Denne artikkelen ble sendt til WSWS av ukrainske undergrunnsjournalister fra nettstedet assembly.org.ua. Den gir ytterligere bevis på den pågående kollapsen av den NATO-støttede ukrainske hæren i en krig som allerede har krevd livene til en halv million eller flere ukrainske arbeidere og ungdommer. Du kan støtte disse journalistenes arbeid økonomisk ved å følge denne lenka.
Under oppløpet til de amerikanske valgene har flukten av personell fra de ukrainske væpnede styrkene siden midten av 2024 antatt karakter av et skred, som i nær framtid truer å etterlate regimet uten en hær. Ifølge Ukrainas kontor for påtalemyndighetene ble det fra januar 2022 til september 2024 åpnet nesten 90 000 straffesaker på grunn av slike tilfeller, og flertallet ble innledet siden begynnelsen av inneværende år: 35 307 av 59 606 saker om ikke-autorisert fravær fra en enhet (Artikkel 407 i Straffeloven) og 18 196 av 29 521 tilfeller av desertering (Artikkel 408 i Straffeloven). Det største antallet deserteringer ble registrert i regionene Zaporozhye (6 144), Kharkov (5 771) og Donetsk (5 318), mens de ledende regionene hva angår tilfeller av ikke-autorisert fravær fra en enhet (SZCh på ukrainsk) var Donetsk (8 574), Dnepropetrovsk (3 308), Zhytomyr (2 433) og Lviv (2 170). Dette er kun de tilfellene der myndighetene reagerte. Men selv av disse kom bare 4 698 tilfeller av ikke-autorisert fravær og 442 tilfeller av desertering til framstilling for en domstol. I samme periode ble henholdsvis 2 592 og 414 saker henlagt.
Bare i oktober 2024 ble 9 048 straffesaker registrert i Ukraina under disse to artiklene. Til sammenligning ble det i januar 2024 innledet bare 3 448 straffesaker. Og totalt fra februar 2022 til 1. november 2024 ble det åpnet 95 296 straffesaker. (En brigade i Ukrainas væpnede styrker omfatter fra 3 til 5 tusen personer). Selv om begge disse artiklene kan gjelde ikke bare i de væpnede styrker, høres langt mindre om fravær og rømming fra andre strukturer i de ukrainske væpnede strukturene, som spesielt gjaldt vår kilde, som deserterte fra Statens grensevakttjeneste.
Siden august har det fra tid til annen lekket ut informasjon om personer som rømte fra deres enheter før de ble sendt til Kursk-operasjonen [Kursk er en region i Russland som grenser til Ukraina. Deler av regionen har siden august vært okkupert av Ukraina]. Det følgende ble eksempelvis rapportert om den 82. luftbårne angrepsbrigade, som deltok i fjorårets sørlige kontraoffensiv og regnes som en eliteenhet og en av de som er best utstyrt.
Den 10. august fant jeg ut at min bekjent befinner seg i SZCh [ikke-autorisert fravær fra en enhet]. De måtte dra til [regionen] Kursk, og han sier at mer enn 40 personer forlot alt og dro hjem. Han sier: «De ga meg et slags forsendelsesbrev, jeg så på det og innså at det var en enveisbillett.» Han bor ikke på stedet [der han offisielt er registrert], fikk seg en jobb, jeg vet ikke nøyaktig hvordan han kom seg vekk, han vil egentlig ikke snakke om det. Han er i normal medisinsk form, han var en sersjant i hæren, etter innkalling. Han ble pågrepet i nærheten av huset, men han ga seg ikke, og da fikk jeg vite at han er hjemme. Først var det hver dag 1 og 2 personer, og deretter, etter at de fant ut at de skulle til Kurshchyna, rømte mange […] Beklager, men jeg kan ikke gi mer informasjon. Jeg tror ikke han vil det heller. Sånn er tidene», fortalte en innbygger fra regionen Khmelnytsky oss, den 9. oktober.
De som sendes til NATOs treningsområder deserterer også i hopetall. Dette er hva en bruker ved navn Ruslan skrev den 13. september i den åpne Telegram-chatten UFM for gjensidig hjelp til å krysse grensa.
Det viktigste er å ha er et utenlandsk pass; 29 personer forlot vår bataljon i Polen. Alt avhenger av situasjonen, ved første anledning vil de flykte, de er der en måned, det vil være mange anledninger. De går i sivile klær slik at de ikke tar dem. Mest sannsynlig vil de snart stramme til skruene på treningssentre i utlandet, eller slutte helt å bringe de fangede elitestormtroppene dit i det hele tatt... (for mange vil ut av et utenlandsk treningssenter). Nå transporterer de allerede mange ganger færre for trening i utlandet enn ved begynnelsen. Og snart vil de sannsynligvis stenge ned dette helt, eller vil sørge for en slags «kausjon», som i Nord-Korea. Disse f**** tjener penger som Europa bevilger, vår bataljon tok alle som ville dra, etter Polen dro de til Tyskland for nøyaktig ei uke. Nylig ble det vedtatt en lov [i Ukraina], og ihht. den kan du etter den første SZCh returnere med en overføring til en annen enhet, men de vil umiddelbart sende deg til slakting, slike lover tiltrekker ikke flere soldater.
Vårt nylige materiale «Stikk av folkens, jeg kommer tilbake!» forteller også den svimlende beretningen om en ukrainer som ble tatt til fange da han prøvde å krysse grensa, ble tvangsinnrullert, og deretter rømte fra treningsenheten sammen med en han ble kjent med i grensevaktenes fangenskap, og til slutt klarte å forlate landet via Karpatene og nå har fått beskyttelse i Europa. Migrantsmuglere innrømmer også at selv om desertører tidligere var sjeldne blant deres klienter, har det siden ca. mai dukket opp minst én flyktende soldat i nesten hver gruppe.
Den 20. august ble Lov nr. 3902-IX vedtatt; den trådte i kraft den 7. september. Den tillater soldater å returnere til en enhet etter det første ikke-autoriserte fraværet eller en desertering, uten noen straff. Dette har fått konsekvenser: forsvarets kollaps i Donetsk-regionen i løpet av bare et par måneder. Mangelen på motivert personell og tap av evnen til å kontrollere troppene er en enda viktigere årsak til tapet av bosettinger enn mangelen på våpen og ammunisjon. Moralen synker stadig mer på grunn av retrettene. Med Ugledars oppgivelse for en måned siden (og den første offentlige demonstrasjonen av de som forlot deres enhet ved fronten og returnerte til deres region uten tillatelse), pluss tapet av Gornyak og Selidovo ved slutten av oktober, den ukrainske fronten i Donbass kollapser ikke hver dag, men time for time.
El País, en av de største avisene i Spania, skrev den 21. oktober: «Det ukrainske militæret på Kurakhovo-fronten hevder at antallet tropper har blitt kraftig redusert, som er en verre hindring enn behovet for flere våpen.» I tillegg til ikke-autorisert fravær fra enheter og deserteringer, nevnte avisa at soldater fra 116. territoriale forsvarsbrigade fra Poltava-regionen nektet å utføre en ordre i Kurakhovo (også sør i Donbass) og at brigaden ble overført til Sumy. Det britiske liberale etablissementsmagasinet The Economist bemerker i en artikkel fra 7. november om den samme delen av fronten:
Bekymringen nå er mindre hva som skjer ved frontlinjene enn hva det avslører om stressene bak dem. Midt i et sammenbrudd av tilliten mellom samfunnet, hæren og det politiske lederskapet sliter Ukraina med å erstatte tap på slagmarka med nye innrulleringer, og oppnår knapt to tredjedeler av målet. Russland, i mellomtiden, erstatter deres tap med rekruttering med lukrative kontrakter, uten å måtte ty til massemobilisering. En høytstående ukrainsk militærkommandant innrømmer at det har vært en kollaps i moralen på noen av de verste delene av fronten. En kilde i generalstaben antyder at nesten en femtedel av soldatene har gått AWOL fra deres stillinger. [O. anm.: AWOL, Away Without Leave, ikke-autorisert fravær]
Om det ovennevnte anslaget ikke er oppblåst kan dette være enda mer enn vårt estimat på 170 000 som har rømt fra militæret siden februar 2022, som vi besørget for en måned siden.
På samme tid, om staten tidligere vanligvis tydde til juling for å drive sivile inn i hæren, ble det den 24. oktober kjent at den nå også bruker massevold mot frontlinjesoldater. Nyheter om dette ble spredt av slektninger av soldater fra 210. bataljon av den 120. territorialforsvarsbrigaden fra regionen Vinnytsia. Ifølge deres slektninger nektet soldatene å dø i kampen for Gornyak.
Basert på disse kvinnenes beretninger ankom natt til den 24. oktober den 110. mekaniserte brigadens lederskap til bataljonens lokalisering sammen med ukjente væpnede personer i militæruniform. Soldatene ble beordret til umiddelbart å gå ombord på en buss som var brakt inn; da de nektet, ble det anvendt fysisk makt, og i noen tilfeller skal «besøkende» ha skutt mot dem. Noen menn ble stuet inn i busser og ført vekk i ukjent retning, andre klarte å rømme. De som ikke ble tatt med makt ble beordret overført til Barvenkovo i regionen Kharkov, uten tillatelse til å ta permisjoner for å hvile og komme seg. Uten å vite hvor deres mannlige slektningene befant seg samlet familiene til soldatene som tjenestegjorde i den 210. bataljon seg i Vinnytsia. De fikk beskjed om å vente på informasjon. Skjebnen til de som rømte derfra er også ukjent.
Individuelle terrorhandlinger mot krigen og staten har blitt langt sjeldnere med de amerikanske valgene som nærmer seg (tilsynelatende på grunn av manges motvilje mot å risikere en lang fengselsstraff der fredssamtaler snart kan begynne). Ikke desto mindre, morgenen den 13. oktober, fant en ansatt i vervesenteret i Poltava en granat-snubletråd ved hennes port, mistenkt å være verket til en lokal unnviker fra innkalling som tidligere hadde truet med å kaste granater på henne. Den 5. november framkom det nyheter fra regionen Dnepropetrovsk om sivilkledde vervingsagenter som ville mobilisere en lastebilsjåfør som hadde ankommet for å hente hans barn. Han kjempet dem av seg og kjørte vekk, og filmet alt på hans telefon. De kom da hjem til ham og forlangte at han skulle slette opptakene. Mannen møtte dem med ei rifle og en molotovcocktail – og klarte å tvinge dem til å forlate ved å true med å antenne bilen deres og skyte på dem. Den 26. september ble to innbyggere i det ukrainsk-rumenske grenselandet hver dømt til mer enn 3 års fengsel for hooliganisme, etter 7. mars å ha angrepet vervingstjenestemenn og deres kjøretøy med økser (tradisjonelle Hutsul-våpen). Et bilde fra en viral video av angrepet har fått kultstatus i ukrainske antikrigkretser.
Denne teksten ble utarbeidet under opptakten til 107-årsmarkeringen av Oktoberrevolusjonen, som ble ledsaget av selv-demobiliseringen av den russiske hæren, som til slutt førte til Russlands tilbaketrekning fra den første verdenskrig. Hærens kollaps akselererte i den grad at den faktisk ble spredt og i begynnelsen av 1918 opphørte å eksistere. Litt seinere kollapset også den nasjonalistiske ukrainske Folkerepublikken fordi dens egne tropper ikke ville forsvare den. Paradoksalt som det er, Trumps maktovertakelse, som mange forbinder med forventningen om en slutt på USAs støtte til Ukrainas pinefulle diktatur, kan i siste instans redde dette regimet fra militært nederlag.