev «gresshoppeår i House of Windsor», og observerte: «Kongefamilien er virkelig et speil av nasjonen. Dels kollapset, skrantende, dratt gjennom gjørma... Ikke lenger et innviet symbol. Men et nøyaktig et.»

Politisk kommentator Andrew Marr beskrev en «mindre og skrøpeligere kongefamilie enn Storbritannia er vant til», og bemerket: «Den avdøde dronninga og hertugen av Edinburgh produserte et tiår-langt ytre show av uforstyrret ro og stabilitet. Hvor raskt det har kollapset.»

Politico identifiserte «Storbritannias kongelige vakuum», og beskrev hvordan fraværet av de øverste kongelige skapte hodebry for Sunak-regjeringen i et valgår, og refererte en tidligere regjeringsassistent som sa: «Spesielt for Tory-velgere er en del av det å føle det bra med landet, og landets retning, å ha stabilitet i kongehuset.»

Kongefamilien forbereder seg for øyeblikket på neste ukes Netflix-drama Scoop, som skildrer prins Andrews tå-krøllende Newsnight-intervju om hans forbindelser med Jeffrey Epstein. Så giftige er relasjonene innen denne splittede familien at prins Harry og kona Meghan angivelig fant ut om Middletons diagnose samtidig med offentligheten, via prinsessas videoutgivelse.

World Socialist Web Site kommenterte i mai 2023, om kroningen av kong Charles III: «Denne kroningen vil så langt fra tilby anledningen for en fornyelse av monarkiet, eller kunne gjenopprette dets popularitet, men bekrefter derimot nedgangen i støtten til denne råtne institusjonen, spesielt blant den yngre generasjonen, som derfor markerer dens terminale krise.»

Etter dronningas død 8. september 2022, bemerket WSWS: «Styringsklassens innstendige håp er at Charles’ tid på tronen blir kort, slik at den nidtidig preparerte og forberedte prins William kan få en sjanse til å gjenopprette monarkiets vesentlig reduserte offentlige status.»

Til og med dette håpet har blitt hamret av det New Statesman beskrev som «renomé-frynsende rykter i sosiale medier» som har endret oppfatninger av prinsen, spesielt etter de pinlige avsløringene om hans karakter i Harrys åpenbarende memoarer Spare.

Men monarkiet, om enn i uro, spiller fortsatt en kritisk rolle. I en tid med akutt politisk krise for det britiske borgerskapet, med massedemonstrasjoner mot Tory-regjeringens og Labours støtte til genocidet i Gaza, har kongefamilien igjen bevist sin anvendlighet for å distrahere og nedverdige politisk og kulturelt liv.

For hva det angår britiske medier, Israels genocid i Gaza og NATOs krig mot Russland, som truer menneskehetens kjernefysiske utslettelse, bleikner ved siden av kongefamiliens personlige lidelser og tragedier. Medias besatthet av Middletons oppholdssted og hennes kreftskrekk tjente til å skyve til side (og forrige uke utslette) praktisk talt alt utenfor gjerdene til Clarence House og Windsor Estate.

Middleton og kong Charles III er blant 393 000 mennesker som hvert år får diagnosen kreft i Storbritannia – ett tilfelle hvert 90. sekund. Mens de kongelige får den beste behandlingen som kan kjøpes for penger, blir titusener tvunget til å ta deres sjanser i et nasjonalt helsevesen (NHS) som er sultefôret for ressurser, gjennom tiår med budsjettkutt og finansoligarkiets direkte plyndring.

Overlevelsesraten for kreft i Storbritannia ligger 15 år bak andre store nasjoner, med tusenvis av pasienter som nektes livreddende kjemoterapi og strålebehandling, ifølge forskning fra University College London publisert i februar. 167 000 mennesker dør hvert år av kreft i Storbritannia, et daglig gjennomsnitt av 460 mennesker.

Ventetidene for kreftbehandling var i 2023 de verste som er registrert, med bare 64,1 prosent av pasientene som startet behandling innen 62 dager etter mistanke om kreft, ifølge NHS-data analysert av BBC. Gemma Peters, administrerende direktør for Macmillan Cancer Support, kalte tallene «sjokkerende» og sa de understreket «den desperate situasjonen for mennesker som lever med kreft».

I mellomtiden blir kreftpasienter i Gaza bombet i deres sykehussenger av Israels genocidale angrep, støttet av den britiske regjeringen og det britiske militæret, frontet av dets øverstkommanderende kong Charles III.

Offentlig opptatthet av de kongelige avslører usunne aspekter av samtidens kulturelle og politiske liv i Storbritannia som ikke så lett lar seg feie til side: En aksepterende holdning til arvelige privilegier, nasjonalt enøyd, og den rollen sosiale medieplattformer inkludert X/Twitter har i å promotere høyreorienterte konspirasjonsteorier mens de sensurerer og undertrykker sosialistiske og venstreorienterte synspunkter. Men motstanden mot monarkiet og alt hva det står for er reell, selv om den er bevisst satt på sidelinja.

Innen søndag beskyldte «senior Whitehall-figurer» Russland, Kina og Iran for rykter på sosiale medier som målrettet kongefamilien, beskyldninger som trofast ble publisert av alle deler av britisk presse. «Del av fiendtlige staters modus operandi er å destabilisere ting – enten det er å undergrave legitimiteten til våre valg eller andre institusjoner,» sa en senior regjeringsrepresentant til Telegraph.

Krisa i britiske institusjoner har lite å gjøre med russisk, kinesisk eller iransk innblanding. Den gjenspeiler sammenbruddet av den økonomiske, politiske og moralske legitimiteten til den britiske og verdens kapitalisme.

Dronning Elizabeth II markerte i november 1992 40-årsjubiléet for hennes tiltredelse til tronen med en tale i Londons Guildhall som beskrev et «Annus Horribilis» for monarkiet. Presseoverskrifter har anvendt uttrykket ofte de siste ukene (som en journalistisk pynt) for å beskrive kongefamiliens nåværende knipe.

Dronningens tale til London-laugene i 1992 var uvanlig anstrengt, der hun hentydet til skandaler som det året hadde rystet familien, deriblant separasjonen til prins Andrew og Sarah Ferguson, prinsesse Annes skilsmisse fra Mark Phillips og utgivelsen av prinsesse Dianas biografi som avslørte detaljer om hennes ulykkelige ekteskap med prins Charles, inkludert hans affære med Camilla Parker-Bowles. Windsor Castle ble herjet av brann bare dager før talen.

Dronningen refererte til «måneder med verdensomspennende uro og usikkerhet», der hun appellerte til forståelse og forsøkte å få kontakt med breiere følelser av uro. Mens oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991 ble hyllet som «sosialismens død» og «kapitalismens triumf», var etterkrigsordenen i ferd med å rakne opp. Dronningen talte på høyden av en global resesjon (arbeidsledigheten i Storbritannia nådde 12,1 prosent i november) og bare to måneder etter pundets kollaps på Black Wednesday. Det brøyt ut krig på Balkan, drevet fram av NATO-maktene, med det siktemål å redusere det tidligere Jugoslavias territorier til statusen av nykoloniale protektorater.

Kongefamiliens problemer på begynnelsen av 1990-tallet framstår som en veritabel gullalder av stabilitet sammenlignet med nå. I hennes tale fra 1992 appellerte Elizabeth til tradisjonens kraft, og insisterte at endring kunne «inkorporeres inn i en stor institusjons stabilitet og kontinuitet», men monarkiets krise har siden den gang blitt dypere. Historisk sett er den terminal. Monarkiet og dets ledende figurer er overveldet av prosesser utenfor deres kontroll. Deres retrett innover, bak deres eiendommers bortgjemte murer, taler til ei dypere politisk og ideologisk blindgate. Som BBCs kongehuskorrespondent Michael Cole fortalte Politico denne måneden, de siste månedenes hendelser har avslørt «hvor bart det kongelige skapet nå er».