Da Joe Biden avla embetseden den 20. januar 2021, to uker etter 6. januar-kuppforsøket, erklærte demokratenes nye president triumferende at «demokratiet har seiret» og at Trumps forsøk på å omstøte valget «aldri vil skje, ikke i dag, ikke i morgen, aldri noen gang».

Fire år seinere finner ikke bare Trumps og Det republikanske partiets kuppkonspirasjon sted, forberedelsene er mer framskredne enn de var i 2020 og 2021. Trump og hans styrker har lært av de taktiske feilene i deres første forsøk. De har utnyttet demokratenes politikk med å innvilge de facto amnesti for 6. januar-konspiratørene til å planlegge konspirasjonen som kan utspille seg de kommende ukene.

Trump forbereder seg på å erklære seier på valgnatta om han skulle tape valget til Kamala Harris, for å beskylde immigranter for massiv valgsvindel, forpurre avstemmingen i Valgdelegatkollegiet [Electoral College] og blokkere Kongressens sertifisering av valget den 6. januar 2025, gjennom den kombinerte bestrebelsen av republikanere inne i Capitol og fascistkjeltringer utenfor. Resultatet kan godt bli innsettelsen av en fascist som president, avvist i tre påfølgende valg av det amerikanske folkets populære stemme, som diktator.

Langt fra å moderere hans trusler mot demokratiet under oppløpet til valget har Trump intensivert dem. I et intervju foran konsernsjefer i Chicago i forrige uke sa Trump at 6. januar-kuppforsøket handlet om «kjærlighet og fred», og at valget er «100 prosent korrupt». I september sa han at stemmesedler ble borte i posten, og at postvesenet var et «elendig drevet rot», der han gjentok hans løgner fra 2020. Han har gjentatte ganger beskyldt «illegale» immigranter for å stemme, og ifølge en Gallup-rundspørring er 74 prosent av republikanerne og 44 prosent av uavhengige velgere mottakelige for hans løgner om valgsvindel.

Etter å ha gjødslet jorda med Den store løgna forbereder Trump, hans nettverk av advokater og hans allierte i Kongressen og delstaters lovgivende forsamlinger seg på å forsinke og blokkere sertifiseringen av valgresultater på lokalt, delstatlig og føderalt nivå. Marc Harris, en advokat som etterforsket 6. januar-kuppforsøket for Representantenes hus, sa:

De som forsøker å skape kaos med hensyn til 2024-valget er langt foran hvor de var i 2020 hva angår å legge grunnlaget for og en utbredt spredning av teoriene og snakkepunktene og løgnene de vil bruke for å utfordre valgets resultater.

Totalt har republikanere anlagt 180 søksmål med påstander om valgbedrageri, langt flere enn før 2020-valget. Den republikanske nasjonalkomitéen sier den vil utplassere en «hær av overvåkere av valglokalene» på valgdagen, for å komme med påstander om svindel og rapportere dem til Det republikanske partiets hovedkvarter, og det er sannsynlig at slike grupper også vil bli brukt til å intimidere velgere.

Donald Sherman, administrerende direktør for Citizens for Responsibility and Ethics i Washington, sa til The Atlantic:

Det som synes klart nå er at det er en koordinert strategi for å få flere valgbenektere som stiller spørsmål ved resultatene av et valg som enda ikke har funnet sted, men for å tjene som overvåkere av valglokaler og for å gjøre det lettere for den slags konspirasjonsteori-ladede forutinntatte overvåkere av valglokaler for å skape forvirring og forstyrrelser i prosessen.

Planen er basert på vold. På Trumps anmodning har støttespillere igangsatt ei bølge av trusler mot lokale valgfunksjonærer, med Politico som rapporterer at

i år har rettshåndhevelse på alle nivåer beskrevet enestående nivåer av trusler rettet mot alle faser av prosessen. I disse dager kunngjør justisdepartementet rutinemessig arrestasjoner av personer som sender tuende meldinger til lovgivere, valgfunksjonærer og dommere.

Delstaters lovgivende forsamlinger forbereder seg nok en gang for å presentere alternative lister av valgdelegater [til Electoral College] i delstater som Harris vinner, til tross for endringer i føderal lov som tar sikte på å blokkere for slike bestrebelser. Republikanerne kontrollerer begge kamre i delstatenes lovgivende forsamlinger i Arizona, Georgia, North Carolina og Wisconsin, avgjørende vippedelstater som til sammen holder 72 valgdelegatstemmer, mer enn seiersmarginen for hvert valg siden 2000, unntatt i 2008. Tre av disse fire delstatene har demokratiske guvernører, som også Michigan og Pennsylvania. Alle disse delstatene kan bli «slagmarker» i bokstavelig så vel som metaforisk forstand.

Krisestemningen intensiveres av det faktum at kontrollen over hvert kammer i Kongressen er usikker, og det nye Representantenes hus vil bli innsverget den 3. januar, bare tre dager før sertifiseringsprosessen av Valgdelegatkollegiets [Electoral College] avstemming i en fellessesjon av Kongressen. Som den sittende amerikanske visepresidenten vil Harris selv lede sertifiseringen som Senatets president. Om hun skulle vinne og dersom en ny mobb samles ved Capitol den 6. januar, vil hun bli et fysisk sårbart mål.

Hvordan den 6. januar 2025 nøyaktig vil utspille seg er et spørsmål ingen kan forutse, men det er et tema som er gjenstand for alvorlig debatt innen staten. Tidligere i sommer møttes et nettverk av prominente tidligere nasjonale sikkerhetsrådgivere, generaler, kongressmedlemmer, guvernører og senatorer i hemmelighet for å spille ut hendelsene den dagen i sanntid, der de bruke hypotetiske oppfordringer basert på den 6. januar 2021.

De publiserte deres resultater i en dokumentar med tittelen War Game, som fokuserer på muligheten for at militæret intervenerer i krisa. I det scenarioet vinner den demokratiske kandidaten valget knepent, mens elementer fra D.C. National Guard sympatiserer med fascistprotesterende og slipper dem inn i Capitol for å blokkere sertifiseringen. Et lite antall generaler i aktiv tjeneste bryter rekkene og støtter kuppforsøket. Folkemengder samles ved en håndfull av delstaters capitol-bygninger og forlanger at delstatenes lovgivende forsamlinger stemmer for å de-sertifisere pro-demokrat-lister (av valgdelegater), med støtte fra «konstitusjonelle sheriffer» og pro-fascist politidepartementer. Administrasjonen frykter å påberope seg Oppstandsloven [Insurrection Act] fordi det er uklart hvorvidt soldater vil følge ordrer, eller om påberopelsen vil forårsake en ukontrollerbar sosial eksplosjon.

I tilfelle ingen av kandidatene sikrer 270 valgdelegatstemmer i Kongressen den 6. januar, vil Representantenes hus bestemme utfallet av valget, med én stemme per delstatsdelegasjon. Uavhengig av hvem som vinner kontroll over Representantenes hus, republikanerne vil nesten helt sikkert beholde deres fordel i antall av delstaters delegasjoner. Juridiske utfordringer fra begge leirer vil gå deres gang gjennom ankedomstolene og til slutt havne i Høyesterett, hvor et høyreekstremt flertall vil ha det siste ordet.

Trump og republikanernes fascistiske konspirasjoner uttrykker interessene til hensynsløse seksjoner av finansoligarkiet. Når Trump refererer til «fienden innenfra», mener han framfor alt arbeiderklassen og all opposisjon i USA mot den kapitalistiske styringselitens politikk.

Det faktum at konkurransen mellom Harris og Trump under disse betingelsene er et dødt løp, er framfor alt en knusende tiltale mot Det demokratiske partiet og Biden-Harris-administrasjonen. Trump forlot embetet som en slått politisk figur, breit ansett som ansvarlig for hundretusenvis av dødsfall fra Covid-19 og et forsøkt stjålet valg som bare var populært blant hans mest ivrige supportere.

Han er, imidlertid, nyttehaveren av enorm frustrasjon. Demokratene har brukt de fire siste årene til å eskalere krig i utlandet, deriblant USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, som startet i februar 2022, og genocidet i Gaza, som har vart i mer enn ett år og nå er i ferd med å utvikles til en regional krig over hele Midtøsten.

Demokratene har ingenting å foreslå for å adressere den massive sosiale krisa i USA. En artikkel i Financial Times i går, om figurene hun vil innsette med ansvar for økonomisk politikk, bemerket at «visepresidenten har utmerket hennes planer fra de til president Biden, som antyder at hun vil flytte lenger til sentrum og være mer villig til å høre ideer fra – og lytte til bekymringene til – selskaps-Amerika.»

Harris og surrogater appellerer til Det republikanske partiet, deriblant krigshissere som Liz Cheney, og prøver å presentere Harris som den ansvarlige forvalteren av amerikansk imperialismes og kapitaliststatens kronjuveler.

Uavhengig av hvordan valget og dets etterdønninger utspiller seg, krisa som ligger til grunn for sammenbruddet av borgerlig demokratiske styreformer vil bare forsterkes. Det som er igjen av amerikansk «demokrati» kollapser under presset fra enorm sosial ulikhet, tapet av amerikansk imperialismes posisjon som verdenshegemon og global krig.

Borgerskapet var, i perioden av dets revolusjonære framvekst, i stand til å gjøre en populær masseappell til forsvar for likhet og grunnleggende demokratiske rettigheter. Den 11. februar 1861, dagen han forlot Springfield, Illinois, på hans lange reise for å overta embetet i Washington, talte nyvalgte president Abraham Lincoln til en folkemengde som hadde samlet seg for å hilse ham i Indianapolis, Indiana. Til henrykt applaus sa han til dem:

For denne Unionens frelse trengs det bare én ting – hjertene til et folk som deres. Når folket reiser seg i masser på vegne av unionen, og deres lands friheter, da kan det i sannhetens navn sies: «Helvetes porter skal ikke seire over dem.»... Det er deres anliggende å stå opp, reise dere og bevare Unionen og friheten, for dere selv og ikke for meg.

Som kontrast var Det demokratiske partiet den 6. januar 2021 beredt til å akseptere åpningen av helvetes porter i stedet for å risikere at folket «reiser seg i masser». Under valgkampen nevner Harris og demokratene knapt at Trump planlegger å stjele valget, i frykt for å utløse sosiale protester. Demokratenes eneste bekymring i dag er å garantere et utfall som ikke påvirker amerikansk imperialismes krigsmål.

Amerikansk demokrati står ved dødens dør. Vendingen til fascisme og diktatur kan ikke motarbeides innen det eksisterende politiske og økonomiske systemet.

Socialist Equality Party slåss for å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet, for at den bryter seg fri fra demokratene og republikanerne. Kampen mot veksten av det ekstreme høyre er bare mulig i den grad et program artikulerer arbeiderklassens reelle interesser, det store flertallet av befolkningen.

Kampen for arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter fordrer et frontalangrep på selskaps- og finansoligarkiets dominans, eksproprieringen av de rikes formuer og etableringen av demokratisk kontroll over økonomiens «kommanderende høyder», gigantbankene og konsernene, i USA og internasjonalt. Det vil si, det krever en revolusjonær kamp mot kapitalistsystemet.