Den 23. juli markerte 80-årsdagen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren Lublin-Majdanek i Polen. Det ble holdt minneseremonier i Lublin, hvor det kort tid etter frigjøringen i 1944 ble opprettet et minnesmerke over nazistenes forbrytelser. I Tyskland ble datoen imidlertid knapt bemerket av det offisielle politiske etablissementet. Det var bare noen få små begivenheter, deriblant en på Berlin-Karlshorst Museet, som minnes stedet for Nazi-Tysklands kapitulasjon i den andre verdenskrig.
Dette er bemerkelsesverdig, fordi den var den første store nazileiren som ble befridd av Den røde armé, og det var et halvt år før Auschwitz. Leirens historie viser, som historikeren og Holocaust-forskeren Stephan Lehnstaedt formulerte det ved minnesmarkeringen i Berlin, «i hovedsak alle aspekter av okkupasjonen og Holocaust i Øst-Europa».
Majdaneks historie er faktisk spesielt avslørende. Det er her sammenhengen mellom Nazi-Tysklands angrepskrig mot Sovjetunionen og Holocaust, utryddelsen av den jødiske befolkningen, som først og fremst rammet Polen og Øst-Europa, kan ses mest direkte.
Det som begynte som et fengsel og en tvangsarbeidsleir som del av germaniserings- og bosettingspolitikken, endte med mord av rundt 80 000 fanger, derav mer enn 60 000 jøder.
Da sovjetiske soldater og medlemmer av den polske undergrunnshæren nådde leiren i utkanten av Lublin i det østlige Polen natta fra 22. til 23. juli 1944, fant de et grufullt sted: brennende brakker, demolerte vakttårn, skytegroper, ødelagte gasskamre, krematorier med aske, bein, menneskelige levninger, og berg av sko fra drepte mennesker. Mellom alt dette, rundt tusen fanger i en ynkelig tilstand mellom liv og død. SS-vaktene hadde flyktet fra leiren noen timer før deres ankomst, satt fyr på bygningene, i all hast begravd lik og transportert rundt tusen fanger til Auschwitz.
Kort tid etter at soldatene ankom strømmet slektninger og lokale innbyggere til den store leirplassen. Den 6. august 1944 samlet de seg til en minnemarkering i Lublin, hvor også internasjonale krigsreportere deltok. De grufulle bildene av nazidrapsmaskina spredte seg raskt over hele verden. Jødiske eksilgrupper bønnfalte imidlertid forgjeves de amerikanske og britiske allierte styrkene om å bombe jernbanelinjene til Auschwitz, hvor massemordene fortsatte dag etter dag.
Et sovjetisk-polsk kamerateam – som inkluderte Stanisław Wohl, Aleksander Ford og Adolf Forbert, som seinere skulle grunnlegge Filmhochschule Łódź – begynte umiddelbart å arbeide med en dokumentarfilm, som ble utgitt samme år: «Vernichtungslager Majdanek—Friedhof Europas» (Utryddingsleiren Majdanek — Europas gravlund), der originale uttalelser fra overlevende og tilfangetatte SS-vakter kan høres.
Den 19. august 1944, en knapp måned etter at leiren ble likvidert, ble initiativet til å opprette et museum iverksatt. Majdanek ble dermed det første konsentrasjonsleirminnesmerket i Europa som begynte sitt arbeid under krigen, i november 1944.
Fra «Generalplan Ost» til «Aktion Reinhardt»
Lublin, en historisk by i det østlige Polen på den tiden med en befolkning på 120 000, hvorav en tredjedel var jøder, lå bare rundt hundre kilometer fra grensa til Den ukrainske sovjetrepublikken. Etter invasjonen av Polen den 1. september 1939 ble byen del av det okkuperte Generalguvernementet i Polen under kommando av Generalguvernør Hans Frank, «Slakteren av Polen», som seinere ble henrettet i Nürnberg.
Franks høyre hånd i distriktet Lublin var Odilo Globocnik, som Heinrich Himmler hadde utnevnt til SS- og politileder i Lublin. Den østerrikske nazisten, tidligere Gauleiter i Wien, beryktet for hans mishandling av jøder og personlige berikelse på deres bekostning, organiserte en brutal terrorkampanje i byen og området rundt umiddelbart etter okkupasjonen.
Han drev bønder fra deres gårder og hjem, rekrutterte fra den tyske minoriteten paramilitære gjenger av «Volksdeutscher Selbstschutz» (tysk selvforsvar) og brukte dem til massehenrettelsene i den såkalte «Intelligenzaktion» (Intelligentsia-aksjonen) og påfølgende AB-Aktionen («Ekstraordinære pasifiseringsaksjoner»). Denne genocidale kampanjen til den tyske okkupasjonsmakten hadde som formål å bryte ned den polske befolkningens motstand og igangsette nazistenes planer for germanisering og bosetting. Globocnik begynte å bygge tvangsarbeidsleirer allerede i 1939, deriblant leieren Lublin Lipowa.
Fire uker etter starten av kampanjen mot Sovjetunionen i 1941 ga Hitler SS Reichsführer Heinrich Himmler oppgaven å «sikre de nylig okkuperte østlige territoriene». Han reiste umiddelbart til Lublin og utnevnte Odilo Globocnik til hans «representant for etableringen av SS- og politibaser i de nye østlige territoriene». Lublin, med byens høye andel av jødiske innbyggere, skulle bli sentrum og skulle bosettes av tyskere fra das Reich.
For dette formålet begynte byggingen av leiren i Lublin-forstaden Majdan Tatarski i oktober 1941, som seinere ble Majdanek-leirkomplekset. Himmler beordret opprinnelig byggingen av en «konsentrasjonsleir for 25 000 til 50 000 fanger, som skulle brukes for verksteder og bygninger for SS og politi»[1], som offisielt ble kalt «krigsfangeleiren til Waffen-SS». Det var først i 1943 at Majdanek ble utnevnt til «Lublin konsentrasjons- og arbeidsleir».
Intensjonen var å skape en sentral militær forsyningsbase for nettverket av befestede SS- og politilokaliteter og industriforetak som var planlagt for øst-områdene, for å forsyne Wehrmacht (de væpnede styrker). Globocnik ble en av de to administrerende direktørene i Ostindustrie GmbH, som opererte sitt eget SS-våpenselskap og tilegnet seg eksisterende private selskaper.
«Faktisk ble Globocnik dermed betrodd implementeringen av Generalplan Ost,» sa Stephan Lehnstaedt i Berlin. Denne planen til naziregimet, bestilt av Himmler og utviklet på Friedrich Wilhelm Universität i Berlin, nå Humboldt Universität, under ledelse av agronomen og SS-Oberführer Konrad Meyer (1901-1973), var et essensielt grunnlag for nazistenes krigsstrategi i øst.
Generalplan Ost så for seg utvisningen av flertallet av de «slaviske undermenneskene» – russere, polakker, tsjekkere og ukrainere – fra Øst-Europa, og slavebindingen av resten. Planen inkluderte også den omfattende utryddelsen av jøder og 30 millioner dødsofre som følge av sult.
Nazistene planla opprinnelig å bygge brakker for 250 000 fanger på et stort område som skulle dekke 516 hektar, men ble seinere tvunget til å skalere ned deres planer. Til forskjell fra de regelrette utryddelsesleirene som Auschwitz II, også kjent som Auschwitz-Birkenau, eller Treblinka II, ble det først bygget krematorier relativt seint i Majdanek, og med mindre kapasitet.
Initielt ble fangene utbyttet til punktet av utmattelse som tvangsarbeidere under kummerlige levekår. Dødelighetsraten var ekstremt høy. Av de 76 000 jødiske tvangsarbeiderne døde 63 000 – først ved utryddelse gjennom arbeid og deretter gjennom utryddelse med gassbiler og i gasskamre. Innsatte som var arbeidsudyktige eller syke ble deportert til regionens spesialbygde dødsleirer, til Belzec, Sobibor og Treblinka.
Ifølge nyere funn inkluderte de innsatte i Majdanek også 35 000 polakker, blant dem mange motstandskjempere, så vel som hele familier fra Hviterussland og Ukraina som var blitt deportert for å bygge SS-baser, og 14 000 sovjetiske krigsfanger. Rundt 15 000 medlemmer av denne gruppa av fanger ble også myrdet.
Ifølge Stephan Lehnstaedt skyldtes det faktum at det ikke var enda flere polske ofre også den modige interveneringen fra en jødisk matematiker fra den galisiske byen Lviv (Lemberg), dr. Janina Mehlberg, som ga seg ut for å være den polske grevinna Janina Sutsjodolska og, som i forhandlinger med leirkommandantene, reddet tusenvis av polske fanger, deriblant over 2 000 bønder.
Etter Wannsee-konferansen i 1942, der nazilederskapet bestemte seg for utryddelsen av europeisk jødedom, ble programmet «Aktion Reinhardt» konsentrert i Lublin, som førte til mordet av 1,8 millioner polske jøder og romfolk i løpet av et år. Kodenavnet er assosiert med nazistenes respons på attentatet av Reinhard Heydrich, sjefen for Reichssicherheitshauptamt (RSHA, Rikets sikkerhetshovedkontor), i Praha i slutten av mai 1942.
«Lublin var sentrum for Aktion Reinhardt,» sa Lehnstaedt i et intervju. «Det er stedet hvor de økonomiske aktivitetene konvergerer. Det er hvor jødene som fortsatt trengs for tvangsarbeid og utbytting er fordelt. Det er hvor tyvegodset sorteres og prosesseres. Det er derfra folk blir fraktet til andre leirer, og det er derfra alt blir koordinert.»
Tvangsarbeidet i Majdaneks verksteder og dens satellittleirer Lublin-Lipowastraße, Budzyń, Bliżin, Trawniki og andre, tjente til å forsyne Wehrmacht – for eksempel ble Wehrmacht-uniformer produsert av selskapet Schultz & Co., ammunisjon og ammunisjonsbokser av Deutsche Ausrüstungswerke DAW, deler for Heinkel-flykonstruksjon og våpen av Steyr Daimler Puch.
«Aktion Erntefest»
Aktion Reinhardt ble etterfulgt av Aktion Erntefest (Aksjon innhøstingsfest). Dette kyniske kodenavnet skjulte masseskytingen av alle gjenværende jøder i det okkuperte Polen, inkludert tvangsarbeidere. SS Reichsführer Himmler hadde personlig planlagt og bestilt den i 1943, og rettferdiggjorde det med sikkerhetshensyn. Han reagerte på oppstandene av jødiske, polske og sovjetiske fanger som hadde brutt ut i Warszawa-gettoen (april/mai 1943), Bialystok-gettoen (august 1943) og utryddelsesleirene Treblinka (august 1943) og Sobibor (oktober 1943) etter Wehrmachts nederlag i Stalingrad.
I frykt for ytterligere uroligheter planla Himmler og Globocnik massedrapet av 43 000 jødiske innsatte i de gjenværende arbeidsleirene Majdanek, Trawniki og Poniatowa på samme tid fra 3. til 4. november 1943. Bare i hovedleiren Majdanek skøyt SS 18 400 mennesker på en dag! For å overdøve lyden av maskingeværilden og ofrenes skrik, spilte nazistene en grammofon på høyt nivå hvor de blåste ut klassisk musikk.
Taushet etter 1945
Etter den andre verdenskrig ble nazimordene hovedsakelig rettsforfulgt av polsk-sovjetiske domstoler. Umiddelbart etter frigjøringen av leiren nedsatte den sovjetiske hærkommandoen, med støtte fra polske enheter, en undersøkelseskommisjon som organiserte en inspeksjon av leiren og forberedte samme år den første rettssaken mot seks tilfangetatte SS-gjerningsmenn. Det endte med dødsdommer. En andre rettssak mot 95 SS-fanger fra 1946 til 1948 endte med syv dødsstraffer og lange fengselsstraffer.
I Vest-Tyskland forble morderne fra Majdanek praktisk talt ustraffet, eksistensen av leiren ble lenge holdt hemmelig og har knapt vært diskutert til den dag i dag. Det var ikke før ti år etter slutten av Auschwitz-rettssaken, i 1975, at en seks år lang rettssak begynte i Düsseldorf mot noen medlemmer av SS-vaktteamet, stort sett av lavere rang.
Rettssaken endte i 1981 med bare én livstidsdom for Hermine Braunsteiner-Ryan, den kvinnelige leirvakten, og for det meste med korte fengselsstraffer eller frifinnelser. Rettssaken endte i opptøyer da en advokat for en av de tiltalte nazistene høylytt forlangte at et gjenlevende vitne som av vokteren var blitt tvunget til å bære en container med Zyklon B, skulle siktes for å ha bistått og medvirket til myrderiet.
Forbundsrepublikken Tyskland nekter selv i dag å bidra økonomisk til Majdanek-minnesmerket i Lublin. Stephan Lehnstaedt responderte på et spørsmål fra Berlin-publikummet: «Et klart nei».
Bortsett fra for Auschwitz nekter Tyskland også å bidra økonomisk til andre minnesmerker. Og dette skjer med «veldig absurde berettigelser». Cornelia Pieper (liberaldemokrat, FDP), fram til 2013 statssekretær i utenriksdepartementet og siden 2014 generalkonsul i Gdansk, Polen, sa under byggingen av et nytt minnesmerke i Sobibor: «Offernasjonene deltar, men Tyskland var ikke der.»
Ifølge Lehnstaedt påberopes den såkalte Theresienstadt-erklæringen. «Og den er et mesterverk av tysk diplomati, ved at den sier at landene der minnesmerkene er plassert er økonomisk ansvarlige for dem.» Den tyske regjeringen besørger kun tilskudd til enkeltprosjekter. Samlet sett fokuseres det ensidig på Holocaust og på Auschwitz, klaget Lehnstaedt, siden dette er mer effektivt i media.
Den egentlige grunnen er at tysk politikk etter 1945 aldri virkelig brøyt med nazitradisjonene. 80-årsmarkeringen av Majdanek i Berlin-Karlshorst Museet avsluttet en serie begivenheter om året 1944, som inkluderte frigjøringen av Leningrad etter Wehrmachts sultblokade, de alvorlige forbrytelsene begått av Wehrmacht i Ozaritsji-dødsleiren og henrettelseslokaliseringen Maly Trostenez i utkanten av Minsk.
Men disse forbrytelsene mot menneskeheten forhindrer ikke tysk imperialisme i dag fra å forfølge sine geopolitiske og økonomiske mål gjennom krig og promoteringen av fascisttendenser. I Ukraina støtter de krigen mot Russland med milliarder av euro og samarbeider med et regime som reiser monumenter over nazikollabortører og massemordere fra den andre verdenskrig, som Stepan Bandera og Roman Sjusjkevitsj.
Bare få dager før 80-årsmarkeringen av den sovjetiske Røde armés frigjøring av Majdanek ble det kunngjort et dekret utstedt av Bundeswehr (de tyske væpnede styrkene) som hedrer ledende generaler og offiserer fra nazihæren Wehrmacht som å fremme «tradisjon» og «identifikasjon». Og to uker seinere rullet tysk-leverte stridsvogner over grensa til Russland nært Kursk.
I Gaza støtter den tyske regjeringen den israelske hærens genocid mot palestinerne og fordømmer alle som protesterer mot det som en «antisemitt», deriblant mange jøder. Til gjengjeld får det applaus fra ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) og ei rekke andre fascistorganisasjoner.
Offisiell politikk, dens lydige media og akademiske lakeier vrir og vrenger historien for å rettferdiggjøre denne kriminelle politikken. Ved å gjøre det eliminerer de Holocaust, utryddelsen av jødene, fra dens historiske kontekst, utryddelseskrigen mot Sovjetunionen. Hitlers og nazilederskapets «antisemittisme» var uløselig knyttet til deres hat mot sosialisme og Sovjetunionen. I sentrum for deres aggressive krigspropaganda var «jødisk bolsjevisme», som de holdt ansvarlig for Oktoberrevolusjonen i 1917 og tysk imperialismes nederlag i den første verdenskrig.
Som den amerikanske historikeren Stephen G. Fritz sa det i 2011: «For ham [Hitler] var den ‹riktige› krigen alltid den mot Sovjetunionen, fordi Tysklands skjebne for ham var avhengig av erobringen av leverom (Lebensraum) og løsningen av ‹jødespørsmålet›. Begge deler var, etter tur, avhengig av ødeleggelsen av Sovjetunionen. For ham var krigen mot ‹jødisk bolsjevisme› og for Lebensraum helhetlig og av ett stykke.»[3]
Dette er også den dypere grunnen til den nesten fullstendige utslettelsen av polske jøder, som etter Oktoberrevolusjonen hadde en tendens til å være politisk venstreorienterte, spesielt i byene, og ikke støttet de religiøse, sionistiske minoritetspartiene. Før naziinvasjonen den 1. september 1939 var det sosialistiske og antisionistiske Generelle arbeiderforbundet – «der Bund» – det sterkeste jødiske partiet i Polen. Kommunistpartiet hadde også en stor tilhengerskare blant jøder.
***
[1] Tomasz Kranz: “The Lublin Concentration Camp – Between Planning and Realisation.” In: Ulrich Herbert, Karin Orth, Christoph Dieckmann: The Nazi Concentration Camps. FiTb, Frankfurt 1998
[2] Elizabeth B. White, Joanna Sliwa: The Counterfeit Countess. Simon & Schuster 2024
[3] Fritz, Stephen G., Ostkrieg: Hitler’s War of Extermination in the East. The University Press of Kentucky. Kindle Edition