Protesten ved landsmøtet for Labour Party i Liverpool denne helga framhever det faktum at kampen mot Gaza-genocidet i Storbritannia nå dreier seg om en politisk kamp mot Keir Starmers regjering.

Det essensielle spørsmålet som reises er hvordan en slik kamp må føres, på hvilket program og med hvilke metoder.

Arrangørene av lørdagens demonstrasjon, framfor alt Stop the War Coalition (SWC) og Palestine Solidarity Campaign (PSC), har i flere måneder begrenset protestene til å legge press på Sunaks Conservative-regjering for å få slutt på dens samspill med Israels massemord og etniske rensing av palestinerne. Samtidig visste alle at Labour Party var helt i ett med Toryenes i deres genocidstøtte, med henvisning til den skitne unnskyldningen at Israel bruker sin «rett» til å forsvare seg.

Kostnadene av denne Labour-Tory-alliansen, som ble opprettholdt i de ni månedene fram til parlamentsvalget i juli i møte med massiv folkelig opposisjon, var et erkjent dødstall på 40 000, og anslagsvis 180 000 tapte liv, mens Gaza ble redusert til grus.

Til tross for dette støttet de politiske partiene som utgjør Stop the War Coalition, deriblant Counterfire, Kommunistpartiet i Storbritannia og Socialist Workers Party (SWP), alle valget av en Starmer-regjering samtidig som de støttet noen få uavhengige og Grønne kandidater som opponerte mot genocidet – med æresplassen tildelt den utviste tidligere Labour-lederen Jeremy Corbyn. Fem uavhengige og fire Grønne ble valgt, samtidig med brei motstand mot Labour blant arbeidere og ungdommer som så partiet vinne makten med bare 33 prosent av de avgitte stemmene, framfor alt takket være Toryenes kollaps.

I kjølvannet av valget har Labour ikke bare fortsatt fullt ut å støtte Israels genocid, men også bekreftet partiets rolle som en høyreorientert regjering for brutale innstramminger, antimigranttiltak, angrep på demokratiske rettigheter og en forfekter for bruk av langtrekkende NATO-missiler som vil forvandle stedfortrederkrigen i Ukraina til en direkte krig med Russland. Siden Labour tiltrådte i juli har Israel eskalert krigen mot palestinerne ikke bare i Gaza, men også på Vestbredden, mens statsminister Benjamin Netanyahu et al forbereder å åpne en fullskala krig på Israels «nordfront» målrettet mot Hizbollah i Libanon og Syria, som et venterom for en regional krig mot Iran.

Likevel hevder Stop the War, SWP og lignende pseudo-venstre-grupper febrilsk at deres politikk med å presse på for en endring av Storbritannias utenrikspolitikk endelig bærer frukter fordi Labour blir tvunget til å gjøre visse taktiske tilpasninger til deres pro-israelske holdning. Oppfordringen til lørdagens demonstrasjon erklærer: «Labours beslutning om å gjeninnføre finansieringen av UNRWA og oppgivelsen av et forslag om å blokkere [Den internasjonale straffedomstolens] forespørsler om arrestordre mot Netanyahu er seire for vår bevegelse. Nå oppfordrer vi dem til å suspendere alt våpensalg til den israelske apartheidstaten.»

Det faktum at Labour innen da var aleine, bortsett fra USA, om å blokkere UNRWA-finansieringen, som uansett ikke når Gaza, eller at vi for øyeblikket kun har å gjøre med en forespørsel om en arrestordre for Netanyahu og forsvarsminister Yoav Galant som ikke er innvilget, blir ikke nevnt.

En medfølgende repostet Tribune-artikkel av Anna Stavrianakis og Andrew Feinstein, den tidligere African National Congress-MP-en og uavhengige kandidaten mot Starmer i parlamentsvalget i juli, legger til dette argumentet at Labour kan presses til å forlate Israel ved å beskrive utenriksminister David Lammys suspensjon av bare 30 av 350 våpeneksportlisenser til Israel som «bemerkelsesverdig. For første gang har regjeringen erkjent at våpen levert av Storbritannia kan bli brukt til å bryte krigens lover.»

Dette skiftet, som ikke inkluderer lisenser for deler til F-35 jagerfly, ble universelt erkjent som en ansiktsreddende øvelse som ikke vil ha noen innvirkning på krigen i Gaza, eller noen annen front åpnet av Israel. Men dette stopper ikke Feinstein fra å oppfordre til fortsatt «press på regjeringen, fordi det gjør en forskjell».

Feinstein insisterer at Labour «klart beveger seg på anliggendet» fordi «hundretusenvis av mennesker over hele landet har gått ut for å protestere i solidaritet med palestinere i flere tiår, og spesielt de siste elleve månedene,» de har «stemt på uavhengige og Grønne kandidater i parlamentsvalget», holdt studentteltleirer, og gikk til direkte aksjon for å kreve «en slutt på militært samarbeid med Israel», osv. «Nå er tiden for å fortsette å presse på».

Dette er det som tilbys alle de millioner av arbeidere og ungdommer som har vært involvert i elleve måneder med masseprotester – de falske utsiktene til at Labour vil bøye seg med bare ett skyv til!

Til dette kommer rapporter om at Trades Union Congress (TUC) – som med fagforbundets tilknyttede fagforeninger har stått ved og ikke gjort noe i månedsvis mens menn, kvinner og barn har blitt slaktet – støttet et nødsforslag om Palestina som forplikter medlemsorganisasjoner til en nasjonal aksjonsdag på arbeidsplassene den 10. oktober, og formelt opponerer mot våpenleveranser til Israel. Lignende aksjonsdager har allerede blitt avholdt, hovedsakelig bestående av noen få fagforeningsbyråkrater og arbeidere som har samlet seg ved middagstid utenfor deres arbeidsplasser, mens våpnene TUC nå hevder å opponere mot faktisk lages, selges og eksporteres under disse samme fagforeningenes årvåkne øyne.

PSC-leder Ben Jamal skriver likevel i Socialist Worker om «kravene» fagforeningene nå må «sette på Labour-regjeringen», inkludert en full våpenembargo. «Labour-regjeringen må velge hvorvidt den står sammen med en stat som begår genocid, okkupasjon og apartheid, eller med de millioner av mennesker i fagforeningene og i Storbritannia som ønsker å se frihet, rettferdighet og likhet for palestinere.»

Både Labour-regjeringen og fagforeningsbyråkratiet har gjort det helt klart hvor de står på Gaza – med britisk og amerikansk imperialisme og deres morderiske sionistangrepsbikkje. Det er ikke et spørsmål om å øve mer press på Starmer og Lammy for å endre kurs, men å begynne byggingen av en uavhengig antigenocid, antikrigsbevegelse som er basert på arbeiderklassen og er antikapitalistisk, antiimperialistisk og sosialistisk.

På dette grunnlaget kan mange effektive handlinger iverksettes mot Storbritannias rolle i å støtte genocid, inkludert boikotter og streiker. Alle av dem vil innebære en direkte konfrontasjon med en Labour-regjering som vil møte opposisjon mot dens krigsagenda med politiundertrykking og med et fagforeningsbyråkrati som fungerer som en industriell politistyrke for selskapene og staten.

Storbritannias pseudo-venstre-grupper utgjør samlet ei siste forsvarslinje for Labour-regjeringen og fagforeningsbyråkratiet, og sår vedvarende illusjoner om at de kan få dem til å endre deres flekker.

Starmer vil faktisk ikke gjøre noen retrett. Støtten til hans valg innen styringskretser var først og fremst motivert av bekymring for at det kriserammede, korrupte og breit foraktede Tory-partiet ikke lenger kunne stoles på for å påtvinge de sosiale og politiske angrepene som kreves av krig. Som Socialist Equality Party insisterte: «Sir Keir Starmer ønsker å danne en regjering som fortsetter Det konservative partiets støtte til genocidet i Gaza og Storbritannias ledende rolle i den USA-ledede krigen med Russland.»

Den primære bekymringen til Storbritannias styringselite og dens imperialistallierte er å sikre at masseopposisjonen mot genocidet i Gaza ikke blir fokuset for breiere opposisjon mot USA-NATOs imperialistkrig mot Russland i Ukraina, en voksende krig i Midtøsten og den stadig eskalerende konflikten med Kina. De er fast bestemt på å forhindre at denne bevegelsen møter opp med et gjenutbrudd av arbeiderklassens kamp til forsvar av arbeidsplasser, levestandarder og essensielle sosiale rettigheter forventet av antiTory-streikebølga i 2022/2023, som ble forrådt og demobilisert av fagforeningsbyråkratiet.

Realiseringen en slik bevegelse krever byggingen av Socialist Equality Party (SEP) som det revolusjonære lederskapet arbeiderklassen har et presserende behov for.